IMM

<<< TILBAKE TIL PLATEANMELDELSESOVERSIKT

Plateselskap: Peaceville

Endelig. Et dødsmetal band med høy underholdningsverdi. Superbandet Abscess som består av to av Autopsy's grunnleggere. En av dem; Chris Reifert som en gang begynte som trommis i legendariske Death. Det er altså duket for beintøff, dyster, skitten faenskap av prima materiale. Oh the joy. Jeg personlig kan si at jeg aldri har ledd meg gjennom en cd på samme måte jeg har gjort av denne. 

Vokalen minner meg om noe naboen gjemte vekk i kjelleren over en periode. Jeg kan ta ''The eternal pyre''  som et prakteksempel. Se for deg kakemonsteret med langt svart hår, vandrende gjennom 80 tallets hardcore punkmiljø, gomlende på en pose reker han omsider setter fast i halsen. Hver reke som smaker vondt gir ham en trang til å rope ''BLÆÆH''. Og etter han har voldtatt frosken Kermit er det på tide å si ''BlÆÆh'' en gang til. Og spise mer reker...

Det kan rett og slett virke som om bandet, og produceren, har vært driting under hele innspillinga. Dette er noe vi kan se tegn på gjennom hele cden. Gjemt bak en fantastisk dårlig produksjon og gitarmasturbasjon av beste kaliber. 

Dette er ikke skummelt en gang, det er gøy. 30 minutter med konstant latterkick kan ikke slå feil. Jeg bare øker til stadighet sympatien for denne stakkars trioen som antakeligvis har lagt sine sjeler og nyoppskårne katteinvoller i innspillingen. Jeg ser for meg tre middelaldrende karer, som med en konstant og halssårende trang til å  informere om i hvor stor grad hele verden handler om ''METAAAL!'', stå å diskutere vokalteknikker mens trommisen sliter for harde livet med sine nyopplærte blastbeats. Alt dette før de vandrer stille ut, koster veggene med de matchende hårsveisene sine og drømmer om å spise hjernen til noen tilfeldige forbipasserende 12åringer. ''BLÆÆH'' siterer jeg igjen.  Superband my ass. Jeg står fast på at dette er ikke en plate. Nei det er et skoleprosjekt. 

1/10
(10/10 for underholdningen)
Christopher Salte

Plateselskap: Frontiers Records
Utgivelsesdato: 07.12.2007

 Denne platen fra bandet Action inneholder 11 sanger og etter å ha lest gjennom promoskrivet som fulgte med ble jeg spent. Gitaristen har nemlig stått på samme scene som blant annet Quiet Riot og Slaughter og skal visst ha spilt alt fra 80s rock til metall. Men ved nærmere betenkning bør jeg kanskje ikke blitt så spent, for som sagt så er det 11 spor på platen, og hver eneste låt er bygd opp rundt forskjellige kjærlighets temaer, og bare sangtitlene alene røper dette.

 Til navnet å være så var ikke første låten så veldig action preget. Var faktisk litt kjedelig å høre på, gitarsoloen veide opp for dette delvis, men ikke nok. Men med tanke på hvor uoriginalt navnet er så skal en ikke se bort ifra at det ikke var så gjennomtenkt.

Andrelåten ble en nedtur, og det viste seg at resten av albumet skulle holde seg på dette nivået med noen unntak, som intro-riffet på fjerdesangen ”Destiny”. På den andre siden er dette gladmusikk som passer bra til en dårlig dag, med flotte koringer, Dave og Dave sammen på back-up vokal høres ikke så dumt ut som en skulle tro! Favorittene mine er sjette sporet ”Loveless” med et raskt riff som står i kontrast til den rolige intro- og outroen, og ellevte sporet ”Is It Love” med et enda bedre riff og hylende soloer. Man hører klart spor etter metall-røttene til ”Chip” under soloene.

 Action har et framtredende voksent pop-rock preg, som har kommet med en stabil plate som holder seg til ett viss nivå, den har få opp og ned turer, men i gjengjeld er den veldig ensformig. Er melodisk kjærlighetsrock noe du er ute etter, kan vel denne anbefales. 

4,5/10
Jonas Bye 

Plateselskap: Grindhead Records

Jeg trodde faktisk ikke australske Grindhead ga ut noe annet en grindmusikk, men da tok jeg veldig feil. Aeturnus Dominion spiller heavy metal med massevis av thrash og litt grind blandet inn i musikken sin. Det høres litt ut som Sepultura og Pantera til tider, men jeg kan ikke gå så langt at jeg kan si at de er prikklike.

Noen produksjoner er ment for å være ræva, andre er det fordi folk ikke kan bedre. Denne plata hadde helt klart fortjent en bedre produksjon. Når mye av lydbilde bare kommer fram i venstre høyttaler begynner man å lure, enten så er det høytalerne eller så er det musikken som er sånn. Uheldigvis for Aeturnus Dominium var det musikken denne gangen.

Ellers høres dette ganske greit ut. Riffene er på plass, vokalen er på plass og resten av låtmateriale er på plass. Men som sagt er det nok produksjonen som ødelegger mye her. En ting å legge merke til på denne plata er alle gitarsoloene, de har hvertfall en solo på hvert spor.

Forutenom Pantera og Sepultura kan dette minnes litt om Megadeth også. Det er jo gode referanser det når det kommer til stykket. Låtmateriale og gjennomføringen er bra, produksjonen suger. Låter å anbefale er ”Feed the war machine”, ”Final Exit” og ”Psychotic”.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Grau

Her har vi ei ny plate fra et band fra Portland, USA. Musikken de spiller er en form for gotisk mørk metall. Dette er nydelig, vakkert, atmosfærisk og mange andre superlativer. Det går ikke an å ikke nevne at dette er meget likt Opeth, men misforstå meg rett for dette er ingen plagiat. Det er en fryd for øret å høre på dette, med en variasjon fra rolige partier til mer tempofylte partier. Fra akustikk til tunge elgitarer som gjør dette til en positiv opplevelse. Det ser ut som bandet er meget interessert i vinter og snø, da mange av tekstene har blant annet dette temaet.

 Vokalen som blir fremført er grim og form av døds/black-type. Om du unngår å legge merke til stemningen i de låtene som blir fremført må du enten være døv eller komplett idiot. Det skal ikke la seg gjøre. Gitarer, trommer, synth, bass og vokal blir smeltet sammen til et landskap av nydelig lyd. Man kan ikke komme foruten å nevne opuset på slutten av denne plata som er delt opp i tre ”Our Fortress Is Burning… I, II, III. Det er nydelig å høre på og gitarmelodiene er med på å skape en mørk stemning, litt sorgfull.

Anbefaler alle fans av Opeth om å høre denne, dere vil ikke bli misfornøyd. Kan trygt kjøpes uhørt.

9/10
-skrevet 04. september 2006
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Dockyard1/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå

Første låt ut, ”Ilkitie”, åpner med et gufs fra slutten av forrige århundres nu metal-dominerte metallmiljø. Ikke bra. Forrige gang jeg hørte Ajattara låt de mer som en krysning av Soulfly, Ektomorf og Kataklysm, her får vi derimot servert uinspirerte riff og en merkelig vokalmelodi.

Låt nummer to, ” Turhuuden Takila”, kommer heldigvis bedre ut. Denne groover også, men på en annen måte og med en annen feeling enn første låt. Som den observante leser kanskje har skjønt, foregår den språklige delen av albumet på bandets morsmål, nemlig finsk. Fra hva jeg har lest meg til heter bandets vokalist Pasi Koskinen, eller Ruoja, og er eks-vokalist i et annet finsk band, Amorphis. Jeg har ikke hørt mye av Amorphis, men jeg mener å huske at det ikke er så veldig annerledes fra Ajattara, så hvis du liker Amorphis vil du også antageligvis like dette.

Jeg kunne fortsatt å ta for meg låt for låt, men albumet fortsetter egentlig stort sett i samme gata: midtempolåter med groovy riff. Men Ajattara klarer faktisk å gjøre dette til sin egen greie. Låtene er tøffe, og resten av plata er i det soundet jeg nevnte tidligere: altså Kataklysm møter Soulfly møter Ektomorf, og får etter hvert selskap av Machine Head. Ingen energibomber på denne plata som sagt, men det går egentlig bra. Jeg ville tro denne plata kunne funke ganske så bra på et vorspiel. Personlig liker jeg i hvert fall veldig godt tanken på å sitte i et mørkt rom med stearinlys og gode venner, hvor alle har fått seg ei mugge mjød å holde i, og på toppen av det hele snakke tullefinsk med overdrevent trykk på stavelsene.

6/10
Terje Rustestuen

Plateselskap: Napalm Records/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: 28.01.08

”Hiv og hoj, snart er skatten vår.. Nå kan vi ta det rolig helt til skatten er (hmm..) Alestorm sin”. En metalplate som drar assosiasjoner til Kaptein Sabeltann er vel kanskje ikke det mest positive, men heldigvis for Alestorm så har de fått til et veldig kult album basert på pirathistorier. Sjangeren er ifølge plateselskapet ”Scottish Pirate Metal” og nå begynner jeg å bli luta lei av alle disse sjangerdefinisjonene. Running Wild ble aldri kalt ”German Pirate Metal” da de herjet de syv hav på 1980 og 1990-tallet og jeg tror ikke at vi om 20 år lager egne bøker om sjangeren ”Pirate Metal”. Nei, for meg så høres det bedre ut med ”Melodisk heavy metal”. Det blir mye enklere da.

Når det gjelder musikken Alestorm presterer på denne plata så er det ikke så verst egentlig. Det er überhappy, fengende og melodiene er lystige og setter seg i hjernebarken med en gang. Det er ikke spesielt tungverdige saker som blir spilt, så jeg regner med at man blir fort lei. Men som fyllstoff mellom de virkelige gode heavy metal-platene som man ikke blir lei av er denne helt kurant.

Vokalisten høres ut som en pirat og stemmen ligner på stemmen til Barbossa i filmene Pirates of the Carribean. En helt klar fordel når man spiller ”Pirate Metal(!)”.

Er du fan av Running Wild så skulle det et mirakel til for at du ikke liker dette, men jeg mener fortsatt at Running Wild har en større flåte og vil senke Alestorm med en gang om de skulle møtes på et av de syv hav.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Victory Records/ Tuba Records

Rett fra New York får vi servert All Out War. Som de fleste band fra New York spiller de Hardcore. All Out War har sin egen lille vri slik at det blir en liten metal twist også. De kjører altså samme stil som Hatebreed.

Cden starter lovende og man bygger opp forventningene. Spillingen er rå og treig.  Da vokalen starter får man ett herlig slag midt i trynet. Fet skjærende vokal. Man sitter rett og slett å tenker at dette er et album man må skaffe seg. Man tenker dette under sang 2 og 3 også. Men denne tanken falmer. Albumet blir kjedelig og sangene høres ut som en og samme sang. Jeg mener ikke at de er dårlig, bare en anelse kjedelig. Dessuten bør et band som spiller hardcore ha noen imponerende breakdowns, jeg vil ikke si at All Out War har dette og et hardcore band uten fete breakdowns er det samme som sex med kondom.

Jeg må si at jeg er skuffet og band som Bury Your Dead, XAFBX, Liferuiner og Hatebreed gjør en mye bedre jobb enn All Out War.

All Out War er langt ifra det dårligste Victory Records har å tilby men også langt ifra det beste de har å tilby. Bedre lykke neste gang!

5/10
Mats Alexander Kristensen

Release dato: Mai 2007
Plateselskap: Listenable records

Death metal er ikke min favoritt sjanger bare så det er sagt, og det er nettopp innenfor denne sjangeren The Amenta operer. Dette er nærermere bestemt industriell death metal. Occasus er  en reutgivelse av deres debut album fra 2004 og kommer med noen ekstraspor og en bonus DVD slik som så mange andre band gjør i dag.

De industrielle elementene er ikke like fremtredene her på dette albumet slik som hos eksempelvis Dødheimsgard. Det er synthen som står for disse elemetene og de holder seg stort sett i bakgrunnen på enkelte låter, eller som små snutter mellom noen av sporene. De av dere med angst mot industrielle elementer har derfor ikke så alfor mye å frykte på denne skiva. Til tider er synthen faktisk en smule ambient.

Vokalen er den lett gjenkjennelige growlingen vi har hørt så mange ganger før. Den er godt utført, men jeg synes det blir en liten tanke monotont og lite variert i lengden. Gitarriffene kan på et par av låtene minne litt om Polske Vesania, og jeg får til og med litt Immortal assosiasjoner på en av de andre låtene. Det er altså enkelte riff som er litt black inspirert her med andre ord.

Alt i alt en helt grei skive uten de altfor store høydepunktene for min del i allefall. Men jeg er som sagt i utgangspunktet ingen stor death metal fantast. Kanskje vil du elske denne?....

6,5/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Steamhammer/ Playground
Utgivelsesdato: 16.04.07

For en pangstart på dette nye albumet av Annihilator. Denne gangen har bandet fått med seg en gjestemusiker på hvert eneste spor. Av de mest kjente kan jeg nevne Danko Jones, Alexi Laiho, Michael Amott, Jesper Strømblad og mange andre kjente. For å forklare pangstarten jeg begynte med i innledningen så er første sporet på denne skiva tøff som fy. Det er en rask og fengende låt slik som vi kjenner til Annihilator, med knusende bra riff og rask tempo.

I stedet for å gå igjennom alle godlåtene på denne skiva oppfordrer jeg til at dere kjøper skiva, for ord kan ikke måles opp mot lyd denne gangen. En ting er hvertfall sikkert. Liker du kjapp metall med gåsehudriff og helt ville gitarsoloer så er dette årets kjøp. Du må i alle fall ikke være allergisk for tempo for nesten alle låtene her holder nettopp tempoet høyt. Gjestemusikerne gjør flotte jobber de også og jeg må si at dette er det beste jeg har hørt av bandet. Ingen låter er dårlige, grei produksjon og en plate en bare må digge.

Turn the volume up!

9.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Sullatron Records
Utgivelsesdato: September 2007

Annot Rhül eller Sigurd Lühr Tonna som han egentlig heter har endelig fått platekontrakt. Med hjelp fra flere musikere innen musikkmiljøet i Trondheim får man en variert blanding innenfor progressive rock og psychedelia med denne platen. Dette er en skive som består av 17 låter der de seks første utgir ep`n ”Lost in the woods” og de 11 siste utgir en tidligere plate med navn ”Who needs planes or time machines, when there`s music and daydreams?”, men aldri har blitt utgitt før. Sammen gir de oss en pekepinn på hvordan psychedelisk progrock virkelig skal høres ut. Referansene til 70-tallet er mange og man får følelsen av at dette gjerne kunne ha vært innspilt på den tiden sammen med psychedelia fra Pink Floyd og krautrock fra Amon Düül II.

Det er flere store bandnavn som svirrer oppe i hodet mitt når jeg hører igjennom denne cd`n. Nevne Pink Floyd og Amon Düül II er bare et par. Låta ”Evergreen forest” låter veldig som det kanskje ikke så kjente Vertigo-progbandet Cressida (som jeg er stor fan av) og den veldig drivende låta ”Planes or Time Machines” høres ut som en mellomting av Yes og Camel.

En plate med 17 låter er det selvfølgelig mange å ta av og kanskje det nettopp ble litt for mange låter på denne plata.  Av de nyeste låta er det med en coverlåt av Joni Mitchell som heter ”Roses Blue”. Den synes jeg faktisk hørtes best ut live når de spilte på Fru Lundgrens i september, mye grunnet at låta kler en kvinnelig vokal enn en mannlig som har blitt brukt på studio-versjonen.  Legger merke til at det er de låtene som ikke har så mye variasjon i seg som er de mest kjedelige, men heldigvis er det ikke så mange av dem.

Låter som ”Ghost Children”, ”The Dark Lord”, ”Evergreen Forest”, ”Planes or Time Machines” og ”King Arthur” slår veldig godt an hos meg.  Mye av det jeg liker på denne skiva er den gjennomgående bruken av synth og orgel. Det legger en stemning i alt som blir gjort på denne plata og det er gjennomført slik at man skal få den riktige følelsen under de forskjellige låtene. Hvordan er så denne stemningen? Jo, den er litt variert. På noen låter er stemningen dyster og gåtefull, på andre låter er den mer funky og mer jazza. Man trenger litt variasjon når det er såpass mange låter på en plate, men det kan ikke bli for mye variasjon heller. Det er en rød tråd som går igjen under denne plata slik at ikke mister fokuset eller tuller seg vekk i mange urlange soloparti eller har med låter som ikke er samme sjanger som resten. Eneste forskjellen på Lost in the woods er at de nyeste låtene (de 6 første på plata) har med vokal, men de ”gamle” låtene ikke har det.

Dette er en god plate som bør kjøpes om du liker 60-70 talls psychedelia blandet med progrock. Det er god og stemningsfull musikk, men pass på, man kan gå litt lei om man får for store doser.

8/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Prophecy
Utgivelsesdato: 16.04.07

Om du liker vakker, rolig og melankolsk musikk så burde du sjekke ut denne. Det man får er stemningsfull musikk som det virkelig er godt til å slappe av til.

Engelske Mick Moss er fyren bak dette bandet som består av han og en del sessionmusikere. Vokalen kan minnes litt om amerikansk grungerock og jeg må si at stemmen passer meget godt til denne musikken. Problemet kan være at det finnes så mange som spiller slik musikk fra før av og at dette ikke slår like mye gjennom som noe som er originalt. Men all ære til Mick Moss for å gi ut ei rolig og behagelig god plate.

Blandingen mellom de melodiøse, melankolske og rolige partiene og når trommene slår inn i lydbilde er imponerende må en si. Om du liker sensitive riff og melodier er dette et helt klart innkjøp. Det går i samme tempo hele tiden, men det gjør egentlig ingen ting. Det er en plate som virker avslappende og med akustiske gitarer gjør dette til fin opplevelse. Det kommer nesten bare kvalitetsmusikk fra Prophecy har jeg erfart.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Cruz Del Sur

Her får man en godbit må jeg si. Dette er et konseptalbum om en kapteins loggbok. Det er heavy metal (og litt power metal) på full guffe og twin-guitars er det mye av på dette albumet. Med gode melodier og flott driv er dette et album som vil bli husket hjemme hos meg hvertfall. Det er langt i fra dårlig det vi får høre her. 

De er fra Canada og har gitt ut en skive før denne. Om jeg skulle finne noe som dette ligner på så kan man ikke komme utenom ”Pile of skulls”-skiva til Running Wild. Man finner også influenser fra Helloween i tillegg til at det låter litt thrasha innimellom, ganske så likt Overkill for eksempel.

Det er ikke bare heavy vi får her, men også godt akustisk gitarspill i låta ”III- Meta Icognita”. Noe som er bedre enn dette gitararbeidet har jeg  til gode å høre, friskt innslag.

Vokalisten kan minne om en blanding av Iron Maidens Bruce Dickinson, ex-Iron Maiden Paul Dianno og Tim ”Ripper” Owens i Iced Earth. Vokalisten Jesse White er helt klart på høyde med disse tre. Det er jeg ganske imponert over.

Produksjonen høres god ut, men ikke så finpusset at det ødelegger sjarmen. Det er mange gode melodier på skiva og det meste er utført av gitararbeidet. Om du skal ha ei heavy/power metal-skive uten keyboard og diverse annet dilldall, vil jeg anbefale Antiquus sin nye skive på det varmeste.

To stikkord: God vokalist og godt gitararbeid med mange gode melodier.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Subsound Records

Italienske Aquefrigide spiller en form for musikk som ikke er lett å putte i bås. Man kan gjerne sette bandet under progressiv metall og man kan sette det under Nu-metall, men må si at det er mer progressivt enn Nu- (og bra er det). De synger på sitt eget språk og det er jo også litt særegent med tanke på at nesten alle metallband i Europa slipper platene sine ut på engelsk. På denne plata får man mange groovy riff og man får innimellom litt System of a down-feeling, men heldigvis ikke for mye. Det blir brukt en del forskjellige gitarer, både akustiske og elektriske. Det er bra med litt variasjon, hvertfall når plata er på 15 spor.

Bandet uttrykker seg med både cleanvokal og skrikevokal og til tider blir det veldig melankolsk, men så kicker det i gang igjen med heftige riff. Det som man fort kan bli er lei, da det ikke er noen av sangene som er tidløse, med unntak av låta Soffio Veleno som er ganske småtøff. Med bra produksjon er dette en plate som du enten hater eller liker. Jeg likte den, men som sagt man kan bli litt lei.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: ATMF
Utgivelsesdato: vet ikke.

ATFM er et selskap jeg har anmeldt flere utgivelser av den siste tiden. Ingen av disse har slått meg som strålende album jeg har følt trangen etter å gå til anskaffelse av. Arcana Coelestia, er som plateselskapet, fra Italia og dette er deres debut plate. I presseskrivet beskrives musikken som en blanding av doom og black metal. Jeg vil først be dere om å ta denne karakteren med en klype salt. Jeg er hverken en doom fantast eller ”ekspert” innen denne sjangeren, men jeg vil likevel gjøre et forsøk på å skrive noe fornuftig rundt denne utgivelsen.

Først vil jeg trekke noen fellesnevnere mellom de forskjellige låtene på dette albumet. En av disse er trommene. Det er de seige og langsomme doom trommene som dominerer. Kun få ganger kjører man på med litt høyere tempo uten at det skremmer vannet av noen, men det er vel heller kanskje ikke meningen... Synthen er tilstedeværende til en hver tid og ”flyter” i bakgrunnen. Det er noe ambient over dette og jeg får følelsen av å sveve rundt på en sky samtidig som jeg lytter på Arcana Coelestia.

Cult of solitude er første låt ut, og den klokker inn på drøye 9 minutter. Det ser ut som at bandet trives med å lage lange låter da de tre andre også klokker inn på ca samme tid, noe som resulterer i en total spilletid på drøye halvtimen. Denne låta er den som har mest ”doom” i seg i mine ører. Låta er veldig rolig hele veien, med unntak av et lite parti mot slutten hvor man får servert litt dobble basstrommer. Den grimme vokalen er mye brukt, men man finner også innslag av den rene vokalen. Denne ligger imidlertid langt tilbake i miksen og gjør ikke så mye ut av seg, noe jeg synes er dumt ettersom det faktisk er mange fine ideer ute å går her.  

Arcane knowledge revealed (part I) fortsetter i samme spor som den forrige låta slapp. Det er likevel denne låta som i mine øyne kan smykke seg med tittelen ”albumets beste låt”. Mye av grunnen til dette er det meget gode renvokal partiet ca. fem minutter ut i låta. Dette partiet sender tankene mine rett til det tyske bandet Hidden in the fog, og det er jo utelukkende positivt.

Det er først på Arcane knowledge revealed (part II) hvor black elementene trekkes inn i muikken. Låta starter som de foregående, men midt inne i denne har man plassert et blast parti som forsåvidt funker ganske bra, men her synes jeg trommene blir litt statiske (mistenker sterkt at det er brukt trommemaskin). Det er generelt et høyere tempo gjennom denne låta, men den inneholder desverre ikke noe av den gode renvokalen som er brukt med hell i part I.

Det er tydelig at disse Italienerene har funnet frem til en oppskrift som fungerer bra for de, for avslutningssporet Enigma epitaph (a dirge in sculpture) skiller seg ikke nevneverdig ut fra resten av plata og blir kanskje noe anonym.

Dette er absolutt en lovende debut fra et lovende band. Til neste gang så ønsker jeg meg enda litt mer variasjon, samtidig som de kjører enda mer på med den til tider meget gode renvokalen. Da kan dette bli virkelig bra. Gleder meg!

6,5/10
Marius Kristiansen

All ære for at de prøver å få til noe bra innen afrikansk musikk og sprer det gode budskap om metall i land der hiphop og slikt er ledende. Det blir spennende å høre hva bandet kommer med i fremtiden.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Wonderdrug Records

Er det en ting jeg liker ved å jobbe som musikkanmelder er det å få promoer fra band som virkelig gjør en solid jobb med det å promotere. The Art of All er en av de bandene. Her fikk jeg med masse detaljert informasjon, fotografier og selve skiva deres.

The Art of All spiller melankolsk psykedelisk rock som er av det rolige slaget. Det er rett og slett vakkert å høre på. Produksjonen er nydelig og man kan bare lene seg tilbake i stolen, lukke øyne og slappe av.

Musikken er flytende og bygger seg oppover på enkelte sanger til et klimaks som setter et musikalsk punktum før låta er over. Nydelig bruk av bass og gitar fascinerer meg på denne skiva. Det er rolig og behagelig hele vegen. De progressive trommene ligger ganske langt fram i lydbilde og det er ingen tvil om at det gjøres en god porsjon arbeid og kreativitet med bruk av batteriet.

Det eneste som kanskje er negativt ved dette albumet er at låtene har en tendens til å bli litt like hverandre og at jeg med hånden på hjertet ikke kan nevne ut en låt som jeg synes var bedre enn de andre. Det er i det samme tempoet, den samme vokalen og det samme lydbilde. Jeg søker litt mer variasjon. Dette er ikke en skive jeg setter på for å arbeide med noe eller på et vorspiel. Dette er skiva jeg setter på når jeg er sliten og trøtt, og vil bare slappe av.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Dockyard 1
Sjanger: Metalcore

Jaja.. As We Fight er danske og har holdt på siden 2001. Her er det sjangeren metalcore som dyrkes, og det er faktisk flere og flere som mener at dette er en sjanger som vil vare lenge, hvertfall like lenge som dødsmetallen har gjort til nå. As We Fight leverer her et album som er brukbart, men låtene kan høres litt for like ut og det er liksom ikke så mye nytt bandet tilføyer denne sjangeren. Men det er jo tøft med drivende trommer og riff. Dette er et garantert innkjøp for de som liker denne sjangeren. Bandet følger opp sin debut ”Black Nails and bloody wrists” godt. Bandet har for øvrig nokså nylig vunnet en pris for beste liveband på ”The Danish Metal Awards”, en prisutdeling som jeg kunne likt og sett i Norge også.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

mer info og coverart...

Plateselskap: Eagle Records

Skal ikke si at jeg har stor kjennskap til Asia utenom at jeg vet hvem de er og at de var store på begynnelsen av 80-tallet da progrock var på vei "ut". Geoff Downes, Carl Palmer, Steve Howe og John Wetton er den originale Asia-lineupen som også opptrer på denne liveskiva som er tatt opp i Tokyo, Japan. Her får man et livealbum bestående av to cder fylt med god musikk med noen godbiter her og der. Problemet Asia alltid har hatt er at de har vært litt for kommersiell i musikkstilen sin, slik at det ligger å vipper på grensen mellom progrock og poprock.

Uansett er det interessant å høre den originale line-upen gjøre gode låter som "Heart of the moment", "Wildest dreams", "Here comes the feeling", "Time again" og mange flere. De har også klart å putte inn noen coverlåter her og der også. Den originale Biggles-låta "Video killed the radiostar" er for mange kanskje kjent som en kjedelig kommersiell poplåt, men supergruppen Asia klarer faktisk å gjøre denne låta mye bedre enn den egentlig er. King Crimson-låta "In the court of the Crimson King" er også med på denne skiva og Asia gjør den på en respektert måte. Yes-coveren "Roundabout" er også velgjort og velspilt.

Eneste problemet jeg har med denne live-skiva er at den blir litt for glatt for min del. Produksjonen er topp, men jeg synes det kunne blitt litt mer progressivt enn de gjør det til. Men utenom det så er dette en grei live-skive som er verdt pengene om du liker Asia. All honnør til Geoff Downes som fortsetter å gir oss heftige gåsehudfremkallende keyboardsoloer i en alder av 55 år, respekt.

8/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Vendlus Records
Utgivelsesdato: Ute nå!

Norske Audiopain spiller en type trash som kan minne om det legendariske “Black Metal” albumet til Venom. Musikken blir også beskrevet som ”blackened trash” på handlesida til Vendlus Records. Men Audiopain har en betydeligere klarere produksjon enn mange ”true fistfucking blackmetal” band har, og som trashband gir det dem en veldig aggressiv stil. Hjemmesida inneholder svært lite informasjon om bandet (bare bilde av logoen og mail adresser) og det samme gjør myspace sida også. Så da tok jeg en titt på wikipedia, der sto det at gutta hadde drevet på noen år nå, helt fra 96 faktisk. Og at bandet i første omgang het ”Hæ?”. Men, over til musikken.

Spesielt er det vokalen her som skiller bandet fra andre trashband, den er såpass sær og egenartetet at det er faktisk den jeg blir sittende å tenke på når albumet er ferdig etter 26 minutter og 43 sekunder. Og det er vel også det mest interessante med albumet synes jeg. Det er ikke veldig spennende, eller særlig intensivt. Til det blir det for kjedelig faktisk, det klarer ikke å engasjere.

Audiopain leverer en helt brukbar dose med trash som ikke er veldig imponerende eller nyskapende, men relativt rett fram og letthåndterlig. Du blir nok ikke veldig overrasket av skiva noen gang, men heller ikke veldig skuffet. Det jeg savner litt er de hypre gitarsoloene som jeg personlig liker å høre i trashen. Uten dette kan det bli litt for mye av den raske riffingen, uten at skjer det noe. Spesielt da når riffene er såpass gjentagende og kjedelig som her. Ingen av spora når noe særlig høydepunkt heller, de går stille og rolig gjennom cdspilleren din og etterlater ikke så mye inntrykk verken positivt eller negativt.

5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Indie Recordings/Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå! 

Et riktig så hyggelig gjensyn med Audrey Horne, bandet som høstet mange gode kritikker for sitt forrige album "No Hay Banda" fra 2005. Bergensbandet Audrey Horne består av medlemmer fra ekstrem-metallband som Enslaved, Sahg og Deride. Det er jo band som man vanligvis ikke forbinder med ren energisk rock slik som Audrey Horne fremfører.

God dynamikk, god produksjon, gode melodier, drivende energiske rytmer og fengende sound er skryt som jeg gjerne kommer med når jeg har hørt gjennom dette albumet 3-4 ganger. Skiva består av 12 velproduserte låter som fungerer kjempegodt. Her får du rolige låter som man kan slappe av til, midtempo låter med tunge riff og raske støyende låter med et skikkelig in-your-face budskap.

Man kan høre at det er ekstrem-metal folk som står bak dette, både når det gjelder instrumenttraktering og når det gjelder soundet på plata. På låter som "Pretty Girls Make Graves" og "Bright Lights" høres det ut som rock med blackmetal-bekledning. Nå skal det sies at det høres mer ut som rock, men stemningen i bakgrunnen gjør noe som får i hvertfall meg til å tenke på black metal. Sistnevnte låt "Bright Lights" har også etterhvert i den ellers rolige sangen også med litt kraftigere og raskere tromming som virkelig får hårene på kroppen til å reise seg.

Plata er produsert av bandmedlem Ice Dale og produksjonen er det jaggu meg ikke noe negativt med, da enkelte deler av plata har en stemning som kan minne om litt mørkere type metall. Problemet med mange rockeband nå i dag er at de lager ei plate med 3 til 4 gode låter og legger alle tidlig på plata slik at de har svidd av alt kruttet før man har kommet halveis i plata. Dette problemet har ikke Audrey Horne, her ligger alle gode låtene (og det er nesten bare gode låter her) spredt utover plata slik at man har krutt og fyrverkeri gjennom hele skiva.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Adipocere Records

Dette var veldig interessant, en blanding av prog, death og blackmetal. Det er nok en del som har prøvd seg å kombinere disse sjangrene med og uten hell, men dette funket faktisk ganske bra. Dette bandet kommer fra den canadiske byen Montreal og har holdt det gående siden sent på 1990-tallet.

Denne plata er fylt med teknisk god deathmetal som virkelig er godt gjennomført og produsert. Selve åpningssporet ”Beatus” viser nemlig dette. Her er det med soprankor i bakgrunnen og det er selvfølgelig progressive elementer her og der. Det er ikke bare raske maskingeværrytmer på denne platen, vi får også litt folkemusikkinspirerte melodier og rytmer med. Innimellom er det og plass til litt melankolsk stemning. Musikerne selv er visst inspirerte av progressiv rock, jazz og flamenco. Ingen grunn til å gi denne platen en dårlig karakter. Dette vil vi ha mer av. 

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Metal Blade/ Indie
Utgivelsesdato: 07.05.07

After Forever, Within Temptation, Nightwish, The Gathering og Elis er band som journalister sikler over å bruke når de anmelder metalskiver med kvinnevokal. Det er kanskje ikke så lett å skille de fra hverandre, men en observant journalist bør ha såpass gehør at en hører at The Gathering og Nightwish er to forskjellige ting. Dette er ikke et spark mot metal med kvinnevokal, heller et spark mot klisjè-fylte journalister som tar alle band under en kam. Dette er forresten mer likt The Gathering enn Nightwish for å få det klart.

Men jeg skjønner at Autumn er et band som det kan være fristende til å skrive klisjèr om. Autumn spiller goth-rock med fengende riff som får kroppen til å rikke litt på seg. Keyboardet ligger som et fint teppe i bakgrunnen og det kler musikken fint.

Tempoet på denne plata er fra midtempo og opp til det mer raske. Jeg vet ikke helt hvem jeg liker best for det er jevnt over veldig bra. På et tidspunkt minner musikken meg om Bel Canto og Eurythmics pga. vokal og tempoet. Men skiva er spekket med såkalt goth-rock som ikke er av den mørkeste sorten.

Problemet med denne skiva er helt klart originalitet. Den er så å si lik null, sett bort ifra at det høres ut som Bel Canto og Eurythmics på et par låter. Vokalisten kan virke litt kjedelig, men på et par låter låter det bedre. Eksempler på slike bedre låter er ”Shadowmancer”, ”Satellites” og ”State of mind”. Hadde vokalen hvert like bra over hele linja hadde denne fått en bedre karakter. Uansett interessant å følge bandet videre.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Audioland
Utgivelsesdato: Januar 2007 / Tilgjengelig på iTunes Store allerede nå, 80 spenn!

 For en opplevelse som kommer ut av dette debutalbumet til franske Ayin Aleph. Musikken som ramler ut av høytalerne mine er meget originalt og sært. Det er så sært at jeg sto på nippet til å slakte denne skiva om jeg ikke hadde satt den på noen ganger til.

 Med inspirasjon fra Bach, Beethoven, Prokoviev og en hel del andre kjente komponister har dette blitt en fanfare av et album. Det de har hentet fra disse komponistene har de satt sammen med heavy metal med tendenser til doom. På mange måter høres det ut som en teaterforestilling med mange dramatiske klimaks og den harde metallmusikken er der for å bygge opp når det kan.

 Når det gjelder instrumenter her så er det pianoet som ligger under mesteparten av tiden, men ekstremmetallen ligger hele tiden der for å få det til å høres fengende og tøfft ut. Vokalen er kanskje det som er særest med hele denne plata. Det er kvinnelig vokal som høres veldig krakilsk og psykopatisk ut. Mange skulle kanskje tro at dette hellet over i goth-metall sjangeren, men jeg vil ikke si at det høres ut som andre band i den sjangeren. Vokalen her er på langt nær så kjedelig og stabil som på de fleste goth-metal skiver, den er råere og mer sær. Dette er så spesiellt at enten liker du det fordi det er som det er, eller så liker du det ikke fordi det blir for spesiellt for deg.

 Denne skiva har til sammen 19 låter som igjen inneholder metal, klassisk musikk og opera. I fare for å si baroque-metal eller noe i den dur, så er det metal med inspirasjon innenfor musikk laget på 1700-tallet. Det er i hvertfall et originalt påfunn som absolutt fenger de som liker noe ulikt alt annet. Franskmenn har jo også en tendens til å lage musikk som kun fenger få og det er fordi det kanskje bare har kommet dårlig og lite givende musikk derfra. Derfor er det en glede og fryd å høre noe som absolutt ikke er så dårlig som jeg først hadde følelsen av etter de første gjennomspillingene. Dette er en skive som trenger litt tid, men etter at du har vendt deg til den spesielle vokalen så vil nok du også like denne. It`s a matter of time.

 Med denne skiva kommer det også en dvd med fire utvalgte låter i videoversjon. Videoene er veldig godt gjennomførte og jeg satt lenge der å bare undret meg over dette bandet og videoene som ble presentert. Videoene kler låtene godt og jeg skulle ønske det var dette som var på NRK Svisj istedetfor de halvnakene orgasmestønnende kvinnfolka som kravler bortover strendene og synger om å ha det bra. Om fjortisene som sitter å ser på Svisj hadde sett dette tror jeg de hadde skvettet litt i buksene sine.

 Dette er vakkert og man får bilder i hodet om et Moulin Rouge fyllt av metalheads og et kvinnelig strippekorps med korsett. Samtidig som denne musikken blir spillt i bakgrunnen. Årets mest originale skive for 2007 er herved valgt.

10/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Lion Music
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Progressiv rock

Beskrivelse med ett ord: Dødt.

Dette albumet er vel i og for seg greit, men det gir liksom ikke noe varig inntrykk. Vokalen er pen og pyntelig og alt det der, men det som vokalisten vil ha igjennom bryr meg midt bak øret. Jeg klarer liksom ikke å tro på fyren når han synger, og det er vel ikke helt slik det bør være. :P Må for øvrig si meg enig med det jeg har lest andre steder: dette er veldig likt Evergrey, hvertfall det jeg har hørt av Evergrey. For min del er dette ikke en bra ting, jeg synes nemlig Evergrey er dritkjedelig også…

Dette er stillestående musikk. Midtveis i fjerde låt var første parti som fenget meg på noen måte, og det funker bare ikke. Albumet har ingen fremgang i det hele tatt, og det er ganske ille når det gjelder progrock. Da forventer jeg at det skal skje ting innimellom, noe det virkelig ikke gjør her.

Produksjonen er… grei. Mer triggers enn jeg liker på basstrommene, blir litt for spedt å høre på. Personlig så liker jeg å kjenne trøkket fra trommene, og det gjør man ikke på dette albumet. Ellers er det vel greit antar jeg, selv om jeg kunne tenkt meg litt klarere gitarlyd, men men.

Åh, dette albumet er skikkelig kjedelig! Det gir meg ingen verdens ting. Tror jaggu jeg runder av akkurat her jeg… Gutta skal få noen poeng for musikalitet, for de er ikke dårlige på noen som helst måte, men de må jaggu jobbe hardt med

3/10
Terje Rustestuen 

Plateselskap: Iron Fist Productions

Har du blitt lei av alle de ”nye” deathmetal bandene som spiller melodisk heavydeath? Band som Children of bodom, In Flames, Soilwork osv. Da er Axis Powers noe for deg. De er fra Sverige og er på labelen Iron Fist Productions (ikke hiphop-labelen du får opp når du søker i google). Det du får høre er trasha deathmetall, med tekster om andre verdenskrig. Bare bandnavnet sier litt om hva det hele handler om, Axis Powers. Axis var jo den ”onde” parten i krigen. Men nok om det. Vi får servert helt greie låter, verken bra eller dårlig egentlig. Jeg synes hvertfall den ikke ga meg noe nytt. Med høyt tempo går vi igjennom 12 låter med grei trash/death – metall. Problemet jeg har med denne plata er at låtene er veldig like hverandre, ingenting som skiller ut. På den siste låta (Suicide Fuck) på albumet er jeg ikke sikker om jeg skal ta bandet seriøst eller ikke, høres ut som en rølpete overtrøtt gjeng på nachspiel som prøver å klekke ut en dårlig coverlåt. Ja for det er visst en coverlåt av Abscess, men jeg har ikke hørt originalen. Hør og døm selv.

5/10
-skrevet 14. september-
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Alkemist Fanatix

Rart. Dette bandet minner meg veldig om det som blir spyttet ut av amerikanske punkpopband nå for tiden. Vi kan jo nevne band som Blink 182, Green Day, Sum 41 og ikke minst Jimmy Eat World. En ting er hvertfall sikkert, alle låtene på denne plata høres ut som amerikansk listepunk og derfor ble jeg meget forbauset etter å lese at de faktisk var italienske.

Plata har mange gode melodier og får frem fengende punk på andre sine ideer. For dette er ikke på noen måte originalt for alt har vi hørt før av mange hundre band før. Ikke at låtene er coverlåter, men de er blåkopier av det som har blitt gitt ut og satt pris på før. Hadde denne plata blitt gitt ut av et amerikansk band i Amerika tror jeg de kunne blitt veldig populære og spilt på MTV hver dag, men punkmiljøet er vel såpass vanskelig at det vil nok bare være amerikanske punkband som får oppmerksomheten. Punk nå til dags er om å gjøre å tjene penger og bryter med det som egentlig punken sto for i starten. Det har blitt en millionpengemaskin.

Musikken er fengende og flott. De har fått til en god produksjon. Låta ”Far Away” er favoritten min etter å ha hørt i gjennom plata noen runder. Om du liker gladpunk som Blink 182 så er dette en plate du absolutt må kjøpe. Om du er lei alle Mtv-bandene som spiller punk, styr unna.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontiers
Utgivelsesdato: 25.01.08

  Den 25. januar kommer en skive som helt sikkert vil fenge bassgitarister verden rundt. Markus Grosskopf (HELLOWEEN) har samlet en god del venner og laget en gitarfri metalskive. Det er altså ikke ett eneste gitarriff på denne plata. Man kan si mye om å utelate et så sentralt instrument som gitarer og lage ei metalplate, men det låter faktisk ganske fett. Selve grunnmuren i dette bandet ligger i Grosskopf, Tom Angelripper (SODOM), Schmier (DESTRUCTION) og til slutt men ikke minst Peavy (RAGE). I tillegg til disse bassistene er det mange gjesteartister på denne skiva.

 Med seg på laget har han fått med seg en armè av kjente bassgitarister på solopartiene som Billy Sheehan (fra blant andre Steve Vai), Dennis Ward (Pink Cream 69), Joey Vera (Armored Saint, Fates Warning), Dirk Schlachter (Gamma Ray) og mange flere. Og bassgitaren trakterer alle på utsøkt vis. Der gitarriffene og gitarsoloene vanligvis pleier å ligge, er nå byttet ut med bass som gjør det på sin måte. Det blir derfor veldig groovy og tungt. Selvsagt er ikke vokal og trommeseksjonen utelatt, og på vokal har vi blant andre D.A.D-vokalist og danske Jesper Binzer som låter som en gud bak mikrofonen. Nå er jeg veldig fan av D.A.D og jeg visste ikke at Markus i Helloween kjente Jesper. Men gøy er det i alle fall at denne rockevokalisten blir med på en slik heavy metal-skive som dette. I tillegg til herr Binzer bidrar også Apollo Papathanasio fra Firewind. Peavy, Schmier og Angelripper synger også på plata.

 Alt i alt er det mange gode låter på denne skiva og jeg anbefaler denne til alle som liker tysk heavy metal som er veldig bass-orientert.  I tillegg får man med to coverlåter, ”Eagle fly free” av Helloween og  ”To Hell and back” av Kickhunter. Begge går godkjent igjennom, selv om ”Eagle Fly Free” delvis sliter med en utrolig slitsom og lite interessant vokal.  

 
8/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontiers

Det første jeg merket meg med dette albumet var det grelle og jævlige coveret, som ser ut som noe som regelrett er spydd ut fra 80-tallet. Dermed ble forventingene skrudd ned et par hakk. Jeg hadde aldri hørt om Robin Beck før, men ved hjelp av et raskt nettsøk kunne jeg raskt fastslå at hun er mest kjent for å synge sangen i en Coca Cola reklame en eller annen gang på 80-tallet, og hadde en stor hit med nevnte låt. Det hjalp nok ikke akkurat på med å gjøre forventingene høyere enn de allerede var.

Jævlig cover og lite suksess utover en reklame-hit til tross, jeg ble faktisk positivt overrasket over Becks kvaliteter som vokalist, og også over selve albumet. Musikken kan best beskrives som klassisk melodiøs pop-rock med noen power-ballader slengt rundt omkring her og der.

Stemmen hennes har en hes undertone, og er ganske kraftig. Generelt sett er tekstene kun til sjenanse, og de er banale så det holder. Det samme kan ikke sies om selve låtene, de er ikke akkurat revolusjonerende, men heller ikke så banale at de faller igjennom og blir parodiske. Det lukter kraftig 80-tall hele veien her, men det synes jeg ikke blir rikitg å bruke imot albumet. Tittellåten får æren av å være første spor, og den er fengende nok. Det er også de 5-6 neste låtene, med balladen ”Always” som den som står frem som den beste. Deretter durer albumet videre på autopilot, og det ender opp i en ganske så ensformig smørje. Det trekker dessverre ned helhetsintrykket en del, og det som kunne blitt et helt ok album ender i stedet opp som middelmådig.

Robin Becks syvende studioalbum kommer neppe til å bli hyppig spilt i min cd-spiller, men jeg skal ikke se bort ifra at jeg kommer til å ta det frem igjen heller, for det er et par gode, og et par ok låter her.

5/10
Remi Andrè Skaanes 

Plateselskap: Trustkill
Utgivelsesår: 2007

Kvaliteten på dette albumet er det ingenting å utsette på, lyden er bra og alle i bandet vet hva de holder på med. For min del er det dessverre der det stopper. Det finnes mye musikk i verden som er dårligere enn dette, men det blir rett og slett bare for tamt…

Stilen på albumet går stort sett i rolig punk, bra for kjærlighetssorg i high-school filmer og veldig bra på soundtracket til ”Gossip Girl”.

Før det blir skrevet noe mer negativt her må det vel nevnes at punk er alt annet enn min store lidenskap, i alle fall den typen punk som Bedlight for Blue Eyes spiller. På grunn av dette er det kanskje en fordel å gå litt mer objektivt til verks:

Låtene på dette albumet er velkomponerte og klinger godt, det er ingen ting å utsette på verken musikken eller tekstene. Er du en god fan av band som ”Blink 182” og ”Good Charlotte” er dette noe du bør sjekke ut. For min del blir dette litt for kjedelig og ensartet, beklager Bedlight for Blue Eyes…
(Jeg skal innrømme at ”Michael” rev litt i hjerteroten da, veldig bra avslutning på albumet.)

Noen høydepunkter: “Without you”, “Meant to be” og “Michael”.

5,5/10
Roar Brattås

Plateselskap: Cyclone Empire
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Melodic death metal

Dette albumet overrasket gledelig. Det sparka plutselig i gang etter en kort intro, og tok meg faktisk helt på senga. Jeg forventet nemlig mye roligere og mer doomy musikk, men den gang ei, her var det melodeath av den umiskjennelige sorten. Men likevel med en typisk finsk sound, uten at jeg helt klarer å forklare hva jeg mener med det.

Musikken har likhetstrekk med f.eks Soilwork, men dette er faktisk ikke så verst originalt. Mye bra gitarbruk her, og mange flotte melodier. Sangene skiller seg fra hverandre, og det flyter ikke så mye sammen som denne typen musikk gjerne har en tendens til å gjøre. Mye av dette kommer nok av variasjonen blant musikerene på platen, her får man alt fra rolige og stemningsfulle partier til full blastbeat. Vokalisten er heller ikke så verst, den rene vokalen er pen, men ikke for fløtepus, og growlingen minner faktisk om selveste Ihsahn fra legendariske Emperor.

De gangene bandet får meg til å tenke på andre band så er det en bra ting. Jeg nevnte jo Emperor, og låta ”Deadsong” gir meg store Opeth vibes i begynnelsen av låta, under den rolige partiet. Den rene vokalen heller faktisk en tanke mot Mikael Åkerfeldt den også. Kort sagt så er denne platen perfekt dose episk for meg: emosjonelle og ”store” melodier, men ikke noe bombastisk heller.

Om jeg skal sette fingeren på noe negativt med skiva (og det skal jeg jo, kan ikke bare være snill her) så må det være at de følger oppskriften litt. Jeg skrev tidligere at dette er brukbart originalt, men for all del, heeelt nyskapende er det ikke. Og Before The Dawn brenner kanskje av kruttet under første halvpart av albumet, de siste 4-5 sangene er ikke like sterke som åpningskuttene. Siste låt ut, ”…”, skiller seg riktignok litt ut med minimalt vokal og en mer dramatisk oppbygning en de andre.

Alt i alt er dette albumet slettes ikke verst. Jeg hadde kanskje ikke kjøpt det selv om jeg fant det i butikken, men det har langt mer å gjøre med min økonomiske situasjon enn manglende kvalitet på musikken.

7/10
Terje Rustestuen

Plateselskap: Adipocere Records

Pagan Black Metal fra Nord-Frankrike er det på denne platen står det. Ja, det stemmer nok. Dette er Black Metal med innslag av akustisk gitar og mannekor (clean-vokal) gjør at det ikke blir helt ensformig. Jeg synes dette låter til tider friskt og jeg synes det ikke er noen ulempe at de synger på sitt eget språk.

Egentlig får du bare 7 låter her, viss du ikke tar med de mellomsporene der det kun er instrumental melankolsk keyboard. Hva er egentlig vitsen med å ha med så mye instrumental, bare for å fylle ut plata eller var det planlagt. Uansett er dette ei ganske grei plate med et greit band. Det er kanskje ikke så nyskapende, men hvem bryr seg når det de leverer er bra. Favorittsporet mitt er track 2, altså med låtnavn Lòmbre du chaos.

7/10

Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Adipocere Records

Det er ordspill i tittelen til det nye albumet til Benighted. Jeg har ikke sjekket ut de albumene bandet har gitt ut før, men nå som jeg har hørt denne skjønner jeg at det burde jeg gjøre. Dette bandet spiller massiv og brutal metal med death-core vokal. Denne typen musikk kan enten være bra eller være helt ræva i mine ører, enten eller. Viss du liker kjapp, brutal dødsmetall og en del core, skal ikke jeg nekte for å anbefale denne plata. Plata har ganske mange heftige gitarlinjer og riff som sitter fast i hode etter at du har hørt det. Låt nummer 6 heter The Twins og er en av de som jeg fikk på hjernen, og er en av de beste på plata. Det er litt vanskelig å finne låter som er direkte dårlig på denne plata. Men om du vil ha et rush med death-core i 41 minutter er denne platen noe for deg.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Grindhead Records

Skal du ha brutal musikk og er ikke så nøye på om produksjonen er bra så er denne Ep`n noe får deg. Man får en blanding av grindcore og trash-metall som går unna i en helsikes fart. Det er som alltid vanskelig å anmelde en EP og sette karakter på et band man ikke får hørt alt av. Favorittsporet mitt på denne Ep`n er ”No futher existence” og det er også denne låten som er den lengste av samtlige og den som er best fullført av de. De andre låtene er liksom ikke så gjennomført. Men å si at bandet er dårlige kan man ikke si, for man kan høre at de har noe å bidra med. Men 3 under middels låter og en god låt gjør at dette bare får en middelmådig karakter.

5/10
-skrevet 01. september 2006
Kenneth Staurset Fåne

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Adipocere Records

Franske Beyon-d-lusion spiller tung og seig gothmetal, og lydbildet er ikke så rent ulikt hollandske The Gathering. Men det er kvaliteten. Vokalist Alexandra Bernard gjør en grei vokaljobb, men det blir for monotont i større mengder. Det samme gjelder musikken. Det finnes en del gode riff her og der, men det er for det meste monotonien som råder. Bandet høres rett og slett uinspirert ut. Dette er bandets debutskive og det finnes noen lyspunkter i en ellers grå masse, åpningssporet ”Sweet Surrender” er et eksempel på dette. Men helhetsinntrykket er at Intuispection er et middels album som mangler originaliteten som trengs for at bandet skal regnes som et friskt pust innenfor sjangeren.

Smakebiter finnes her: http://www.myspace.com/beyondlusion

5/10
Remi A. Skaanes

Trykk her for coverart!

Plateselskap: Casket Records

Biosystem55 må kunne plaserast i sjangeren nu metal. Alle dei kjenneteikna er der, clear voice, growl, null riff, seregne tekstar. Sjølv om denne sjangeren ikkje har so veldi mykje å by på, kan det bli gjort meir ut av det Biosystem55 enn gjer. Sangane er bedrøvande like, det kan vare sannsyneleg at den same basslinja gjeng gjennom heile albumet. Growlen til vokalisten er heller ikkje noko spesielt imponerande. Biosystem55 er virkar som eit tilsynelatande imageband, eit band som kun spelar på ”metalimaget”. Etter andre gongen eg høyrde gjennom albumet, vart det klart for meg, albumet gir meg absolut ingenting. Kjedelig og uoriginalt, men eg gir dei ein karakter opp på grunn av at trommisen visar litt talent.

 2/10
-skrevet 16. november 2006-
Knut Edvard Kjersem

Trykk her for coverart!

Dette er det nyeste albumet til Black Label Society med Zakk Wylde i spissen og med en åpning med talkbox og det hele setter det i gang ei plate som er utrolig bra. Mye gitar, rytme og groove (hehe!) er det som må til for å få til ei skikkelig rocka plate. Denne plate har alt og man kan ikke holde seg i ro, man må enten trampe takta med foten eller slå seg løs med en skikkelig headbanger session. Ellers må jeg si at Zakk Wylde har en skikkelig rå stemme med skikkelig dybde. Amerikansk riffbasert tungrock blir ganske kult når Black Label Society utfører det.

Denne skiva er dedikert til Dimebag Darrel og det er jo bra at han får en så god plate dedikert til seg. Det finnes ballader her også, der balladen ”In this River” er en perle som bør nevnes. Dette er en ”må ha”-plate, enhver platesamling kan ikke være foruten. Plata får ikke full pott, grunnet at alle låtene ikke er like bra.

9/10 poeng
-skrevet 21. august 2006-
Kenneth Staurset Fåne

 Det som først slår meg når jeg setter på ”Oath of a warrior” er at produksjonen er noe svak sammenlignet med dagens standard. Litt spak og tynn gitarlyd og en mindre vellykket trommetrigging. Men det er ikke værre enn at det fint går ann å leve med. Albumet inneholder 11 spor hvorav tre er instrumentale. Synthen er tilstedeværende på store deler av albumet, men er meget diskret brukt. Black Messiah trekker også inn noen utradisjonelle instrumenter iform av fiolin og mandolin i sin musikk, noe som er med på å gi den en liten ”touch” av folk. Skrikevokalen er et dominerende element og helt greit utført, men den blir litt masete i lengden. Man finner også innslag av ren vokal på platen, blant annet i sporet”Feld der Ehre”. Dette er et spor som godt kunne ha vært droppet fra plata da vokalen er meget dårlig utført. Man får også servert et lite innslag av kvinnevokal på låta ”My way to Asgaard” og her funker det noe bedre.

 Andre sporet ”A new messiah” er etter min mening det sterkeste sporet med et meget bra refreng. Andre låter som kan trekkes fram som positive bidrag er den stemningsfulle og vakre introen ”Götterdämmerung” og ”Christenfeind”.  Selv om det meste låter rimelig greit på dette albumet lar jeg meg ikke helt rive med og ender opp med en karakter litt over middels.

6/10
-skrevet september 2006-
Marius Kristiansen

Trykk her for coverart!

Plateselskap: AFM records
Utgivelsesdato: 17.11.06

 Jeg anmeldte for en stund tilbake deres forrige plate ”oath of a warrior” og gav den en 6`er. Ettersom forrige plate viste potensiale så var jeg spent da denne promoen dumpet ned i postkassen min. For å presentere bandet kort for nye lesere så startet det hele opp som et old school black metal band helt tilbake i 1994. I dag låter det hele annerledes, og bandet har kledd musikken inn i en mer melodiøs drakt. Jeg vil si at det nå låter som en form for melodiøs black metal ispedd en del folketoner, nærmere bestemt viking metal.

Så hva er dommen?.. Musikken ligger vel stort sett i samme gate som ved forrige korsvei. Den største forandringen man øyeblikkelig merker seg er at produksjonen har bedret seg noen hakk, og det er jo positivt. Det er også på dette albumet den grimme vokalen som dominerer, men man finner også innslag av clean vokal enkelte steder som på låtene ”Sauflied” og ”Moskau”. Jeg skal ærlig inrømme at jeg ikke er noe spesielt fan av clean vokalen deres, og synes at de godt kunne spart seg for den. Også når det gjelder den grimme vokalen så er vel den blandt det jeg føler trekker mest ned. Ikke fordi jeg ikke liker denne vokalformen, snarere tvert imot. Jeg elsker den. Det er bare det at i Black Messiah`s tilfelle så synes jeg den er litt kjip. Veldig stakkato utført og jeg synes at det er lite flyt i en del av vokal arrangementene.

Bandet skal i aller høyeste grad ha komplementer for å klare å variere musikken sin. Denne skiva inneholder alt fra kjape blast partier til roligere partier. Selv om det til tider går unna i svingene så er dette aldri på noen måte ”stygt”. Det er melodien som står i førersetet til en hver tid.  

Synthen er et viktig element i bandets lydbilde og er stort sett tilstede hele tiden. Enten ligger den i bakgrunnen som et stemningsskapende element mens lead gitaren står for melodien, eller så står den selv for melodiføringen. Fiolinen er også brukt innimellom og fremføres av vokalist/gitarist Zagan. Dette er noe av det mer positive ved dette albumet, og jeg skulle ønske at de benyttet seg enda mer av dette neste gang. Melodiene på dette albumet er generelt ganske bra, men de fanger interessen min bare delvis og klarer ikke å engasjere meg 100 prosent.

Nå høres jeg kanskje i overkant negativ ut i denne anmeldelsen. Dette er overhodet ingen dårlig skive. Det er bare det at jeg hadde ventet meg noe enda bedre ettersom deres forrige skive var lovende. Men liker du viking metal med mye melodi og høyt tempo så kan dette være verdt et forsøk. En liten fremgang siden forrige plate resulterer i et halvt poeng ekstra denne gang.

6,5/10
Marius Kristiansen

Blackmore`s Night har allerede gitt ut en bra plate i år, og jeg ble spent da jeg hørte at de skulle gi ut juleplate. Jeg er ikke akkurat overbegeistret for julemusikk generelt, men om det gjøres riktig kan resultatet bli forbausende bra. Bare se på Jethro Tulls julealbum fra 2004.Winter Carols inneholder for det meste tradisjonelle julesanger fra 14-1700-tallet, som er mer eller mindre velkjente for mitt vedkommende. De er godt utførte, og bandet makter å sette sitt preg på låtene. Candice Night synger som vanlig vakkert. Blackmore sjøl får riktig- nok ikke utfoldet seg så voldsomt denne gangen, men han gjør det som forventes av ham. Av en eller annen merkelig grunn er Rednex-coveren ”Wish You Where Here” inkludert. Jeg skjønner ikke helt grunnen til det. Sangen er grei til sentimentalt kliss å være, men den hører så absolutt ikke hjemme på et julealbum. Platens høydepunkt er den egenkomponerte ”Christmas Eve”. Den puster liv i en ellers så dempet plate. Winter Carols er et helt greit album, som gir meg sånn passe med julestemning.
Det finnes i hvert fall nok av juleplater der ute som er verre enn dette. Jeg er likevel skuffet, for forventingene til dette albumet var høye. Dessverre er det litt for kjedelig til å innfri fullt ut. Men en fin plate like fullt.

6,5/10

Plateselskap: Dockyard1/ Indie Distribution

Hvor langt skal vi dra denne sjangeren? Denne sjangeren som In Flames var med å lage. Dette her høres i alle fall ut som In Flames på syre inne på et discotek der de spiller rave-musikk. Jeg falt ikke helt for denne blandingen som Blood Stain Child driver med. Trance og Death Metal er to ulike sjangere som absolutt ikke bør bli blandet. Det skal sies at det er mer Gøteborg-death på denne enn  trance/rave/techno-pjattet, men de rave party-vennlige keyboardlinjene ligger i bakgrunnen nesten hele tiden.

Hadde året vært 2001 så kanskje denne skiva hadde slått skikkelig igjennom, men nå etter utallige skiver innen denne sjangeren så tilføyer den ingenting annet enn et mislykket wannabe-In Flames-band med null form for originalitet. Blandingen med techno og trance er heller ikke vellykket, noe jeg tror aldri vil bli vellykket. Nei, det er faktisk partier her som minner meg om Linkin Park og annen Nu-metal, IKKE BRA!

En ting skal hvertfall være sikkert, dette vil fenge fjortisene. Egentlig så er det bra, for da kan de smake på hvordan det er å være metal-fan og kanskje de senere utvikler bedre musikksmak og oppdager skikkelige death, black, heavy-bands som gir ut bra musikk og ikke slik kvasi-musikk som dette her. Ikke det at jeg  hater Gøteborg-metal for In Flames og Soilwork er råe band de, men når alle skal trå i samme fotspor å leke ”hermegåsa, hermegåsa” etter dem så blir det bare patetisk og lite oppfinnsomt. Når folk blander trance og techno som kun rånere på Notodden, folk som egentlig ikke liker musikk men interesserer seg mye mer om hvor mye det rister i bilen hver gang det dunker i subwooferen. Nei, spar meg for trance og techno og spar meg for denne skiva, som jeg tror det ikke ble brukt mer enn en uke i studio for å lage, slik som alle andre trance-plater.

Dj Pjatt, pjatt på nye eventyr blandet med Mister ”Jeg kan spille det samme som In Flames” tror jeg kan forbli liggende i platesjappa, men om du er fjorten år så værsegod, dette vil sikkert fenge 1 uke eller 2. For min del ble jeg pint av å høre denne skiva fire ganger i cd-spilleren i håp om at den skulle vokse seg god. For å si det sånn så gravde den seg enda lengre ned i jorden sammen med Captain Jack og Dj Bobo, dette er faktisk den verste plata gitt ut til nå i 2007, gratulerer med den!

1/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Nocturnal art productions/Candlelight Records
Utgivelsesdato: 19.03.07

Albumtittelen