IMM

Jeg ankom Bær og bar ved Solsiden over en halvtime før tiden, men det gjorde ingenting. Mens jeg drakk kakaoen min med en masse krem og revet sjokolade, satt jeg og småpratet litt med Julie, som sto i baren, og var utrolig nervøs før jeg skulle intervjue Betty Johnsen. Mitt første intervju, bortsett fra små prosjekter i samfunnskunnskap på videregående. Det var stort. Skikkelig stort. Jeg var ikke en gang sikker på at jeg hadde sagt helt tydelig ifra om at det var her vi skulle møtes, men hun dukka jo opp, og jeg kunne puste lettet ut. Intervjuet kunne begynne!

- Hva la du bak tittelen ”Svart natt”?
- Jeg har jo en låt som heter ”Svart natt”, og det var jo egentlig trommisen som sa ”Herregud, denne platen må jo hete ”Svart natt”. Det er jo fordi den er mørk, og det er noe understatement her. Vi er jo alle tiltrukket av lyset i livet, men vi sitter med noe mørke deler i oss alle sammen, og jeg føler at jeg klarer å beskrive de ganske godt med ord. Derav så tenkte jeg ”faen, når natten er svart og jeg ligger våken og ikke får sove, så er det like viktige sekunder i livet mitt som de på dagen”. Du ligger og banner og sverter for at du ikke får sove, men egentlig så er det de minuttene som lærer deg mest om deg selv hvis du bruker de, så derav ”Svart natt”.

- Hva slags musikk hører du på selv?
– Savage Rose. Det var det siste jeg hørte på. Det er en dame der, Anisette, hun er dansk og 60 år og hun, faen som hun synger. Hun har lagd den beste platen sin nå, når hun er 60, så hun er sånn, hva skal jeg si – et forbilde for meg, fordi jeg også vil bli 60 år og synge. Og så hører jeg veldig mye på AC/DC, for jeg er tvunget til en sånn rekonstruksjon av AC/DC. Og jeg hører på det siste av Karen Wright, en dame som synger country, og som nettopp har kommet ut med ei ny plate. Og så er det Bjørn Saksgård, som er trøndersk bluesartist. Jeg elsker musikk, og tror ikke på sjangre. Jeg tror på musikk rett fra hjertet, men samtidig elsker jeg punk, en streng i meg som jeg har hatt så lenge. Nå som jeg er ei voksen dame, har jeg greid å utvide mitt musikkrepertoar. Jeg har til og med lært meg å høre på jazz!

- Skaper du musikken for din egen skyld, eller for folk som hører på den?
- Nei, alt går jo igjennom hjertet mitt, så alt du gjør i livet er egentlig pur egoisme. Og jeg skaper musikk fordi jeg er nødt til å skape musikk, fordi det er en slags selvterapi i det. Jeg blir kjent med mine bakker, motbakker, igjennom musikken, gjennom å kunne uttrykke, og så tror jeg at jeg kan treffe noen andre med den. Men jeg lager den ikke for noen andre, nei. Jeg lager den fordi jeg har behov for å si: ”Slik opplever jeg verden.” Og så treffer det noen strenger inni noen. Det er fantastisk, for det er møter, og jeg liker møter med mennesker. I like contact!

- Hva er den største forskjellen mellom Betty i dag, og Betty som blitzer i 1981?
- Fem og tyve år, svarer hun kontant.
- Det er livserfaring, men det er ikke stort annet. Altså, jeg er veldig direkte og sårbar, hjertelig, lett å ta rotta på, lett å like, lett å hate. Det er alle disse kontrastene, og i tillegg har jeg fått tre fantastiske barn.

- Var det noen spesielle standpunkter du hadde på den tida, som du fortsatt har i dag?
- Nei, jo, men man utvikler seg. Jeg står for den samme tanken om samfunnet som før, som i dag, og jeg er like forbanna på Carl I. Hagen i dag som på den tida. Men jeg utagerer ikke på samme måte nå som da. Den gangen kunne jeg spytte etter ham, men nå kan jeg velge å bare riste på hodet eller gå rundt grøten. Før gikk jeg løs på alt med hakke og var skikkelig… Mens nå er det mer greit.

- Du har blitt voksen?
- Hehe. Wow!

- ”Babe på kjøret” virker veldig selvbiografisk ut ifra innsikten og følelsene du uttrykker, men hva var det som fikk deg på kjøret?
- ”Babe på kjøret” kan man ikke lage uten å ha kjent det på kroppen. Dette har aldri noen skrevet før, men jeg mener det at Knut Hamsun kunne ikke ha skrevet ”Sult” uten å være sulten, og det er det samme med meg. ”Babe på kjøret” er en viktig låt for meg personlig. Hva skal jeg si?

- Hva var det som fikk deg på kjøret?
- Det er jo når du er selvdestruktiv som ung, så er det en veldig god løsning, for du går ikke til grunne når du går på kjøret. Du døyver følelser, du døyver opplevelsen av livet og når livet er vondt, så orker du det ikke når det er vondt nok, og det er grunnen. Det merker du mest når du blir nøktern igjen; hvorfor måtte jeg dope meg, jo fordi det og det og det smertet. Jeg kunne ikke ha løst det på en annen måte, nei. Men nå må du se på det, og så må du jobbe med det.

- Føler du ikke at du utleverer deg selv i tekstene dine?
- Jeg har blogget i fire år, og mine barn vet det og er vant med det, og de blogger selv. Jeg er Betty, jeg er nådeløst ærlig, men jeg er ikke privat. Det er det pussige. Jeg tror på at folk må være personlige, jeg tror på et personlig samfunn. Det finnes ikke noe kjedeligere enn mennesker som aldri byr på seg selv. Og hvis jeg skal ha noen kontakt med andre, så må jeg i hvert fall by på Betty, og som jeg sa så er musikken selvterapi, og da må du på en måte være personlig. Og jeg tror vi sitter på så mange hemmeligheter, og, dette skal jeg egentlig ikke prate noe om, men jeg lagde en låt som heter ”Pornokongen”, som handler om overgrep, og jeg lagde en sang som heter ”Lille speil på veggen der”, som handler om å føle seg fin nok som kvinne. Alt dette her er ting vi jobber med; å være bra nok, å være ”keep shining”, å ikke dupere oss selv. Så – hvordan skal du greie deg uten å være personlig?

- Hvordan var det å jobbe med Ronni Le Tekrø?
- Han er jo et fantastisk flott menneske, han er jo vår tids Edward Grieg, men det må du bare glemme når du jobber med ham. Da får du ikke til å jobbe. Jeg holdt på å tisse meg ut når jeg så ham. Poenget er jo at han er et utrolig skaperverk. Han får jo alt rundt seg til å blomstre. Stor kjærlighet. Men hvordan var det å jobbe med ham…? For han representerer jo en helt annen sjanger enn meg, men vi er voksne, våre energier møttes og vi lagde en plate, og vi skal lage en ny plate. Ronni er en bra fyr for meg i musikklivet, fordi han ikke representeres av de skoleflinke, men er ekstremt flink musikalsk. Han tror på uttrykk. Han tror på at du har noe å melde. Det finnes tusenvis av damer som er flinkere enn meg til å synge, men det er ikke poenget. Poenget er: hvem er du. Og han har en stor aksept for folk som tør å være, og som står for seg selv.

(intervjuet fortsetter under bildet)

- Albumet ditt tok meg faktisk. Det var noe annet enn det vi får servert på radioen.
- Åh, kult. Det var noe der?
- Ja, det var det. Særlig ”Babe på kjøret” gjorde inntrykk.
- Har du noen som har vært på kjøret rundt deg?
- Nei, jeg har vært veldig vernet for det, egentlig. Men du viser innsikt i hvordan det er, og det gjør inntrykk. Betty ler litt igjen.

- Og så var det låten ”Vi kan leke hus” – hva var tanken bak den?
- Det var den første låten Ronni kicket på, og det er derfor jeg dro til Toten, for han sa: ”Den var bra, den må vi spille inn”. Det var en panserlåt. Men han trodde, nå skal jeg først si hans versjon, at det var en dame som levde helt streit, og som hadde lyst til å bryte ut. Men dette var egentlig en dame som hadde vært på kjøret da, sant, som ønsket seg et vanlig liv. Det er min versjon av den. Et vanlig liv er veldig undervurdert. Jeg synes det er toppen å leve med familie. Det holder meg på plass. Det er så mye desperasjon i låten.

- Da jeg hørte låten, så jeg for meg to unger som skulle bygge seg hus av stoler, tepper og sofaputer. Det var noe annet.
- Det er et herlig bilde! For en barnedrøm er jo viktigere enn en voksendrøm, og det du drømte om som barn, drømmer du enda om som voksen. Har du noen gode minner eller assosiasjoner fra barndommen, drar du disse med deg, men har du noen dårlige og vonde, drar du dessverre med deg disse også.

Betty ser på meg og på fotografen.

- Vet dere hva jeg skal på mandag, jenter? Jeg skal på det der Team 5- programmet. Jeg har bare sett det et par ganger før, og det vi skal snakke om er: ”Hvorfor føler du deg sexy, Betty?” Det er overskrifta på programmet. På en video på youtube står jeg i bar overkropp, med bare med gaffateip på puppene. Og det er etter brystkreften. Jeg sa at når jeg fikk to pupper igjen, skulle jeg stå med bar overkropp. Og dette hadde Team 5 sett, og ville ha med på programmet. Er ikke det et tøft tema?

- Jo! Men hva tenkte du da du fikk kreftdiagnosen?
- Det er da du tenker: ”OK, I’m alive.” Det er nå livet foregår. Hvem vet hvor mye du har å gå på. Jeg ble veldig, veldig opptatt av å leve. Og så tenkte jeg at jeg er mor til tre stykker. De skal ikke miste meg! Derfor bet jeg liv i låret, for nå ville jeg leve. Vi vet jo ingenting om morgendagen, ikke sant. Det vet ikke du heller. Ingen vet. Og det går ikke an å ha fokus på det. Du må bare slappe av og tenke at du lever nå. Og jeg er frisk, sant, det er fire år siden nå. Det var med dette at følelsen kom; jeg er bra nok, jeg er fin nok. Selvkritikken kunne bare dra sin vei. Jeg har behov for å leve. Og det var det aller, aller viktigste kreften lærte meg. Det er en hard lærdom, men det er viktig.

- Det er gjerne noe tragisk du må oppleve for å innse hvor bra du har det og hvor bra man er?
- Dessverre så er mennesket laget sånn, men med dette Team 5-prosjektet vil jeg at damer skal forstå at de er bra nok, uten at de er syke. Vi må nyte livet, vi kan ikke være misfornøyde med det vi har. En av de vondeste opplevelsene fra da jeg var syk, var å se hvordan folk skygget unna, at de ikke kunne takle at jeg hadde kreft. Store, sterke jenter skal ikke bli syke, vet du. Jeg har faktisk aldri stått nærme noen andre som har hatt kreft, så jeg vet ikke hvordan det er å være medmenneske i en slik situasjon. Man kan ikke ta over smerten, man kan ikke ta over at du er syk.

Vi blir sittende og småsprate om fotografering, skolegang, lærere, naturlig setting, stilisme og posering, mens fotografen vil ta et bilde.

- Det som er trist er at det er så mange som ikke orker å være seg selv fullt ut, fordi det koster for mye, at de ikke vet hvordan de skal te seg når de skal være seg selv. Det er veldig viktig at noen virkelig tør å gi uttrykk for hvordan de er gjennom stilen sin. Jeg har en sønn med Aspergers syndrom, og han er en gave til normaliteten. Du skal jobbe med deg selv for å bli et bedre menneske, det er den viktigste oppgaven man har på jord.

- Jeg har nettopp gått på en skole for å lære meg å synge Black Metal. Veldig syk lyd, men kjekk å ha når man er forbanna. Betty growler litt for å demonstrere, og forteller oss i samme slengen at det egentlig heter grunt. Det er ikke akkurat noe feminint ved det, men det er et viktig uttrykk, for du får tatt tak i kraften din. Når man ser vokalisten i Arch Enemy, er det ikke akkurat grunt man forestiller seg at hun vil framføre.

Et band fra Trondheim har en kvinnelig vokalist. Hun growler ikke, men hun har en utrolig sterk og kraftfull stemme. Har du hørt om Triosphere? De varma opp for TNT i fjor høst. Betty ser interessert ut, så jeg tilbyr meg å skrive ned navnet på en lapp.
- Men da har du jo også sett Ronni Le Tekrø live, men han driver jo med mye annet enn TNT. Han har jo et eget band som heter Kingdom. Der er han jo solo da. 3.november spiller de i Nidarosdomen, men da heter Magical Lanterne. Det er helt sykt altså, så hvis du har mulighet, dra å se dem.

Fotografen ber om å få ta nye bilder igjen, med de utrolige øyenvippene i fokus. Deretter blir vi igjen opptatt av å høre om albumet ”Svart natt”.
- ”Svart natt” hadde ikke blitt til en gang, om ikke Ronni hadde bedt meg om å drømme igjen. Det er ikke bare å gå ut og skape en ny plate når man er 40-50 år. Hvis du skulle betalt 500 kroner for den, ville jeg uansett ha anbefalt å kjøpe den. Skjønner du hvorfor?
- Det er vel fordi den på et vis fungerer som selvterapi? For enkelte kunne den sikkert gjort samme nytten som ei bok til samme pris.

På den neste platen var det ei låt du sa handler om overgrep? Kan du utdype det?
- Med ”Svart natt” var jeg modig, men på neste plate skal jeg være enda modigere. Og det handler om hva jeg kan gjøre med musikken, som gjør det bedre for andre folk å leve, og også for meg selv. Hvordan kan jeg leve livet mitt enda mer? Jo, ved å kvitte meg med gamle erfaringer. Når noen som er blitt utsatt for overgrep sier noe om det, i musikk, i whatever, så kan det hjelpe noen andre. Og så ser jeg veldig mange som venter til foreldrene er døde, og det behøver ikke å være foreldrene som utøver overgrepene heller, men du føler mye skam og skyld, og du føler at kroppen din er så liten at du kan dytte deg selv ut av livet på grunn av sånne opplevelser. Da tenker jeg at damer som meg er tøffe og tør å si ”come on, it’s your life”. Det er ingen andre som eier din tid. Du har retten på livet ditt, og så videre. Og jeg orker ikke å vente til at den generasjonen over meg er borte, for jeg må leve nå. Betty smeller hånden i bordet.

- Da jeg fikk kreft tenkte jeg: kanskje jeg dør før overgriperen. Hæ? Hva faen, jeg også vil jo leve. Det er jo ”Pornokongen”. Plata er jo veldig sensuell, den handler om å rydde opp i livet ditt. Da får du jo også mulighet til å føle deg fantastisk. Du må også kvitte deg med alle menneskene i livet ditt, som får deg til å føle deg liten og dum. Det er viktig å omgi seg med mennesker som vil at du skal vokse.