IMM

En del av greia med å være menneske er at man automatisk gjør sammenligner. Er burgeren på mc’ern bedre enn på Burger King? Synes folk det er morsomt om jeg sparker til den dua der på torget? (svaret på begge er et ringende nei forresten, men det er ikke poenget). Så når man drar på en konsert så sammenligner man alltid dem med tidligere erfaringer, man kan tenke at man ikke skal, men mentalt så noterer man seg ned det allikevel. Altså; hvor høyt opp på lista den konserten kom i forhold til de andre.

Når fotografen og jeg går mot scena på Klubben er det allerede en god del mennesker der, og det kom til å bli helt stappa på veldig kort tid. Ei tale, stille og rolig, er introduksjonen til Tommy Tokyo og bandet hans Starving For My Gravy. Den er ikke med på nyeste skiva Smear Those Smiles Back On, men det hadde vært passende om så var tilfelle. Jeg hadde tatt meg bryet med å sjekke ut begge banda på myspace før jeg dro ned dit, men det var en helt annen opplevelse som møtte meg da Tommy Tokyo og co. drar i gang med første låt.

Den eksentriske opplevelsen som bandet er, appellerer til meg på en måte som bare Kaizers og Polyphonic Spree har gjort før dem. I tillegg er det deler av dem som er like rocka som Eels. Så hos meg kan de ikke ta feil. Tommy selv (som står oppført som words/beard på myspacen) har en utrolig mektig stemme, det var en intensitet der som andre band jeg har hørt bare kan drømme om å nå rett og slett. Dessuten har han et spekter, fra de nesten såre delene i ”Somersault”, til de nesten psykotiske i ”Abraham’s Hat”, som også få andre kan matche.

Et annet element jeg vil trekke fram er koringen. Resten av bandet kunne også synge. Ja, de hadde ikke noen solopartier, men her spilte koringene en mye mer dominerende og utfyllende rolle enn i andre sammenhenger. Igjen stikker dette bandet seg ut altså, og igjen på en positiv måte.

Når de gikk av etter to individuelle ekstra numre jublet en stappfull Klubben, slik de også hadde gjort etter hver sang i hele settet. Ingen hoppet så mye opp og ned, eller slengte nevene i været, men om noen hadde ville jeg bedt dem om å roe seg til helvete ned og få med seg showet. Køa ut av klubben synes jeg tar utrolig lang tid, men da jeg endelig får kommet meg til utgangen ser jeg hvorfor: folk har allerede stilt seg utafor Knaus (hvis inngang er like ved en av utgangene til Klubben for de som ikke er så lokalkjente). Men hvordan skulle da neste band klare å nå opp til samme høyder som skjeggete Tommy og hans gjeng?

Ved å være Major Parkinson rett og slett. De har blitt hyllet i media som frelserne av norsk rock/pop (skjønt nå plukker de ut slike frelsere i hue og ræva så det er ikke noe å hoppe i taket for) og ellers fått veldig gode karakterer. Grunnen til dette er at disse også har den samme egenarten som bandet som spilte før dem hadde.

Se for deg et sirkus, men ikke av den hyggelige typen som Arnardo driver. Nei, av typen som reiste rundt på trettitallet. Et møkkete og skittent freakshow. Direktøren inntar manesjen sammen med sine nærmeste medarbeidere og plukker opp noen instrumenter der. Når de begynner å spille kan du ikke annet enn å sitte der som en liten unge i en leketøys butikk, du står siklende og lurer på hvor mye du kan ta med hjem. De virker drevet av en blanding av adrenalin og lsd, og sprer så mye stemning og feelgood at man ikke kan la være å la seg tenke at kanskje avisene har rett i deres prediksjoner.

Men samtidig har de også en edge av schizofreni. En sånn ugrei side, møkkete og smågal, som apellerer til det ugreie i oss alle. Det føles unektelig godt, på den måten som mange kanskje vil kalle veldig feil. Om folka i System Of A Down møtte Mika og de fant ut at de ville vært greit å lage et album sammen ville de kanskje blitt noe som det her. Sjansene for det er dog veldig, veldig små. (Sjekk ut bandet Foxxy Shazam, om du vil høre noe som kanskje ligner litt, om ikke mye)

”Death In The Candystore” blir introdusert med at bandet ber alle i salen sette seg ned, og det gjør vi også. John Ivar Kolbotn, vokalist, begynner å synge, og han  kommer seg ca til andre verset før hele gulvet er oppe og hopper igjen. Som en cirkusdirektør ledet han showet, og ledet publikum rundt etter ørene.

Det eneste ved kvelden jeg angra på var at jeg ikke hadde med penger slik at jeg fikk kjøpt musikken av banda selv. Men det har jeg planer om å få ordna allerede i løpet av dagen jeg skriver dette. Du skulle rett og slett vært på Samfundet den kvelden, om du har sansen for musikk som ikke ligger direkte innenfor normalfordelingen.