IMM

YHAO begynte veldig rolig, mellotron og vokal var mest i fokus, mens trommer og tuba (eller et annet blåseinstrument av messing) bandt det hele sammen. Veldig snodig line-up på bandet, med vokalist, trommis, keyboardist og tubist...?

Både tanken og konseptet var ganske godt, men etter en hel time med ekstra lydknot burde både miksen og utøverene vært tightere. Det hele fløt ganske kraftig sammen, spesielt de to vokalistene. YHAO hadde sikkert gjort seg bedre i et studio eller på en scene med bedre lyd.

S&E var bare to stykk; en på el-gitar og basstromme og en (ei) på akustisk gitar og kubjelle + tamburin. (Ja, det er helt sant).

Logisk nok scorer de en hel masse på å ha med kubjelle, men alt i alt så ble det veldig mangelfult, det hadde virkelig gjort seg med en eller to til i bandet. På en sang hadde de for eksempel samplede trommer, noe som straks gjorde den mye kulere.

De tok seg uansett ganske fint opp mot slutten, og den nestsiste sangen var meget bra. Litt grunge-aktig her og der kanskje? Litt ”røff i kantene” kan man vel si. Midt på treet.

Action Five var den første skikkelige ”rockegruppen” som spilte. Det var faktisk godt å få blodet i sirkulasjon igjen og å høre på noe med litt fart i. Vokalisten skal også ha pluss for å iallefall desperat forsøke å få noe liv ut av det forfrossne publikumet (som nå begynte å øke.)

Musikken var catchy og lett tilgjengelig, langt fra det mest tekniske og tighte jeg har hørt, men faktisk et aldri så lite høydepunkt så tidlig på dagen. Action Five leverte, med soloer og riffing og det som verre var, og det var akkurat det konserten trengte. (Selv om vokalisten etterhvert ble litt slitsom, men som han sa selv; Æ e foilljsjuk å fæl!)

Etter et lite glimt på navnet til denne gjengen begynte jeg å frykte for powermetal. Da neoklassisk musikk begynte å sive inn igjennom døren til bakeriet, ble engstelsen større.

Cigmouth var helt desidert dagens tighteste band. Teknisk var det ingenting å utsette på dem i det hele tatt. Tunge, industrielle riff regjerte scenen i noen og tjue minutter og stemningen var god. Desverre forsvant mye av disse riffene bak trommene. Det hjelper ikke at musikken er god når 60% av den forsvinner. En annen ting som trakk ned var vokalen, som bar mer preg av snakking enn synging; melodiløst og random.

Likevel et av dagens bedre band, og imponerende til å bare være tre stykk.

Selv om de hadde en sexy frontfigur, komiske tekster på trøndersk og en temmelig ”rocka” (Gud for et latterlig adjektiv...) sound, var Babbel en av de mest forglemmelige bandene som spilte. I deres forsvar kan dette skyldes at jeg begynte å bli temmelig trøtt og lei på dette tidspunktet, men det var liksom ingenting som satte seg av stil eller fremtoning...

Babbel var rett og slett såpass gjennomsnittelig på de fleste punkter at deres del av konserten bare suste forbi. Uten at det nødvendigvis bare er negativt.

Dette kan forresten også sies om konserten generelt, ethvert nytt band som spiller har en lei tendens til å viske ut det forrige, noe som fører til at hele opplevelsen flyter sammen til en viss grad.

Ti minutter over tida ankommer en småstresset anmelder området nederst i munkegata hvor det var rigga opp ei scene. Et band står da og spiller, og etter ei låt, går det av. Heldigvis var det da forsinkelser i programmet, så når Asiago, mitt første band denne lørdagen, går på sitter jeg pal på trappa med resten av publikummet. Sola tittet et par ganger fram mellom skyene, og da fikk man følelsen av at sommern endelig var på vei innover bartebyen. Ellers var det en smule kjølig, og muligheten for regn var visselig tilstede.

Men om det var sol eller ikke, Asiago hadde en utrolig engasjerende scenetilværelse. Den smittet litt over på noen av publikummerne som satt og nikket i takt med den energiske og smått melankolske rocken. Synthbruken var ikke så tilstede som den ville være hos andre band denne kvelden, men hadde en utrolig god effekt. Den la en passende demper på stemninga i musikken, og brakte mer følelser inn i den.

Massevis av rolige partier med gitar og bass bidro sterkt til å skape den utrolig nødvendige variasjonen et hvert rockeband trenger som ikke bare spiller på aggressjon og brutalitet. Og det gjør ikke Asiago. Bassgangen på andrelåta var et slikt element som skiller seg ut, og gjør opplevelsen mer interessant.

Responsen fra publikum var positiv gjennom hele settet, selv om det kanskje ikke var så mange som viste det så veldig akkuratt. Jeg syntes i allefall det var en god start på ettermiddagens konsertrekke.

At de står som alternativ/rock/pop på myspacen passer veldig godt.

Sist jeg sjekka planen var det Amish 82 som sto for døra når Asiago hadde gått av. Det var her blitt noen omrokkeringer, så neste band var da Ice Cake. Det går på scena, begynner å rigge, og for de som satt rundt hørtes det ut som lydsjekken sakte gikk over i låtene på settlista.

Musikken var utrolig eksperimentell, og de gikk på helt uten introduksjon, så de første minuttene trodde jeg ærlig talt de bare jamma for å teste ut instrumentene. Men det tok ikke slutt, som er et punkt jeg vil komme tilbake til, så da gikk det opp for de fleste at neste band hadde begynt. Dette var nok bandet som jeg tror var vanskeligst å svelge denne kvelden. Med utrolig god teknisk innsikt, og en still som var noe fusion, jazz, prog aktige greier, og låter som absolutt ikke var noe radio edits, var nok dette tung kost for det fleste.

Mange låter fløt på gode soloprestasjoner fra gitar og synth, og ved flere anledninger fant jeg meg selv nikke anerkjennende til forskjellige segmenter i låtene, men disse anledningene var veldig utspredte. Og låtene så veldig lange, i allefall virka det slik når de for et utrent øre var veldig like. Som jeg tror gjaldt mange der. Den interne variasjonen falt litt sammen, og det hele ble hørendes ut som bakgrunnsmusikk i heis eller på telefon.

Tolv over seks går Amish 82 igang. Trønderhouse, en av-art av house, er kanskje ikke noe man forbinder med livescener ute midt på en lørdag i Trondheim sentrum. Og som forrige gang jeg så dem slo det meg at denne musikken nok hadde funka mye bedre i en mørk klubb et sted.

Uansett, Amish 82 spiller relativt uanfekted av lokasjonen, og i den grad man kan vise engasjement bak en synth og pc, ble det også gjort. Trommene var som sist en utrolig god tøtsj, de hørtes også veldig bra ut denne gangen. Sånn i forhold til forrige band, og egentlig generelt, var det fengende låter.

Mellom låtene så synthist/vokalist Snorre Valen sitt snitt til å komme med morsomme kommentarer til noen av låtene, ogå fortelle om det nye albummet som ligger ut for gratis nedlasting (link via myspacen). De skal forsåvidt også ha en konsert på Storåsfestivalen, da på klubbscena med gitar, og vokal.

Bruken av synth og trommer i tillegg til programmeringen bidra til en mye mer organisk følelse i musikken, det fjernet litt av datapreget som house kan ha, og som nok er det ankepunktet jeg har mot sjangeren. Når de avslutter med Hans Blix sitter i allefall jeg med et smil om munnen, det så det ut til at de andre oppmøtte også gjorde. Selv om det hadde vært litt frafall i rekkene så langt på dagen.

Hard balleråkk fyres opp på scena, Explicit Licks starter opp med masser av energi og aggressjon. Tekniske problemer førte til en gitar i minus på de første låtene, når dette blir ordnet ble det betydelig mer trøkk som var mye det musikken spilte på.

Bandet hadde tre års jubileum den 6.juni, det vil si at det var på dagen tre år siden debut konserten. Som de da mente var grunnen til at Trondheim Musikkfest ble holdt på denne datoen. Uansett, dette var musikk med tunge riff og et raskt tempo, hard og moderne rock med massevis av tyngde, og smått blues inspirert.

Publikums hoder (alle var sittende så andre kroppsbevegelser var litt vondt å oppfatte) bevegde seg i takt, og det rykket nok godt i rockefoten. Det var også veldig greit å høre forskjell på låtene, og solopartiene var akkurat lange og raske nok til å ikke bli slitsomme. Dessuten var den litt grove og råe vokalen utrolig passende, og vokalisten/gitaristen engasjerende å se på scena.

Siste låta var splunkende ny, og vi får høre at en debut ep nå er underveis. Forhåpentligvis er det like mye trøkk i den, som i live opptredenen.

Om forrige band var relativt rett fram og streit sånn sett, var Family Volt på den fronten det helt motsatte. Synthen, og de andre instrumente forsåvidt, hoppet hit og dit mellom forskjellige segmenter. Noen ganger minte det hele om en slags bisarr og rocka tivoli musikk. Det var i det hele tatt et heller spesielt sett, og heller spesiell musikk.

Men appell hadde det virkelig. Det var interressante låter, du ikke kunne si hvor ville ende opp. Segmentene i hver låt hadde en heller oppstykket sammenheng. Spennende var det faktisk, for en som ikke var kjent med musikken.

Live var det ikke noe å si på utførelsen. Jeg synes nok synthen kunne kommet litt lenger fram egentlig, som den forsåvidt er på albuminnspillingene, men ellers var det ikke mye å si. Vokalen var kanskje en smule slitsom i blant, men forsåvidt passet også den godt til musikken her. Den var akkuratt like sær som resten, og gled godt inn i lydbildet.

Om de tilstedeværende så ja, var det ikke mange igjen, men de som var der klappet etter hver låt i allefall. Publikum jevnt over på konsertene jeg så var for det meste med, men antallet kunne visselig vært bedre. Det er jo tross alt publikum som bestemmer om konserten er bra eller ikke.