IMM

<<< TILBAKE TIL PLATEANMELDELSESOVERSIKT

Release: 16 april 2007
Plateselskap: Scarlet/TUBA

Labyrinth har spilt med noen av de største banda innen power/heavy metal sjangeren. Det vil ikke si at de spiller innen for den sjangeren selv. Proginfluensene er svært sterke på dette albumet og jeg tror det er liten tvil om at fans av band som Dream Theater nok vil like denne skiva også. Lydmessig er det mye av det samme, det eneste som mangler er lengre utbroderende rockeballadene. Plata har 14 spor, hvor av bare et av dem er over 5 minutter.

Greit nok, den lengste sangen er kun en 6 minutter lang. De klarer fremdeles å få trykket inn det som kreves for å lage ålreite progsanger på under 5 minutt. Det i seg selv er jo ikke verst, for det kreves en del variasjon i mine ører for å holde et såpass velbrukt lydbilde spennende. Er jo ikke som om ingen av oss har hørt den klassiske progmixen før. Så de gjør her en god innsats. Spesielt gitaristen som virkelig presterer på flere av sangene her, gitarronking av klasse.

Kort oppsummert er det her snakk om radiovennlig progmetal. Musikken kunne glatt vært spilt på p4 (ikke på radio 1 nei) og ingen ville syntes at det var noe merkelig. Jeg tror kanskje det er grunnen til at de har lagt med et cover av den evig ( u )populære ”Come Together” på albumet. Sangen er covret utallige ganger før dem, av blant annet Michael Jackson og Tina Turner. Ikke akkurat det man venter seg på et progalbum, men sleng in en heftig gitarsolo og fistel så voila, er du der.

Personlig har jeg ikke noe imot litt mer radiovennlig prog. Synes du derimot at sjangeren mister litt av sjarmen uten de litt mer spesielle aspektene, som her er tonet ned, vil du nok muligens finne denne plata en smule kjedelig.

7/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Think Thank Media/ Progrock Records
Utgivelsesdato: 18.02.07

Som nevnt i anmeldelsen til skiva til Eric Norlander så er dette paret veldig produktive når det gjelder nye plater. Denne gangen er begge ute med hver sin coverplate. Det skal visst være så hippt og kult å gi ut slike plater nå for tiden. Mannen i huset her kommer nok bedre ut enn Lana Lane, selv om hennes bidrag ikke er å skimse av det heller. Gemini blir kanskje en smule mer kjedelig enn Norlander sin og det har kanskje noe med låtutvalget å gjøre.

For Lana Lane har valgt å ta med klassikere som Cream-låtene ”White Room” og ”Sunshine of your love”. Det er også med noen Heart-låter her i tillegg til en medley til Pink Floyd. Det er også flere låter her, men det er ikke alle som skiller seg så veldig mye ut.

Jeg synes låtene blir for kjedelig gjennomført på en måte. I tillegg så er stemmen til Lana Lane veldig sytete og monoton på en måte. Det er ikke innlevelse i låtene og det er ikke bra.

Det er ikke vanskelig å skjønne at jeg ikke er så begeistret over denne plata. Kom med nytt studioalbum så skal jeg bli glad, Lana.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

 Det blir fremført helt greit og jeg liker vokalen veldig godt, ikke for mørk og ikke for lys. Kan ikke gi denne plata høyere enn 8 poeng siden den er for kort og jeg skulle ønske å ha sett ett lengre album.

8/10

 -skrevet 13. august 2006-
Kenneth

Plateselskap: Moribound Records
Utgivelsesår: 2008

San Fransisco-baserte Leviathan (seriøst, for et oppbrukt og kjedelig bandnavn, hvor mange er det egentlig som kaller seg det verden over?) er et eksperimentelt, ambient svartmetallband som ble startet opp av Wrest i 1998. Wrest tar opp og spiller alle instrumentene inkludert vokalen selv, men i intervjuer påpeker han at det er trommene som er hans instrument.

LES MER AV ANMELDELSEN PÅ STUDENTRADION...

6.5/10
Helle Stenkløv

Plateselskap: Candlelight Records
Release: Ute nå!

Limbonic Art har jeg lest om et par steder, disse gutta er relativt drevne innen blackmetal sjangeren, og har spilt en god stund. Nå er det noen år siden siste release, i 2002 var det faktisk, så derfor er det litt interessant å se hva de har tatt seg til.

Og strengt talt er ikke resultatet sånn sabla overraskende. Det er black metal, med relativt sterke symfoniske innspill. Egentlig ganske rett nedover mi gate. Musikken er velprodusert, og selv om mange liker at det høres ut som bandet har tatt opp albumet på hytta si langt inni finnskogen med bare måneskinnet som eneste vitne til fullbyrdelsen av musikken, så kan jeg ikke si jeg finner den typen innspilling spesielt sjarmerende. Men som sagt, slik er det ikke her.

Sangene er spennende, varierte, og sjanger faste. Jeg har vanskelig for å tro at noen black metal fans vil bli videre skuffa av denna skiva. Spora på plata har ofte innslag av synth, som låter veldig bra her. En av sangene, ”Twilight Omen” starter med en lang synth intro som kan minne om en Finntroll sang faktisk, den formelig drar deg med inn i de mørke skoger på jakt etter morsom sopp og huldrer. Spesielt slike særtrekk låter veldig bra, og bidrar til å trekke fram albumet ut av mengden.

Gitarer og trommer låter også som de skal, hvor ingen tar alt for mye av lydbildet. Det er rett og slett skikkelig bra produsert. Riffene er såpass egne på hver sang at du ikke lurer på hvilket spor du hører på, og de låter veldig bra også. Jeg har ikke mye å trekke ned her, det måtte i så fall være titlene på sangene som er litt for klassisk black metalliske etter min smak,. (”A Cosmic Funeral Of Memories” for eksempel, skal liksom det være for no?) og at det kunne vært litt tyngre synthbruk kanskje.

8/10
Magnus H. Blystad

7/10
-skrevet 21. september 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Release data: 20 oktober 2004
Ledo takas records

 Loits er den andre utgivelsen jeg anmelder på kun kort tid fra det Latviske selskapet Ledo takas records. Det er ikke så mye informasjon å finne på det magre presseskrivet, annet enn at bandet er fra Estland og at de spiller Heathen/black metal.

Musikken på denne plata er for det meste midtempo og med den raspete vokalen som den dominerende. Vokalen kan faktisk til tider minne litt om Abbath sin vokal. Hva riffingen angår så gir den meg litt rock`n roll assosiasjoner, og man kan nok trekke frem norske Vreid som en naturlig sammenligning. Men i en sjanger hvor Vreid står for kvalitet leverer ikke Loits noe mer enn et middelmådig bidrag til sjangeren. Misforstå meg ikke, det er ikke dårlig dette her. Her finnes flere godkjente låter og fengende partier, men det er likevel ikke nok til å la meg rive med, og til å heve albumet over gjennomsnittet. I disse dager må man klemme til enda mer for å klare å skille seg ut positivt.

Man finner også små innslag av den rene vokalen på dette albumet uten at man lar seg imponere nevneverdig av denne. Det er også brukt trekkspill på enkelte partier. Dette høres veldig påtatt ut, og fungerer ikke optimalt etter min mening. Som sagt så er dette langt i fra håpløst, så vi får heller smøre oss med tålmodighet å se hva Loits klarer å grave frem ved neste korsvei. Karakteren er noe svak.

6/10 
Marius Kristiansen

Mer info og coverart

Plateselskap: Grau
Releasedate: 12.03.2007

Longing for down kommer fra Canada og er den andre skiva fra Grau jeg anmelder på kort tid. Musikken som strømmer ut av høytalerene min nå er en veldig seig form for doom, og som jeg har nevnt tidligere er ikke denne sjangeren blandt mine favoritter.

Bandet låter tungt og seigt og de skal ha pluss for at de klarer og skape en veldig stemningsfull atmosfære i musikken. Dette klarer de ved å kombinerer rolige og enkle gitarmelodier med et teppe av synth som ligger å maler i bakgrunnen. Melodiene er dystre og melankolske og musikken er faktisk ikke så værst om man trenger å lene seg godt tilbake for å slappe av litt. Growlevokalen står i sentrum og gir lydbildet den ekstra tyngden og den brutale finishen. Produksjonen er fyldig og fin, og alle instrumenten kommer til sin rett i dette mektige lydbildet.

Albumet tikker inn på i overkant av 48 minutter fordelt på fire spor. Det er lange låter dette her som du kanskje skjønner.

Som jeg har nevnt flere ganger tidligere når jeg har anmeldt doom så er ikke jeg noen ekspert på denne sjangeren, og jeg velger derfor å ikke gi karakter på denne utgivelsen. Sjekk skiva ut for deg selv om du liker seig og stemningsfull doom og gjør opp din egen mening!

-/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Frontiers

 Los Angeles er Vision Divine vokalist Michele Luppis hyllest til AOR. Og det skal ikke mye til for å høre det. Her handler stort sett tekstene om det samme, og låtene har titler som ”I Must Be Blind”, ”Thanks To You”, og ”Last Chance”. Musikken er tidvis overraskende engasjerende. Men det blir dessverre for tynt i lengden til at albumet kan klassifiserers som bra. Musikerne vet godt hva de driver med, og det er lite å utsette på vokalist Luppi. Det eneste må være at han har en tendens til litt for mye vokalonani.

 Som helhet er plata for kjedelig og for lite variert til å kunne anbefales til noen andre enn blodfans av AOR. Musikken er også litt i det mykeste laget, og den som har skrevet tekstene burde vært skutt for lenge siden. Plata kan fungere hvis du er fanget på en buss i flere timer og må velge mellom den, eller å høre på snorkingen til den feite hurpa bak deg. Ellers er rådet mitt å styre unna, dette er middelmådig og intetsigende musikk, og det finnes mye annet bra å bruke tiden sin på.

4/10

Remi Andrè Skaanes 

Plateselskap: Transubstans Records/ Import

Dette bandet har en spesiell historie må en si. De startet i 1969 og la instrumentene på hylla i 1975 uten å ha gitt ut noe som helst. Det skal sies at det ble en del konsertspilling i denne 6 års perioden, men noen plate kom det ikke fra dem. Men i 1997 begynner det å røre seg i Lucifer Was-leiren igjen. De gir da ut sitt debutalbum ”Underground and Beyond” 22 år etter at de la opp. De har siden gitt ut to album til.

Dette er bandets fjerde plate og det er melodisk hardrock vi får servert. Det er ikke spinkle saker vi får servert her. Man skulle trodd plata var spilt inn på 70-tallet for den har det rette soundet.

På denne plata er det med mange gitarister og alt gitararbeidet her er profesjonellt utført. Denne skiva kom som en aldri så liten overraskelse da alt på skiva er kvalitet. Det er småprogressivt til tider og paralleller til Deep Purple kan en ikke komme uten. Andre band som kan sammenlignes med Lucifer Was er selvfølgelig Jethro Tull, mye på grunn av fløytebruken på denne skiva og Black Sabbath da med tanke på tempo og låtoppsetning. Denne skiva har alt: Gode melodier, spektakulære soloer, godt vokalarbeid, gitarer som man får gåsehud av og en hel del annet som kan få enhver 70-talls fantast til å gå bananas av glede.

Mest imponert er jeg av gitarene, men også orgelbruken skal få sin skryt. Vokalisten er det klasse over og om du liker 70-talls småprogressiv hardrock så er dette en skive som absolutt må kjøpes inn. Det er så groovy det går ann å få det i 2007, bedre post-70-talls får man ikke i dag. Ikke vurder å ikke gå i innkjøp av denne, det er et must.

10/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontier Records
Release: Ute nå!

Lukather er kjent som gitarist og stemme i bandet Toto. Dette er hans nyeste solo utgivelse, fra februar i år faktisk. Musikken bærer preg av noen år på veien, så kan det diskuteres hvor vidt dette er positivt eller negativt.

Selv syntes jeg plata er helt ok. Spesielt tittelsporet er fengende, og den er ikke den eneste. Etter å ha gitt den et par runder må jeg si at jeg egentlig håpet den skulle gro litt mer enn den gjorde. Den er ikke spennende nok i mine ører, den er ikke rask og aggressiv nok. Og mange vil sikkert tenke at slike karakteristikker ikke passer til all musikk, og at den typen rock som Lukather her spiller er nettopp musikk som ikke skal være så ”in your face” til en hver tid. Det får så være deres mening, jeg mener bare at den trenger litt ekstra piff for å komme seg ut av mengden.

Kort fortalt lider hele plata av P4 syndromet. Det er musikk som er såpass allmenn gjenkjennelig og stillegående at det kunne blitt spilt på P4 uten problemer. Dvs at du blir ikke overrasket av noe du hører, men at det passer til en lengre biltur. For å avslutte med noe ålreit kan det nevnes gitarsoloene, de låter veldig bra her, og hver låt omtrent har sin egne distinkte solo.

6,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Tabu/Tuba
Utgivelsesdato: 26.02.07
Hjemmeside: www.lumsk.no

Lumsk imponerer igjen må jeg si. Det er som med forrige skiva ”Troll” som det er med denne. Man får først et helt greit inntrykk, men det vokser noe voldsomt iløpet av ett par snurringer i cd-spilleren. Det er som oftest disse platene som blir husket har jeg erfart.

Lumsk har denne gangen tatt for seg Knut Hamsuns diktsamling ”Det vilde kor” og de som har fulgt med i norsktimene sine så ga Hamsun ut kun en diktsamling. Det er da ingen mulighet for å ta med tekstene inn i denne anmeldelsen siden de ikke er skrevet av Lumsk selv. En god dikter var i alle fall Knut Hamsun.

For de som er ukjent med Lumsk sin musikk så kan jeg nevne at de har gitt ut 2 plater fra før av, den tredje med denne her. De spiller folkemusikk blandet med rock og metall. De har hatt en del besetningsskifter uten at det har gått utover musikken. De har en strålende vokalist i Stine Mari Langstrand og en rekke andre flinke folk som trakterer instrumentene sine med kvaliteter.

Med seg på denne plata har Lumsk fått med seg Ola Bremnes på sporet ”Om hundrede år er allting glemt” og det er bare en av mange gode låter på denne plata. Man kan høre at Lumsk har valgt å gå en mer progressiv retning enn tidligere. Det er kanskje mye pga. orgelbruk og taktene. Men når man kjøper Lumsk sine plater må en ikke sjy bruken av strykere og blåsere for det er det mye av. Man bør også ha litt interesse for folkemusikk.

Av tolv spor på denne skiva er fire av de inne i et diktsyklus med navn ”Svend Herlufsens ord”. Dette er vel det mest progressive på hele skiva. Stykket er vakkert, variert og stemningsfullt. Av andre låter som er bra på denne plata kan jeg nevne ”Diset Kvæld”, ”Høstnat” og den vakre balladen ”Godnat her inde”. Det er også en synd å ikke nevne låta ”Lad spille med vaar over jorden”. Det er en av de lystigste låtene jeg noen gang har hørt av Lumsk og nydelig er den også.

Jeg er imponert over hvordan Lumsk lager musikk til diktene til Hamsun. Tror ikke det er så mange band som  kunne gjort det på like bra måte som Lumsk. Vokalisten Stine Mari Langstrand har en vakker, lys og variert stemme som passer musikken bra. At stemmen hennes er variert kan man høre meget godt i ”Svend Herlufsens ord”.

Alt i alt er dette et stykke Norge på cd og Hamsun burde ha vært stolt om han hadde fått høre det. Nydelige folketoner, vakre stemninger og lystige melodier blandet med progressiv rock og metall kan ikke gjøres bedre enn det Lumsk gjør det. Dette er et kjøp som en ikke bør få dårlig samvittighet av.

9.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Måtte stusse og sjekke coveret et par ganger for å forsikre meg om at dette bandet ikke var svensk for denne plata er nesten rein Gøteborg-deathmetal i In Flames-klasse. Bandet kommer ikke fra Sverige, men Italia og jeg er imponert at de klarer å få til noe annet enn bare Rhapsody-metall der nede. Plateselskapet reklamerer om at bandet er en blanding av In Flames og Children of Bodom, og det skal jeg være enig i. Med gitar- og keyboardonani gjennom hele platen kan være tannverk for dem som ikke liker nevnte band, men for dem som liker det kan dette være en kopp med gode bær eller hva du enn måtte ha i koppen.

Det som det mangler av her er originalitet. Det begynner å bli mange av disse bandene som spiller denne type metall. Band som Norther, COB, In Flames, Wintersun, Soilwork osv. er band i denne sjangeren som spiller omtrent den samme musikken. Dette er alldeles ikke det verste jeg har hørt, det er ganske bra hele vegen. Det er fengende og produksjonen er knall. Dette er faktisk et lyspunkt i en sjanger som begynner å bli ganske utvannet, slik som den melodiske powermetallen. Det er slik det skal gjøres. Om du liker melodisk deathmetall ser jeg ingen andre muligheter eller utveier enn å kjøpe denne. Det er bra saker. Du får også med en grei musikkvideo på kjøpet.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Spinefarm Records
Utgivelsesdato: 09/05 - 2007

Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men jeg ble sittende å spille The Machete – Untrue, sammen med COB – Are You Dead Yet? På det albummet forsvinner noe av den lyden som er ”klassisk” for ’Bodom og blir erstattet av et litt hardere lybilde med skarpere trommer og mer bassgitar. Dette er det samme jeg hører hos The Machete. Og siden de er på samme label, så er det litt fristende å begynne å tro at noen kan ha trukket i noen tråder for å hjelpe noen yngre gutter fram her i verden. Uansett hva som er tilfellet, så er effekten den samme: det høres tidvis litt likt ut.

Så, det som er litt kjipern for gutta i The Machete, er et at de ikke er gutta i Bodom. Musikken de spiller er hakket saktere og uten gitarronking av noen særlig grad. På de raskere sangene er likhetene ganske tydelige i alle fall, men man kan høre at de er et eget band for det da. For eksempel låta ”Warmonger”, en heftig låt preget av småkaotiske riff og høy headbanging faktor. Den står støtt og stødig, og hadde sikkert gjort det om de hadde gått for et mindre studio og brukt mindre penger på shining også. Om ikke annet ville den kommet ut av det med en litt mer egen produksjon.

Den låta som satte mest preg på meg var ikke en av de raskere men den rolige ”No Solace”. Jeg tror hovedgrunnen til det er at den ikke er så preget av det nye lydbildet produksjonen av plata har påført den. ”No Solace” er en roligere sang, den gjør det lettere å gi bandet sin egen I.D. Som en balansekunstner holder den seg tung som bly, samtidig som den lar den melodiøse siden til bandet slippe til.  ”Lie Agreed Upon” er også en slik sang, med en blanding av clean vokal og growling. Gitarene og trommene er roet ned et par hakk, så man sitter igjen med en litt annerledes sang enn de fleste andre på skiva. Om det hadde vært flere slike sanger tror jeg det hadde gjort helhetsinntrykket av albumet bedre. Mange av sangene har fete nok riff og greit med originalitet, men jeg føler jeg har hørt det før, selv om jeg ikke har det. Og det i seg selv er jo rart nok.

6/10  
Magnus Blystad 

Plateselskap: Metal Blade
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Metalcore/melodic death metal

“Hva faen? Har jeg fått et Rhapsody-album i steden?” var mine første tanker da albumet åpnet med låta ”Forgiven”. Strykere og middelalderstemning fylte øregangene, og jeg skal være ærlig, det er ikke denne typen musikk jeg setter mest pris på her i verden... Men etter et halvt minutt dukket musikken bandet egentlig spiller opp, og den var mer etter min smak.

Dette er mitt første møte med Machinemade God, omtrent et og et halvt år etter debuten ”The Infinity Complex” kom ut. Det står på bandets Myspace-side at de har vokst masse siden debuten kom ut, og det kan jeg tro, for det låter tight av gutta. Som sagt har jeg ikke hørt bandet før, men tyskerne overbeviser meg. Tyskere ja, bandet låter ofte mer svensk enn mange svenske band gjør, men på den gode måten. Dette er vel så mye Gøteborg-melodeath som metalcore i mine ører, mest av alt låter det som en vellykket mix av Bullet For My Valentine og nyere In Flames. Renvokalen er praktisk talt en gjennomført imitasjon av BFMVs Matt Tuck, mens screamen heller litt mer mot Chimairas Mark Hunter. Til og med gang vocalen som dukker opp inniblant har jeg hørt før (hos Still Remains).

Men jeg mener ikke at Machinemade God ikke lykkes med det de prøver, langt i fra. De gjør faktisk en mer enn godkjent jobb. Selv om jeg har trukket likheter med ørten andre band, så klarer bandet likevel å høres ut som noe eget. Musikken spenner over en stor del av spekteret når det gjelder energi, fra forholdsvis rolig til ordentlig thrash, og med god hjelp av gitarist og renvokalisten Sky Hoffs jobb bak spakene sparker albumet akkurat nok fra seg for undertegnedes del. Fra start til slutt roer albumet seg ned kun to ganger, og på de helt riktige plassene i tillegg. Ja vel, så kjører de safe med scream på versene og ren vokal på refrengene, og musikken går hånd i hånd med det meste av det som er der ute av metalcore om dagen, men Machinemade God gjør sannelig sakene sine bra likevel. Og det er jo det som teller.

7/10
Terje Rustestuen 

Plateselskap: Locomotive
Utgivelsesdato: Ute nå! 

I god gammeldags rølpete rock’n roll tradisjon lirer Maeder ut av seg tekster som ”You got another thing comin’”, ”You want a piece of my action?” og “La la la la la”. I en god stund så funker dette veldig bra, de første to tre låtene på albumet er veldig sterke, og sitter med deg en ganske god stund. Dessverre så taper albumet seg ganske kraftig etter hvert, rundt den femte låten begynner vokalisten å bli svært masete og det blir rett og slett litt slitsomt å høre på. Mot slutten av skiva tar de seg derimot svært godt opp igjen, og de tre siste låtene er noen av de beste på hele albumet.

Enkelt sagt; dersom du er en stor fan av rock vil du elske dette albumet, god produksjon, kule soloer og en hes vokalist. Er du generelt fan av roligere (eller heavyere) musikk, vil du, som meg, få noen smil ut av dette albumet men sette det på hylla etter noen lyttinger.

Er du fan av prog eller mer dypsindige sjangere og komplisert musikk derimot, så er ikke dette albumet noe for deg.

Noen høydepunkter er; ”Never Last”, ”Another thing Comin’”,  “Piece of Me”, “White Pillow” og “Give Away”.

6/10
Roar Brattås

Plateselskap: Grau
Releasedate: 16.03.2007

Mael Mordha stammer fra Irland og er i disse dager aktuelle med deres andre plate, og deres første på tyske Grau. Bandet spiller i følge presseskrivet Gaelic doom metal. Man hører godt at de irske influensene skinner igjennom i musikken og man kan trekke paraleller til deres landsmenn i Primordial, men de når ikke like høyt opp hva gjelder kvalitet. 

Også Mael Mordha har tatt i bruk den typiske irske trommingen som man kjenner så godt igjen fra nevnte Primordial, men i noe mindre grad. Også andre instrumenter som fløyte er tatt i bruk og sender tankene mine rett til Irland. 

Bandet benytter seg kun av renvokal. Denne er relativt melankolsk og melodiene er tidvis meget gode. Det er bra driv i musikken noe som gjør at jeg trives riktig godt i selskap med dette albumet. Gitarene kverner frem vakre melodier ofte akkompaniert av pianoet. 

Liker du Primordial så liker du garantert også Mael Mordha. Dette er nok en god utgivelse fra tyske Grau, og det er en du bør sjekke ut dersom du liker doom med gode melodier og en god dose driv.

7,5/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Steamhammer/SPV/Playground
Utgivelsesdato: 26.03.07
Hjemmeside: http://www.hard-rain.demon.co.uk/

Dette er et band som har holdt på lenge må en si. Siden de ga ut sin første plate i 1978 har de gitt ut plater med gjevne mellomrom, med kanskje bare en pause som var mellom 1996 og 2002. Bob Catley har en perfekt sjanger som passer musikken Magnum ganske godt. Nå må det sies at jeg ikke har hørt så veldig mye på de foregående albumene til Magnum, så jeg har ikke så mange referanser å gå etter. Bob Catley kjenner jeg da fra prosjektet Avantasia sammen med Tobias Sammet i Edguy. Man må si at han har en særegen stemme som er gjenkjennelig.

Denne platen med den lange tittelen er faktisk en god melodisk rockplate, med mange gullkorn. Åpningslåta ”When we were younger” er en av de beste på plata, med drivende flott melodi og rytme. En ting jeg la merke til denne plata er at den er ganske variert i tanke på produksjon. Sang nummer 4 ”Out in the shadows” har en helt annen sound enn resten av plata. Låta i seg selv er litt forskjellig fra det andre også.

Det er mye å ta av her for den som interesserer seg for god midtempo melodiske rockelåter. Melodiene er fengende flotte og dette er et band med sans for melodier. Er du den som liker rockeballader så kan du glede deg med låta ”Inside your head” som er veldig lik Uriah Heeps ”Come back to me”, nesten en blåkopi.

Alt i alt er dette en godt gjennomført plate som anbefalest på det varmeste til fans av sjangeren. Gode låter, god produksjon, fengende melodier og sist men ikke minst den særegne stemmen til Bob Catley.

8.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Free Electric Sound
Release: Ute nå!

Liker du jazz? Hvis nei så kan du egentlig finne på noe annet enn å lese dette.

Cortlandt er en re-release fra 1996. Det har visst nok fått kult status pga av lite original opplag. Dette er i skive med ymse jazzlåter. Men ikke av typen som de spiller når de gamle danser, dette er mer impro preget og en smule vanskelig å få med seg for den som ikke hører på så mye sånt. Jeg hører ikke på så mye sånt.

Sean Malone har her fått med seg flere forskjellige artister til å hjelpe seg, og Malone trakterer bass. Sangene bærer også preg av mye forskjellige innflytelser, selv om de holder seg til en slags prog/jazz-aktig stemning. Det er også med ymse orgel, piano og trommer som alle får slippe til på en sånn måte at man formelig kan se dem stå og ta over scena etter tur.

Etter noen runder i spilleren har jeg fått inntrykk av at dette nok er ei helt ålreit skive å slappe av til. Musikken er ikke bråkete, men kunne passet bra i bakgrunn til en alternativ film, eller en kunst utstilling? Uansett, Mr. Malone viser at han kan sakene sine her, selv om han kanskje kunne begrenset seg i blant. Skjønt, da ville det jo ikke vært så mye jazzpreg igjen.

Om du har sansen for en jazzete og chill opplevelse kan du sette deg ned med denne, ellers kan du nok styre unna. For min del er det litt så som så.

Jeg gir den 4,5 av 10 pga siste sporet ”The Big Idea”, den har en struktur jeg kan følge lettere enn de andre, og for en som er litt uerfaren med jazz er dette nødvendig. Dette er også en gladsang med god stemning, og eneste med vokal. Med vokal så mener jeg her koring, ikke noe tekst altså (resten av plata er helt instrumental). ”Sinfonia” faller også i smak, den er egentlig et klassisk Bach stykke, så ok, 5 da.

5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Dark Essence Records/ Tuba

Om du har klaustrofobi så er nok denne skiva noe for deg, om du ikke ønsker å utsette deg selv for fare vel og merke. Soundet Malsain på den nye skiva ”The disease” er så klaustrofobisk og skummelt at en kan skremme faen på flatmark. Skiva har en syk og dyster atmosfære som smitter over på lytteren med en gang, dette er black metal med tæl.

Disse damene og herrene fra Bergen har klart å lage et album spekket med gode melodier pakket inn i et teppe laget av black metal. De er ikke så pompøse som Dimmu Borgir og heller ikke så ”old school” heller. De er på en måte en plass midt i mellom.  Dette er metall som skal skremme og horror-influensene er lyseklare. Dette er soundtracket til det verste marerittet du kan tenke deg.

Må skryte litt av synth-bruken her også. Den ligger som et vakkert lag under hele skiva og bidrar mye for å skape stemning. Hadde det ikke vært for den så hadde nok ikke denne skiva vært så god som den er med synth. Vokalisten er ei dyktig dame det også, med en stemme som skal skremme, men i tillegg vræle ut forståelige låttekster. Det er ikke alle BM-vokalister som kan få fram hva en synger om i tillegg til å ha en grim gudsbespottende stemme.

Gitararbeidet er velgjort og det er her det psykotiske kommer inn. Gitarene gjør det veldig psykotisk med sine riff og melodier.

En godt gjennomført skive som jeg verken kan si er bedre eller dårligere enn debutplaten siden jeg ikke har hørt den. Men denne skiva er i alle fall noe av det ypperste av nyere norsk black metal.

Løp og kjøp!

8.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Candlelight
Utgivelsesdato: Ute nå

Jeg bruker ikke på å trekke fram låtene på et album en for en, men dette albumet er såpass variert at jeg føler faktisk det trengs. Det åpner med ”Deeprooted”, en svevende sak med tilløpt til tribaltendenser. Kvinnelig vokal kommer dukker etter hvert opp i lydbildet, og hele låta er egentlig langt i fra det jeg forventet. Låt to inkorporer så uventede ting som hiphop og techno, og det hele er ganske sært å høre på. ”I Watch You Fall” starter med en Bob Marley sound-alike, og nesten arabiske effekter i bakgrunnen. Jeg tipper dette blir en lytteropplevelse av de sjeldne. :P

Låt 4 fortsetter i samme sporet, med vokalen langt bak i miksen og med nok av effekter. Neste låt, ”Last Lights” er noe mer nedtonet, men tar seg opp mot slutten med trommer og mer bakgrunnslyder som kommer mer fram i lydbildet. Nummer 6 minner tidvis om Seigmen fra ”Radiowaves” albumet, men ikke mye. Neste låt starter faktisk ganske mørkt og truende, noe som brekker opp litt siden albumet helt til nå har holdt seg ganske rolig i uttrykket. Denne låta avslutter faktisk med black metal-lignende gitar, men uten å skifte sjanger. Musikken holder seg fremdeles rolig. På neste låt begynner hiphopen igjen, og en kvinnelig vokal som ligner på den fra første låt.

”Transmigrant” begynner, og vi får servert en blanding av reggae, drum’n’bass komplett med den dramatiske stemningen som har vedvart gjennom hele albumet. Siste låt åpner med en creepy stemme som sier noe nonsens, uling og en dyster pianolinje. Slik går det ut låta egentlig, og vips så var man ferdig.

Dette albumet er for spesielt interesserte. Jeg trodde jeg skulle like det kjempegodt på forhånd, fordi jeg hadde fått inntrykk av det skulle være ganske likt Ulvers ”Blood Inside”, noe som da alts viste seg å være feil. Men det er likevel ikke helt fjernt å trekke linjer til nevnt album, for det er absolutt likheter her. Jeg tror ikke jeg kan ende opp med å like dette albumet veldig godt, men kanskje noen andre. Hvis du er ute etter en litt annerledes lytteropplevelse, så anbefaler jeg hvertfall dette.

5/10
Terje Rustestuen 

Plateselskap: Spv/ Magic Circle
Utgivelsesdato: 20.02.07

Manowar du Manowar! Disse gutta er nå ute med ny plate som bærer navnet Gods of war. Tekstene handler om norrøn mytologi denne gangen. Mer macho-metall enn Manowar får du vel aldri. De fortsetter der forrige plate slapp, nemlig med storslåtte symfoniske verk.

Det er færre raske låter enn tidligere. De har proppet denne plata full med symfoni, ballader og en hel haug med enderim. Tittellåta Gods of war er vel den friskeste av alle låtene vil jeg nok si. Den bryter med alt det andre symfotullet og får frem det som Manowar kan best. Manowar har lenge vært kjent over hele verden for sine skiver fra 1980 og 1990-tallet, og det som har kommet i det siste har liksom ikke vært Manowar i sitt rette element. Jeg må si at det var noen gode låter på forrige album også, men det er jo nesten en helt annen sjanger enn vi har hørt Manowar tidligere.

Manowar er fortsatt fengende og låter som Gods of war, Sleipnir og Sons of odin er absolutt godkjent. Men når det skal minst være ett symfonisk spor mellom hver sang så ødelegger dette helheten og jeg kan skjønne folk som kjøper plata om de føler seg litt lurt. Helst ville vi hatt ei plate spekket med metallåter og ikke symfoni. Om man kjøpte Manowar for symfonien sin skyld så tror jeg Manowar har klart å treffe en helt feil målgruppe enn de selv har tenkt.

Låtene der Manowar spiller metall er godkjente, symfonien skulle ha vært kuttet ned på. Man blir liksom bare sittende å vente på godlåtene som omsider kommer. Jeg hadde forventet bedre av et band som setter mange penger på å spamme ned epostene til magasiner over hele verden med nyheter om at skiva skal være så bra, release parties, interviews +++.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Season of mist/ Indie

Kaos, men beherskelse. Biografien til Mayhem har kanskje vært rotete opp igjennom årene. Det gjelder både utskiftninger i bandet og kanskje hva enkelte medlemmer har bedrevet fritiden sin med. Men opp av alt rotet så har Mayhem, som grunnleggeren av norsk black metal, klart seg meget godt og blitt et band som er annerkjent ikke bare i Norge, men i hele den vide verden.

De overrasker litt med dette nye albumet. Bandet har tidligere sagt at på den nye plata er det mye mer rotete enn før, og det kan høres. For her er det både fugl og fisk som blir dratt opp av den mørke endeløse hatten. Produksjonen er tåkete, men godt gjennomført på riktig Mayhem-måte. Det skaper en veldig mørk stemning, og vokalen til den ”nye” vokalisten Attila Csihar er mer hissig en noen gang. En snerrende og nesten hviskende stemme får han fram vokal som fungerer synonymt med musikken. For alle folk som ikke kjenner til Mayhem, så har den nye vokalisten vært innom Mayhem før, han sto for vokalen på den kanskje mest kjente av Mayhem-utgivelsene ”De Mysteriis Dom Sathanas” fra 1993.

Hele denne plata er som å ta en bit av alt Mayhem har gjort tidligere å putte alt oppi en potpuri der det beste blir fremstilt. Nå er det ikke prikklikt det som Mayhem har gjort før, men den samme aggressiviteten er fortsatt til stedet. Mayhem er på en måte mer progressive enn før, tempo opp og ned, riffing som skifter om til noe helt annet, låtstrukturer som kanskje ikke er så kjent innen black metal og en vokal som er meget forskjellig nesten hele tiden. Det skal sies at ikke et eneste parti går igjen to ganger på denne skiva. Det jeg mener med vokalen er at den går fra å være skikkelig grim black metal til å bli talende på en måte. Skrik og vræl er det en del av, mye for å skape en stemning som ikke er så behagelig, hvert fall ikke for de som ikke liker black metal.  En ting om er verdt å nevne i denne anmeldelsen er trommene. Hellhammer gjør en knakende god jobb.

Uansett har Mayhem kommet opp med ei skive som kanskje ikke alle vil like, og glad er vel Mayhem for det. De er vel ikke verdens mest publikum og lytter-vennlige band, de gjør som de selv vil for å si det på den måten. Jeg nevner ingen låter i denne anmeldelse av den grunn at jeg synes hele skiva skal nytes i sin helhet, ikke bare plukke ut en og en låt.

Alt i alt et bra bidrag fra Mayhem, der jeg er mest fornøyd med vokalen til Attila og at det aldri blir kjedelig en eneste gang.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Lion Music

Det første jeg legger merke til på denne plata er vokalen. Jeg vet ikke helt om jeg liker den eller ikke. Det er en vokalist han minner meg om, men klarer ikke sette ord på hvem. Hubi Meisel er en fyr som lager plater med flere gjesteartister, ikke så ulikt nederlenderen Arjen Lucassen. Forskjellen på Arjen og Hubi er at musikken er ganske ulik. Hubi spiller progressiv melodisk hardrock/metall som er mer keyboard/synth-basert enn Arjen sin musikk. Hubi Meisel er for meg enn blanding av Arjen Lucassen og Symphony X. Dette er til tider ganske bra og låtene blir bare bedre og bedre utover på skiva. Om du ikke liker de første par låtene burde du sjekke ut litt lengre ut på skiva. Dette er en konseptskive som handler om snø, fjell og Himalaya. Det kan virke innimellom at det er meditasjonsmusikk vi hører på, men det er ganske behagelig å sette seg bak i stolen å bare slappe helt av når man hører denne skiva.

Dette er ikke en kjedelig skive om du liker progressiv metal med enkelte atmosferiske og melankolske stunder. Om man ikke liker stemmen til Hubi med en gang, kan jeg love deg at en blir vant til den og som sagt de første låtene er ikke de beste.

7/10
-skrevet 01.11.2006-
Kenneth Staurset Fåne

Til toppen

Vel, over til musikken... Jeg skal innrømme at jeg blir litt skeptisk de gangene jeg hører kombinasjonen Italia + black metal bli nevnt i samme åndedrag. Det ble jeg også denne gangen da jeg leste presseskrivet som fulgte med promoen. Men dette overrasker faktisk positivt! Det er riktignok en del ”skjønnhetsfeil” her, men det er absolutt potensiale i dette albumet jeg nå lytter til.

Albumet består av totalt fire låter med en spilletid på drøye 30 minutter. Lange låter med andre ord. Vi får her servert black metal med en del melankolske stemninger. Første låten blir et desidert høydepunkt for min del. Her finner man masser av driv og det holdes et høyt tempo i store deler av låten. Åpningsriffet, som også er gjengangsriffet i låten, er veldig fengene og vokalen er også ganske bra utført. Med sine drøye ni minutter blir låten kanskje i det lengste laget for å klare å holde på interessen min fullt og helt ut. De tre andre låtene følger i samme spor som den første. Lange låter dominert av høyt tempo og mye blast beats, men også en del rolige partier innimellom som er med på å øke levetiden. Jeg synes fortsatt etter gjentatte gjennomhøringer at de tre neste låtene ikke holder samme nivå som den første som forblir skivas klare vinner i mine øyne.

Produksjonen er helt på det gjennomsnittelige. Det som trekker mest ned for min del er at det er en del av overgangene fra det kjappe til det rolige, og motsatt, hvor ting ikke fungerer helt som det skal. Det mangler litt på arrangeringen og trommene er noen ganger ute på tynn is. Det samme gjelder bassen som også er ”ute på tur” i perioder, da spesielt på den siste låta.

Alt i alt en positiv overraskelse. Om de øver enda litt mer til nestegang og blir enda ”tightere”, samt jobber litt mer med arrangeringen, så tror jeg dette kan bli veldig bra! Absolutt et band å følge med på i fremtiden!

6,5/10
-skrevet november 2006-
Marius Kristiansen

Plateselskap: Century Media

Den 21. august vil det nye albumet til danske Mercenary bli sluppet ut på markedet. Forskjellen mellom dette albumet og det de har gjort tidligere er at growle-vokalen har mer eller mindre blitt byttet ut med mer clean vokal. Dette er fordi bandet har rekruttert en ny vokalist med navn Mikkel Sandager. Det vi får fra Mercenary denne gangen er melodisk powerprog som virkelig får deg til å hoppe i taket. Det som er med Mercenary er at de til tider kan høres ut som Gøteborg-deathmetal alà In Flames og Soilwork, men samtidig høres ut som Evergrey. Jeg sier ikke at bandet mangler originalitet for de har litt av det også, i og med at de spiller gøteborg-death med cleanvokal og noen progressive øyeblikk. Gjestevokal av Björn Strid fra Soilwork gjør bare skiva bedre.

Med vakre melodier og fengende riff er dette noe av det beste som har kommet fra Danmark i år. Alt som blir fremført er glimrende, gutta gjør en knallbra jobb og produksjonen er toppers. Det for så vidt ingenting å trekke ned på, derfor blir det full pott. Folk som liker Evergrey, In Flames og Soilwork vil like dette, også andre for den saks skyld. Anbefales på det varmeste.

10/10
-skrevet 29.juli 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Steamhammer/Playground
Utgivelsesdato: 26.02.07

Messiah`s Kiss er et band som spiller power metal og dette ikke ulikt Masterplan, Gamma Ray og Rage. Det er ikke en u-ting at de sammenlignes med disse tre bandene da disse er noe av det beste du får innen sjangeren. Det er totalt blottet for keyboards og det er nettopp dette som gjør at det blir så bra. Riffene høres ut som Masterplan, men de har også satt sin egen lille spice på det.

Åpningslåten ”The Ancient Cries” er kanskje den beste låta på skiva, men det er veldig vanskelig å velge da alle låtene har noe i seg som fenger lytteren. Tittellåta minner meg kanskje mer om Judas Priest enn de andre bandene jeg har nevnt, men det er bare et kompliment der de viser at de behersker andre former for metal også. Uansett så er skiva full av kraft og det er den helt igjennom.

Vokalisten har talent og det beviser han på dette albumet. Riffene høres som sagt ut som Masterplan enkelte ganger og det er godt gjennomført. Soloene sitter og alt i alt er dette et veldig godt drivende album helt igjennom. Eneste minuset er kanskje at noen av låtene er litt for like hverandre, men det får så være.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap:  Det Germanske Folket

Om dette hadde vært med I Absolute Music-serien så hadde nok denne fått navnet Absolute Nordic Folk and Black Metal Music. Heldigvis så heter den ikke det, men det som du får av musikk ved å kjøpe denne er mye.

For det første er dette en utgivelse med cover i 7” gatefold-format med to cder inni. Plateselskapet DGF har virkelig fått tor med hammeren til å slå på stortrommen denne gangen. 30 låter som baserer seg rundt sjangrene folk og black metal. Nevner i fleng hvilke band som medvirker her: Nydvind, Kampgar, Hel, Aes Dana, Myrkgrav, Belenos, Dantalion, Yggrasil, Himinbjørg, Helheim, Månegarm, Koldbrann og mange flere høyt respekterte band innenfor folk-kretsen.  Dette er en hyllest til norrøn mytologi og morro er det at det er med norske band her også.

Det Germanske Folket er et respektert plateselskap innenfor metal med folketoner og med denne dobbelskiva viser de at bandene de har på sitt selskap er noe for seg selv, men det er ikke bare DGF-band på denne skiva. Det er et samarbeid mellom DGF, Napalm Records, Black Lodge, Blood Fire Death, Twilight & Adipocere. En flott samling musikk som hyller det vi som nordmenn bør være stolte av, vår vikingtid og norrøne mytologi.

Det eneste jeg kan klage på her er noen få produksjoner som ikke er på topp, men ”all over” er det egentlig ganske bra.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Cyclone Empire
Utgivelsesdato: Oktober 9 – 2006

Tyske Mirror Of Deception føyer seg greit inn i rekken av klassiske doom band. Bandet er fullt klar over hva slags sjanger de spiller innenfor, og trekker ikke inn nye forstyrrende elementer. De har faktisk ikke med mange av klassiske delene heller, som, piano eller stryker seksjon, eller kvinnelig backup vokal. Totalt gir dette et svært godt gjennomført inntrykk av et band som virkelig er old school.

Men vent nå litt. Er old school et bra begrep i denne sammenhengen? Jeg antar det har veldig med hvordan du ser det rett og slett. Doom metal sjangeren har jo gjennomgått en utvikling over de siste årene, så at noen holder seg til stilen som regjerte på starten av nittitallet er jo kanskje en bra ting. På den andre siden så er det nå omtrent 17, eller 16 år da denne plata kom ut, siden den tida. Om du vil ha en tradisjonell dose med godt gjennomført doom metal så er dette en skive du bør satse på. Dersom du er lei den sjangeren og synes de nyere bandene med mer goth influenser er bedre, vil du nok finne denne plata skremmende kjedelig.

Om jeg skulle dra fram to ting som skiller Mirror Of Deception fra lignende band, så måtte det være gitaren og vokalen. Vokalen er gjennomgående clean, pålagt ekko for å skape en mer, uh doom aktig lyd. Tror jeg er grunnen i allefall. Gitaren har her en mer framtredende rolle enn i andre doom metal band. For eksempel i spor nummer 9, Frozen Fortune, som er mitt favorittspor her. Den avsluttes med en gitarsolo, som kommer nesten ut av ingenting når man tror sangen er ferdig.

Alt i alt er jeg selv fornøyd med dette albumet, men jeg tror kanskje andre kan synes det blir litt for monoton og kjedelig.

7/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Molotow Records

Utgivelsesdato: 27/03 – 07

Etter hver skive jeg hører på så prøver jeg å finne lignende band som de kan sammenlignes med, for å letter kunne kategorisere dem.
Molotow slet jeg lenge med. De spiller heftig rock, med heavy glam innslag. Det ligner ikke noe særlig på Carburators eller Gluecifer. Selv om de har samme drivet.
Etter mye fram og tilbake fant jeg ut at den beste sammenligningen må være med vår alles kjære Wig Wam og Turboneger. Med ca 70 % turboneger og 25 % Wig Wam (de 25 bra prosentene altså). Resterende 5% er dessverre mangel på erfaring. Men dette er deres første skive, så drit nå litt i det.

Greit nok, vokalisten kunne hatt et par hår til på kassa, og tatt et par ekstra timer i engelsk. Tiltross for dette så er det umiskjennelig her et virkelig nytt håp for norsk rock. De kan bære fakkelen videre når godeste Hank Von Helvete tar sin siste pils. Det mest positive med feat Rock ’n Roll er det at man lett hører forskjell på låtene, noe som ikke alltid er slik for andre norsk rockeband. Hver har et eget refreng som man får lyst til å synge med på, med tilsvarende høy luftgitar faktor. Dessuten er sangene preget av en herlig ærlighet når det gjelder tekstene; de synger om å være et rockeband, og fremmer deres synspunkter om dagens musikk uten snev av selvhøytidelighet. Det er vorspiel musikk til og med dama di kan like! Med mindre hun da bare hører på Mew, Coldplay og Saybia, men i så fall bør du tenke grundig over hva slags forhold du har begitt deg ut i.

Gutta kan også traktere keyboard uten at det ødelegger for rocke følelsen, dette er noe som andre har problemer med. Jeg håper bare at de fortsetter å utvikle seg i lik linje som ”feat Rock’n Roll”  Om det har noe å si for norsk musikk vet jeg ikke, men muligens vil det kunne hjelpe til å drive bort litt av den endeløse dunkdunk musikken som ellers regjerer på festene rundt om kring.

Musikken rocker, i ordets rette betydning!

8,5/10

Magnus Blystad 

Utgivelsesdato: 1/7 – 2007
Plateselskap: Human Highway Records/TUBA

En plate med rarities er kanskje ikke det beste stedet for å begynne å utforske den spennende og høyst spesielle verdenen som er japansk post rock. Gone er nemlig en samling med EP’r som Mono har gitt fra 2000 og fram til nå. De driver allerede og produserer et nytt album.

Yearning, (spor nr 3, 15 minutter og 37 sekunder), er faktisk fra en split med Pelican, som også spiller musikk litt utenom det vanlige. Dog, ikke i så stor grad som Mono.

Albumet inneholder en rekke låter som får deg til å roe ned. Dette er stille musikk, som krever at du lytter. À la Sigur Ros, bare med en annen vri. Ikke en spesiell japansk vri for så vidt, bare litt annerledes. De har en litt tyngre gitarbruk, uten at det kan minne om metal eller noe sånt. Det låter bare ikke så fislete som Sigur Ros kan gjøre til tider. (Altså, si hva dere vil, men en del av greia med han er jo nettopp at han skal høres ut som en liten alv som har gått seg bort, det funker jo og!) Dessuten er de fleste sangene, på denne plata i allefall, for det meste uten vokal, som også et skille fra godeste Sigur.

Med denne beskrivelsen er det kanskje mulig å se for seg hva slags musikk det er snakk om her. Ellers hadde jeg nesten hatt vanskelig for å forklare det. Om du skulle være i tvil om dette er noe for deg så ta deg tida til ”Little Boy (1945-future)” (little boy var navnet på en av atom bombene the US of A slapp over Japan i 1945, den over Hiroshima for å være eksakt), om du liker den, er dette musikk for deg. Den er helt klassisk for post rock å være, seig og stille i starten, og bygger opp mot en tordenstorm midt i. Hele verket tar 9 minutter og 28 sekunder, og det er så hardt verdt det! Per nå vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har hørt på den.

Skal jeg trekke denne plata for noe så må det være de kortere sangene. Et par av sangene har mer normal lengde, og noen av dem faller ikke helt i smak synes jeg. ”Raindow” (nr 9, 2 minutter og 23 sekunder) er fullstendig fiolin basert, som kunne vært spennende, om det ikke var for at det nettopp ikke er det. Kanskje det er mer givende om man har dyp forståelse for klassisk musikk, men det har ikke jeg.

8,5/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Dockyard1/ Indie

Når band skriver i promoskrivet sitt at de er inspirert av band som Helloween, Symphony X, Evergrey og Dream Theater så pleier det som regel å være rævdårlig powerprog metal med helt usaklig bruk av keyboard, dårlig vokal og en horribel produksjon. Dette bandet må nok være et unntak siden jeg hører at dette er kvalitet. Det er ikke så veldig likt Helloween som de selv skriver, men en blanding av Symphony X, Dream Theater og Evergrey kan jeg gå med på.

Skiva er stappet med drivende gode melodier som er godt gjennomførte. Tempoet er progressivt, altså opp og ned i hastighet. Dette er ei god plate for den som liker progressiv metal med gode melodier. Låtmateriale er det ingenting å utsette på.

Vokalen er både aggressiv og rolig som passer musikken godt. Ser ikke bort i fra at dette bandet blir et av de store etter hvert, med det riktige plateselskapet og de riktige folka rundt til å promotere dem, hvis dem ikke får det blir det nok vanskelig. Dette er det andre albumet til Moonlight Agony og de viser muskler og de viser at de kan musikksjangeren veldig godt. Dette er et godt kjøp.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: SPV/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå! 

Jeg overvar Moonspells konsert under Inferno 2007, og bandet var egentlig helt gjennomsnittlig for min del. Men det kunne jo hende jeg tok feil, så jeg sa meg fort villig til å anmelde denne nyutgivelsen av bandets album ”Under The Moonspell”, pluss noen andre låter.

Albumet åpner med låta ”Halla Alle Halla al Rabka Halla (Praeludium) [Incantatum Solistitium]” (ja, du leste riktig), og den er akkurat så midtøsten-etnisk som du forventer av en låt med et slikt navn. Mot slutten av låta dukker det opp noen heftige trommer, og resten av låta bygger opp til låt nummer to, ”Tenebrarum Oratorim (Andamento I) [Erudit Compendyum]” (ja, du leste riktig igjen). Det slår meg at dette låter virkelig ikke gammelt av seg, musikalsk kunne dette godt kommet i 2007 etter mitt skjønn, likevel er det originale førstealbumet fra 1994. Det er 14 år siden det! Produksjonen er ikke helt borti natta fantastisk på noen måter, men den holder mål, og den får frem musikken på en veldig god måte. Sannsynligvis mye bedre enn originalen, vil jeg tippe.

Dette er nemlig ikke den typen black metal som spilles inn under sofaen eller i skogen eller hvor oldschool svartmetallerne foretrekker å spille inn. Musikken trenger en viss produksjon for å kunne skinne, og det får den heldigvis. Det hadde ikke kledd skiva om den kom i typisk Darkthrone-produksjon. Albumet er ganske melodisk til tider, vokalisten brøler og en kvinnelig vokal korer jevnt gjennom skiva. Jeg liker rett og slett det jeg hører. Skiva får en sjuer fordi den er ikke helt fantastisk for min del, men solid håndverk. Da er det bare å sjekke resten av Moonspells katalog tenker jeg.

7/10
Terje Rustestuen

Utgivelsesdato:  16.05.07
Plateselskap: Dynamic Arts Records

Finske Morian spiller en type musikk som vipper litt mellom progrock, gothenburg deathmetal, og uh, HIM. I det store og det hele låter det ikke så verst. Selv om lydbildet kanskje blir i underkant kjedelig. Det går greit å skille sangene fra hverandre, og noen av dem har noe råe riff, dessverre så blir det ellers litt for mye av det samme. Dessuten synes jeg at den elektriske synth bakgrunnen som ligger og murrer i nesten hver sang, kunne vært et par hakk roligere. Et sted går det en genser, for å si det sånn.

En annen ting er at jeg får en følelse av at de prøver å lure meg. Dette har da med tekstene å gjøre. Greit nok, mange band har teite tekster, og mange band har uforståelige tekster, men det er da ønskelig å ikke blande de to for mye. Jeg blar i bookleten som er med for å prøve å få en oversikt, uten hell.  

Hovedsakelig tror jeg Morian hadde hatt godt av å komme i en ordentlig slåsskamp. Så det kan kjenne litt på kroppen hva agressivitet er. Jeg tror det ville kunne gjøre låtskrivinga mye godt, både musikalsk og det som angår tekstene. Litt mer fart, litt mer sinne, så er dette veldig bra.

Prepare yourself for a journey through the fire – The Sentinels Of The Sun are coming, står det på hjemmesida til Morian. At en sånn reise skulle være så lite spennende har jeg egentlig vanskelig for å tro. Forhåpentligvis vil de utvikle seg i litt hardere retning videre, for de har faktisk potensial til det.

5/10
Magnus Blystad

Plateselskap: Earache/ Tuba
Utgivelsesdato: 16.04.07

Alle som vet hvem Mortiis er, vet at han var med i Emperor en gang i tiden og at det han driver med i dag er helt annerledes enn det han gjorde med Emperor. Det er så annerledes at det er på grensen til at vi ikke anmelder det her i Icon, men la gå.

Denne nye skiva består av remixer fra Mortiis sitt siste studioalbum ”The Grudge”. Trenger vi egentlig en remix-skive spør man seg, egentlig ikke mener jeg. Jeg synes et album skal stå for seg selv og ikke fikses, ordnes eller gjøres om på noen som helst måte. Musikken til Mortiis er dansemusikk for de som liker å gå på diskotek. Etter det jeg har fått med meg så er Mortiis større i England enn her hjemme og jeg tror denne skiva er mer egnet for det engelske markedet enn det Norske. Det er mange som ikke liker musikken til Mortiis bare for prinsippet sitt skyld, men det er synd for han lager bra musikk for sin sjanger.

Det er helt greie remixer på denne skiva, men ingenting som kan betegnes som rock eller metal. Man kommer så nær at man hører elgitaren innimellom, men ingenting mer enn det. Det er elektronika med små metal og industrie-influenser. Enten liker du det eller holder du deg unna. Denne skiva kunne man vært foruten.

Og en ting til, når Mortiis kastet masken sin så kastet han også noe av det mystiske som Mortiis var og det smitter over på musikken og lyttern.

3/10
Kenneth Staurset Fåne

Om man liker progressive rock med atmosfære ser jeg ingen annen utvei for deg enn å kjøpe alle skivene til Scott Mosher, det er en fryd for øre og høre dette. Fyren har utviklet seg i den positive retningen helt siden starten, og siden dette er plate nummer 2 er platene som kommer etter denne enda bedre. Denne kan bli for ensformig da det ikke er noen spor som skiller seg umiddelbart ut. Men for all del, liker du det så liker du det, anbefaler dere å sjekke ut de nyere tingene først, altså ”Inferno” eller årets ”Deep Horizon”.
 
6,5/10
 -skrevet 10. august 2006-
Kenneth

Mye av den musikken vi finner på Inferno er laget for at du skal sitte å lytte hele platen, ikke bare en eller to låter der og da. Selve musikken kan være for tung og svelge med første gjennomhøring, men du verden som det vokser. Nye lyder og effekter oppdager man hele tiden. Denne plata har et godt driv og Scott Mosher er en fantastisk arrangør. Dette gjør noen av komposisjonene hans riktig hyggelig å høre på, for eksempel låta ”Left Behind” som jeg tror jeg vil kalle den mest mainstreame låta på plata. Låta Exile er heller ingenting å utsette på.

Dette er like mye kunst som musikk i mine ører, om du kan tenke deg den tyngre rockens form for Jean Michel Jarre, eller noe i den dur. Det som trekker litt ned er at noen av låtene kan være litt for langtrekkelige, men ikke så mye at jeg hopper over sporene.

8/10
-skrevet 11. august 2006-
Kenneth

Det er snart på tide at Scott Mosher får distribusjon i Norge også, det er rart han ikke har fått det enda. Det er nesten ingenting å trekke ned på denne plata som jeg mener er den sterkeste av de jeg har hørt av han (jeg har da ikke hørt debuten). Det som er å trekke ned på er kanskje at han ikke bruker flere folk på prosjektet, det hadde vært kult å høre artister isteden for all programmeringen. Om du skal ha bare en plate av Scott Mosher, anbefales denne tett etterfulgt av Inferno. Gi denne mannen en sjanse. Ambient progressiv rock på sitt beste.

9/10
-skrevet 11. august 2006-

Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Akom Productions

Hvorfor er det vokal på denne platen? På skiver der vokalen ikke høres nesten eller er for støyete er ganske uinteressant mener jeg. På denne platen er vokalen såpass uklar at det går utover alt annet. Det blir spilt en form for grind-metal. Hadde de fått orden på vokalen hadde dette vært ok, men siden vokalen er så dårlig gjør det at skiva blir dårlig. Bandet prøver å få til litt humor mellom sporene og det funker til tider ganske bra. Bandet gjør en grei og morsom cover av Kalinka. Hvorfor dette italienske bandet velger å covre en russisk folkemelodi er heller uvisst. Men det som gjør at denne plata ikke får noen bedre anmelding fra meg er på grunn av vokalen. Det hadde vært mye bedre med en tydeligere vokal.

3/10
-skrevet september 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Det Germanske Folket
Utgivelsesdato: Ute nå! 

 Nasjonalromantiske tekster kledd i en blanding av folkemusikk og black metal har blitt mer og mer vanlig. Det er ikke lenger snakk om originalitet, men kvalitet innenfor sjangeren folkeblack-metal. Og når band som Myrkgrav tråkker i allerede opptrådte stier må det være godt gjennomført for at det skal fenge. Det er ikke bare å lage black metal med fiolin-lyd på keyboardet lenger, her må det ekte vare til og det kan man høre i Myrkgrav. Musikken kan minnes om en blanding mellom Vintersorg og Windir, der tempoet ikke er så høyt som Windirs er stemningen like god som Vintersorg og omvendt.

 Melodiene kommer som mose på en stein og vil si at det er mange gode melodier å ta av her. Vokalen skifter mellom clean, koring og grim skrikevokal. Dette kler sjangeren og låtene til Myrkgrav ganske godt. Det som irriterer meg ved slike plater pleier enten å være den dårlige produksjonen eller nettopp vokalen, men dette problemet sliter heldigvis ikke Myrkgrav med. Her er produksjonen klinkene klar og de som leter etter noe grums kan lete lenge og evig.

 For mange liker sin svartmetall nettopp grumsete. Det er kanskje derfor mange som liker svartmetall skyr at folkemusikken har kommet å blandet seg inn. Men de som liker folkemusikk og metal har lagt sin elsk på slike band dette. Enten bandet heter Myrkgrav, Windir, Galar, Vintersorg, Hardingrock eller flere som jeg ikke gidder å ramse opp så stadfester de i alle fall at det er et publikum der ute, og folk som liker kun svartmetall kan holde seg vekk, de har trossalt en mye større scene å ta av.

 Dette er rett og slett en nydelig plate som jeg setter veldig stor pris på og etter 5-6 runder i cd-spilleren er det nesten umulig å velge ut favorittlåter siden alle på skiva er ganske bra på sine forskjellige måter. De er ikke så forskjellige i seg selv, det handler kanskje mer om hvilke melodier du liker best. Dette er et melodi-basert album og finner du melodien din så kommer den nok til å sette seg i erindringen din i lang tid.

 Skal du kjøpe kun en nasjonalromantisk metalplate i år, så bør det for din egen skyld være denne.

 9.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Spinefarm/ Indie

Send meg 3-4 år tilbake og gi meg denne cden da og jeg ville være interessert i dette. I år 2007 er jeg ikke så interessert da dette for meg høres ut som dårlig kopi av In Flames og Children of bodom. Det er melodisk deathmetal som blir spilt, men  det er alldeles ikke noe nytt en får servert og det er kun et par låter som er sånn nogenlunde gode. Resten er oppsop og lite givende låter.

Vokalen er både snerrende og clean. Det er ikke så veldig imponerende når det høres ut som ei illsint bikkje. Det når i alle fall ikke frem til meg som noe bra. Greit at bandet har noen partier når og da som er brukbare, men om det skal fenge publikum må det holde hele platen igjennom og det gjør det ikke her.

Det er ikke alt for ille dette her, for produksjonen er ganske god og et par av låtene er interessante. Men om du er lei In Flames, COB og Soilwork vil ikke denne platen gjøre noe for at du skal bli mindre lei.

4/10
Kenneth Staurset Fåne

Napalm Death blir omtala som eit band som er veldig viktig innen for metal og gridcore. Mange vil kansje gå så langt som å seie at dei er oppfinnerane av sin eigen sjanger. Oppfinnerar av grindcore eller ikkje, dei har full kontroll på kva dei driv på med. Alt blir gjort på rett måte. Vokalisten synar seg fram med talent på alle områder som høyrer til sjangeren. Gitaristen leverer fantastiske riff, som set seg godt fast i minnet. Bassisten bidreg med alt ein bassist kan. Trommisen visar ein veldig god teknikk, og han hell ikkje at på noko. Sjølv om dei kvar for seg er heilt utrulege, gjer dei noko saman som er endå bedre. Napalm Death har greid å lage eit heilt perfekt grindcore album. Sangane har god variasjon, og ikkje nokon av sangane er dårleg, dei er godt gjennomførte, og virkar som dei kvar for seg har noko å by på. Visst du er usikker på kva grindcore er, eller vil ha ein definisjon på sjangeren, er Napalm Death bandet, og Smear campaign kan vare eit godt val av album.

10/10
-skrevet 15. november 2006-
Knut Edvard Kjersem

Plateselskap: Nuclear Blast/Indie Distribution
Utgivelsesdato: 01.10.07

Om Nightwish er bedre med Tarja eller uten Tarja får være opp til fansen å bestemme, men nå har det seg slik at Tarja ikke er med i Nightwish lenger og har blitt erstattet av Anette Olzon fra Sverige. Da gjelder det ikke å komme og si at Tarja hadde gjort denne plata mye bedre osv. Faktum er at Olzon er vokalist og det må alle bare akseptere.

Mange har ventet på denne releasen og dette bandet har bare blitt mer og mer populært med årene og det er 3 år siden forrige skive fra Nightwish-leiren kom ut. Bandet har kanskje vært mer hatet med årene av metalfansen og elsket av den gjennomsnittlige musikkinteresserte. Uansett så er Nightwish et av de bandene som holder på sin formel til suksess nå i nyere tid. Helt siden starten i 1996 har bandet laget musikk som er pompøs, operalignende, heavy, melodisk og fengende musikk innenfor metalsjangeren.

På Dark Passion Play får man 13 spor som en må si er mye tyngre enn det bandet har gjort før. Plata starter ballet med den nesten fjorten minutter lange kavalkaden ”The Poet And The Pendulum” som nettopp viser hvorfor Nightwish har blitt så populært. Denne låta sier det meste om hva som du venter deg utover på denne skiva. Det er så pompøst som man kan få det og det er symfonisk ”over the top”. Den nye sangerinnen låter som et friskt bidrag og kan minne mye om den lyse stemmen til Sharon  Den Adel fra Within Temptation. Det er som med de siste Nightwish-skivene med mannevokal av Marko Hietala som gjør at det blir litt variasjon når det trengs.

Dark Passion Play er et trygt kjøp om du vil ha ei skive som er mange ganger bedre enn forrige skive Once. Det er mange gode låter her som må nevnes, der av ”The Poet And The Pendulum”, ”Bye bye beautyful”, ”Amaranth” og instrumentalen ”Last of the wilds” som jeg kårer til de beste på plata. All honnør til låtmagikeren Tuomas Holopainen som står bak det meste i låtskrivingen i Nightwish.

Denne får ikke ti poeng fra meg denne gangen, mye fordi singellåta ”Eva” ødelegger mye for en ellers perfekt plate. Låta ”Eva” kunne vært kuttet ut etter min mening fordi den er så intetsigende, treig og kjedelig. Dette er nok en skive som vil fortsette å spille i mange svarthårede fjortenåringers hjem, men det gir jeg blanke i så lenge musikken er bra nok. Bra musikk har ingen aldersgrense.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Selvutgitt
Utgivelsesår: 2007

No More Fear er for meg et nytt bekjentskap i en sjanger som er ganske bekjent. Melodisk dødsmetall blir spilt og det er heldigvis ikke på Gøteborg-måten som har blitt så uhyre populært og enda mer kjedelig etterhvert. Her er det en slags blanding mellom gammel death, litt Opeth og litt Dark Tranquility. Det låter hardt, drivende og fengende. Når riff, låtoppbyggingen, rytmer og alt annet klaffer så fungerer det slik som No More Fear spiller. Det eneste som kanskje gir meg litt negative følelser til denne skiva er at de tar mye fra andre band og klarer ikke å være originale nok til å være engasjert i lytteprosessen hele tiden. Man bør finne på noe nytt om man skal virkelig slå igjennom.

Jeg ser potensialet i No More Fear, om de klarer å komme seg vekk fra de samme gamle stiene som mange band har gjort før dem. Jeg avskriver ikke No More Fear enda og håper de kommer opp med et mer ”eget” uttrykk neste gang, selvom mye av det jeg hører på denne skiva er mer enn bra nok.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Prophecy Productions
Utgivelsesdato: 19.05.06

Det er ganske sjeldent at et band gir ut ei plate med kun 3 spor. Denne plata inneholder 3 spor som varer 10, 11 og 20 minutter. Vi snakker selvfølgelig om noe progressivt når man ser lengdene på låtene. Tror det er svært få band fra andre sjangere som gjør noe slikt. Dette bandet består av to medlemmer fra Empyrium og denne skiva kan kategoriseres som progrock/metall. Man kan høre at de har inspirasjon og lyst til å ha med gammel 70-tallsprog, der orgel/synth og variasjoner i musikken var et must. Vokalisten Baldachin synger opera og det kler musikken ganske godt. I låtene er det mange rolige og mange voldsomme partier og det hele låter mystisk, atmosfærisk og progressivt ut. Det er slik ny progrock skal låtes.

Beste progrockplate for år 2006 er helt klart denne, selv om jeg ikke har hørt alt som har kommet/ vil komme ut enda, men tviler på at det vil komme noe bedre. Artig er det