IMM

<<< TILBAKE TIL PLATEANMELDELSESOVERSIKT

Release: 16 april 2007
Plateselskap: Scarlet/TUBA

Labyrinth har spilt med noen av de største banda innen power/heavy metal sjangeren. Det vil ikke si at de spiller innen for den sjangeren selv. Proginfluensene er svært sterke på dette albumet og jeg tror det er liten tvil om at fans av band som Dream Theater nok vil like denne skiva også. Lydmessig er det mye av det samme, det eneste som mangler er lengre utbroderende rockeballadene. Plata har 14 spor, hvor av bare et av dem er over 5 minutter.

Greit nok, den lengste sangen er kun en 6 minutter lang. De klarer fremdeles å få trykket inn det som kreves for å lage ålreite progsanger på under 5 minutt. Det i seg selv er jo ikke verst, for det kreves en del variasjon i mine ører for å holde et såpass velbrukt lydbilde spennende. Er jo ikke som om ingen av oss har hørt den klassiske progmixen før. Så de gjør her en god innsats. Spesielt gitaristen som virkelig presterer på flere av sangene her, gitarronking av klasse.

Kort oppsummert er det her snakk om radiovennlig progmetal. Musikken kunne glatt vært spilt på p4 (ikke på radio 1 nei) og ingen ville syntes at det var noe merkelig. Jeg tror kanskje det er grunnen til at de har lagt med et cover av den evig ( u )populære ”Come Together” på albumet. Sangen er covret utallige ganger før dem, av blant annet Michael Jackson og Tina Turner. Ikke akkurat det man venter seg på et progalbum, men sleng in en heftig gitarsolo og fistel så voila, er du der.

Personlig har jeg ikke noe imot litt mer radiovennlig prog. Synes du derimot at sjangeren mister litt av sjarmen uten de litt mer spesielle aspektene, som her er tonet ned, vil du nok muligens finne denne plata en smule kjedelig.

7/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Think Thank Media/ Progrock Records
Utgivelsesdato: 18.02.07

Som nevnt i anmeldelsen til skiva til Eric Norlander så er dette paret veldig produktive når det gjelder nye plater. Denne gangen er begge ute med hver sin coverplate. Det skal visst være så hippt og kult å gi ut slike plater nå for tiden. Mannen i huset her kommer nok bedre ut enn Lana Lane, selv om hennes bidrag ikke er å skimse av det heller. Gemini blir kanskje en smule mer kjedelig enn Norlander sin og det har kanskje noe med låtutvalget å gjøre.

For Lana Lane har valgt å ta med klassikere som Cream-låtene ”White Room” og ”Sunshine of your love”. Det er også med noen Heart-låter her i tillegg til en medley til Pink Floyd. Det er også flere låter her, men det er ikke alle som skiller seg så veldig mye ut.

Jeg synes låtene blir for kjedelig gjennomført på en måte. I tillegg så er stemmen til Lana Lane veldig sytete og monoton på en måte. Det er ikke innlevelse i låtene og det er ikke bra.

Det er ikke vanskelig å skjønne at jeg ikke er så begeistret over denne plata. Kom med nytt studioalbum så skal jeg bli glad, Lana.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

 Det blir fremført helt greit og jeg liker vokalen veldig godt, ikke for mørk og ikke for lys. Kan ikke gi denne plata høyere enn 8 poeng siden den er for kort og jeg skulle ønske å ha sett ett lengre album.

8/10

 -skrevet 13. august 2006-
Kenneth

Plateselskap: Moribound Records
Utgivelsesår: 2008

San Fransisco-baserte Leviathan (seriøst, for et oppbrukt og kjedelig bandnavn, hvor mange er det egentlig som kaller seg det verden over?) er et eksperimentelt, ambient svartmetallband som ble startet opp av Wrest i 1998. Wrest tar opp og spiller alle instrumentene inkludert vokalen selv, men i intervjuer påpeker han at det er trommene som er hans instrument.

LES MER AV ANMELDELSEN PÅ STUDENTRADION...

6.5/10
Helle Stenkløv

Plateselskap: Candlelight Records
Release: Ute nå!

Limbonic Art har jeg lest om et par steder, disse gutta er relativt drevne innen blackmetal sjangeren, og har spilt en god stund. Nå er det noen år siden siste release, i 2002 var det faktisk, så derfor er det litt interessant å se hva de har tatt seg til.

Og strengt talt er ikke resultatet sånn sabla overraskende. Det er black metal, med relativt sterke symfoniske innspill. Egentlig ganske rett nedover mi gate. Musikken er velprodusert, og selv om mange liker at det høres ut som bandet har tatt opp albumet på hytta si langt inni finnskogen med bare måneskinnet som eneste vitne til fullbyrdelsen av musikken, så kan jeg ikke si jeg finner den typen innspilling spesielt sjarmerende. Men som sagt, slik er det ikke her.

Sangene er spennende, varierte, og sjanger faste. Jeg har vanskelig for å tro at noen black metal fans vil bli videre skuffa av denna skiva. Spora på plata har ofte innslag av synth, som låter veldig bra her. En av sangene, ”Twilight Omen” starter med en lang synth intro som kan minne om en Finntroll sang faktisk, den formelig drar deg med inn i de mørke skoger på jakt etter morsom sopp og huldrer. Spesielt slike særtrekk låter veldig bra, og bidrar til å trekke fram albumet ut av mengden.

Gitarer og trommer låter også som de skal, hvor ingen tar alt for mye av lydbildet. Det er rett og slett skikkelig bra produsert. Riffene er såpass egne på hver sang at du ikke lurer på hvilket spor du hører på, og de låter veldig bra også. Jeg har ikke mye å trekke ned her, det måtte i så fall være titlene på sangene som er litt for klassisk black metalliske etter min smak,. (”A Cosmic Funeral Of Memories” for eksempel, skal liksom det være for no?) og at det kunne vært litt tyngre synthbruk kanskje.

8/10
Magnus H. Blystad

7/10
-skrevet 21. september 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Release data: 20 oktober 2004
Ledo takas records

 Loits er den andre utgivelsen jeg anmelder på kun kort tid fra det Latviske selskapet Ledo takas records. Det er ikke så mye informasjon å finne på det magre presseskrivet, annet enn at bandet er fra Estland og at de spiller Heathen/black metal.

Musikken på denne plata er for det meste midtempo og med den raspete vokalen som den dominerende. Vokalen kan faktisk til tider minne litt om Abbath sin vokal. Hva riffingen angår så gir den meg litt rock`n roll assosiasjoner, og man kan nok trekke frem norske Vreid som en naturlig sammenligning. Men i en sjanger hvor Vreid står for kvalitet leverer ikke Loits noe mer enn et middelmådig bidrag til sjangeren. Misforstå meg ikke, det er ikke dårlig dette her. Her finnes flere godkjente låter og fengende partier, men det er likevel ikke nok til å la meg rive med, og til å heve albumet over gjennomsnittet. I disse dager må man klemme til enda mer for å klare å skille seg ut positivt.

Man finner også små innslag av den rene vokalen på dette albumet uten at man lar seg imponere nevneverdig av denne. Det er også brukt trekkspill på enkelte partier. Dette høres veldig påtatt ut, og fungerer ikke optimalt etter min mening. Som sagt så er dette langt i fra håpløst, så vi får heller smøre oss med tålmodighet å se hva Loits klarer å grave frem ved neste korsvei. Karakteren er noe svak.

6/10 
Marius Kristiansen

Mer info og coverart

Plateselskap: Grau
Releasedate: 12.03.2007

Longing for down kommer fra Canada og er den andre skiva fra Grau jeg anmelder på kort tid. Musikken som strømmer ut av høytalerene min nå er en veldig seig form for doom, og som jeg har nevnt tidligere er ikke denne sjangeren blandt mine favoritter.

Bandet låter tungt og seigt og de skal ha pluss for at de klarer og skape en veldig stemningsfull atmosfære i musikken. Dette klarer de ved å kombinerer rolige og enkle gitarmelodier med et teppe av synth som ligger å maler i bakgrunnen. Melodiene er dystre og melankolske og musikken er faktisk ikke så værst om man trenger å lene seg godt tilbake for å slappe av litt. Growlevokalen står i sentrum og gir lydbildet den ekstra tyngden og den brutale finishen. Produksjonen er fyldig og fin, og alle instrumenten kommer til sin rett i dette mektige lydbildet.

Albumet tikker inn på i overkant av 48 minutter fordelt på fire spor. Det er lange låter dette her som du kanskje skjønner.

Som jeg har nevnt flere ganger tidligere når jeg har anmeldt doom så er ikke jeg noen ekspert på denne sjangeren, og jeg velger derfor å ikke gi karakter på denne utgivelsen. Sjekk skiva ut for deg selv om du liker seig og stemningsfull doom og gjør opp din egen mening!

-/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Frontiers

 Los Angeles er Vision Divine vokalist Michele Luppis hyllest til AOR. Og det skal ikke mye til for å høre det. Her handler stort sett tekstene om det samme, og låtene har titler som ”I Must Be Blind”, ”Thanks To You”, og ”Last Chance”. Musikken er tidvis overraskende engasjerende. Men det blir dessverre for tynt i lengden til at albumet kan klassifiserers som bra. Musikerne vet godt hva de driver med, og det er lite å utsette på vokalist Luppi. Det eneste må være at han har en tendens til litt for mye vokalonani.

 Som helhet er plata for kjedelig og for lite variert til å kunne anbefales til noen andre enn blodfans av AOR. Musikken er også litt i det mykeste laget, og den som har skrevet tekstene burde vært skutt for lenge siden. Plata kan fungere hvis du er fanget på en buss i flere timer og må velge mellom den, eller å høre på snorkingen til den feite hurpa bak deg. Ellers er rådet mitt å styre unna, dette er middelmådig og intetsigende musikk, og det finnes mye annet bra å bruke tiden sin på.

4/10

Remi Andrè Skaanes 

Plateselskap: Transubstans Records/ Import

Dette bandet har en spesiell historie må en si. De startet i 1969 og la instrumentene på hylla i 1975 uten å ha gitt ut noe som helst. Det skal sies at det ble en del konsertspilling i denne 6 års perioden, men noen plate kom det ikke fra dem. Men i 1997 begynner det å røre seg i Lucifer Was-leiren igjen. De gir da ut sitt debutalbum ”Underground and Beyond” 22 år etter at de la opp. De har siden gitt ut to album til.

Dette er bandets fjerde plate og det er melodisk hardrock vi får servert. Det er ikke spinkle saker vi får servert her. Man skulle trodd plata var spilt inn på 70-tallet for den har det rette soundet.

På denne plata er det med mange gitarister og alt gitararbeidet her er profesjonellt utført. Denne skiva kom som en aldri så liten overraskelse da alt på skiva er kvalitet. Det er småprogressivt til tider og paralleller til Deep Purple kan en ikke komme uten. Andre band som kan sammenlignes med Lucifer Was er selvfølgelig Jethro Tull, mye på grunn av fløytebruken på denne skiva og Black Sabbath da med tanke på tempo og låtoppsetning. Denne skiva har alt: Gode melodier, spektakulære soloer, godt vokalarbeid, gitarer som man får gåsehud av og en hel del annet som kan få enhver 70-talls fantast til å gå bananas av glede.

Mest imponert er jeg av gitarene, men også orgelbruken skal få sin skryt. Vokalisten er det klasse over og om du liker 70-talls småprogressiv hardrock så er dette en skive som absolutt må kjøpes inn. Det er så groovy det går ann å få det i 2007, bedre post-70-talls får man ikke i dag. Ikke vurder å ikke gå i innkjøp av denne, det er et must.

10/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontier Records
Release: Ute nå!

Lukather er kjent som gitarist og stemme i bandet Toto. Dette er hans nyeste solo utgivelse, fra februar i år faktisk. Musikken bærer preg av noen år på veien, så kan det diskuteres hvor vidt dette er positivt eller negativt.

Selv syntes jeg plata er helt ok. Spesielt tittelsporet er fengende, og den er ikke den eneste. Etter å ha gitt den et par runder må jeg si at jeg egentlig håpet den skulle gro litt mer enn den gjorde. Den er ikke spennende nok i mine ører, den er ikke rask og aggressiv nok. Og mange vil sikkert tenke at slike karakteristikker ikke passer til all musikk, og at den typen rock som Lukather her spiller er nettopp musikk som ikke skal være så ”in your face” til en hver tid. Det får så være deres mening, jeg mener bare at den trenger litt ekstra piff for å komme seg ut av mengden.

Kort fortalt lider hele plata av P4 syndromet. Det er musikk som er såpass allmenn gjenkjennelig og stillegående at det kunne blitt spilt på P4 uten problemer. Dvs at du blir ikke overrasket av noe du hører, men at det passer til en lengre biltur. For å avslutte med noe ålreit kan det nevnes gitarsoloene, de låter veldig bra her, og hver låt omtrent har sin egne distinkte solo.

6,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Tabu/Tuba
Utgivelsesdato: 26.02.07
Hjemmeside: www.lumsk.no

Lumsk imponerer igjen må jeg si. Det er som med forrige skiva ”Troll” som det er med denne. Man får først et helt greit inntrykk, men det vokser noe voldsomt iløpet av ett par snurringer i cd-spilleren. Det er som oftest disse platene som blir husket har jeg erfart.

Lumsk har denne gangen tatt for seg Knut Hamsuns diktsamling ”Det vilde kor” og de som har fulgt med i norsktimene sine så ga Hamsun ut kun en diktsamling. Det er da ingen mulighet for å ta med tekstene inn i denne anmeldelsen siden de ikke er skrevet av Lumsk selv. En god dikter var i alle fall Knut Hamsun.

For de som er ukjent med Lumsk sin musikk så kan jeg nevne at de har gitt ut 2 plater fra før av, den tredje med denne her. De spiller folkemusikk blandet med rock og metall. De har hatt en del besetningsskifter uten at det har gått utover musikken. De har en strålende vokalist i Stine Mari Langstrand og en rekke andre flinke folk som trakterer instrumentene sine med kvaliteter.

Med seg på denne plata har Lumsk fått med seg Ola Bremnes på sporet ”Om hundrede år er allting glemt” og det er bare en av mange gode låter på denne plata. Man kan høre at Lumsk har valgt å gå en mer progressiv retning enn tidligere. Det er kanskje mye pga. orgelbruk og taktene. Men når man kjøper Lumsk sine plater må en ikke sjy bruken av strykere og blåsere for det er det mye av. Man bør også ha litt interesse for folkemusikk.

Av tolv spor på denne skiva er fire av de inne i et diktsyklus med navn ”Svend Herlufsens ord”. Dette er vel det mest progressive på hele skiva. Stykket er vakkert, variert og stemningsfullt. Av andre låter som er bra på denne plata kan jeg nevne ”Diset Kvæld”, ”Høstnat” og den vakre balladen ”Godnat her inde”. Det er også en synd å ikke nevne låta ”Lad spille med vaar over jorden”. Det er en av de lystigste låtene jeg noen gang har hørt av Lumsk og nydelig er den også.

Jeg er imponert over hvordan Lumsk lager musikk til diktene til Hamsun. Tror ikke det er så mange band som  kunne gjort det på like bra måte som Lumsk. Vokalisten Stine Mari Langstrand har en vakker, lys og variert stemme som passer musikken bra. At stemmen hennes er variert kan man høre meget godt i ”Svend Herlufsens ord”.

Alt i alt er dette et stykke Norge på cd og Hamsun burde ha vært stolt om han hadde fått høre det. Nydelige folketoner, vakre stemninger og lystige melodier blandet med progressiv rock og metall kan ikke gjøres bedre enn det Lumsk gjør det. Dette er et kjøp som en ikke bør få dårlig samvittighet av.

9.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Måtte stusse og sjekke coveret et par ganger for å forsikre meg om at dette bandet ikke var svensk for denne plata er nesten rein Gøteborg-deathmetal i In Flames-klasse. Bandet kommer ikke fra Sverige, men Italia og jeg er imponert at de klarer å få til noe annet enn bare Rhapsody-metall der nede. Plateselskapet reklamerer om at bandet er en blanding av In Flames og Children of Bodom, og det skal jeg være enig i. Med gitar- og keyboardonani gjennom hele platen kan være tannverk for dem som ikke liker nevnte band, men for dem som liker det kan dette være en kopp med gode bær eller hva du enn måtte ha i koppen.

Det som det mangler av her er originalitet. Det begynner å bli mange av disse bandene som spiller denne type metall. Band som Norther, COB, In Flames, Wintersun, Soilwork osv. er band i denne sjangeren som spiller omtrent den samme musikken. Dette er alldeles ikke det verste jeg har hørt, det er ganske bra hele vegen. Det er fengende og produksjonen er knall. Dette er faktisk et lyspunkt i en sjanger som begynner å bli ganske utvannet, slik som den melodiske powermetallen. Det er slik det skal gjøres. Om du liker melodisk deathmetall ser jeg ingen andre muligheter eller utveier enn å kjøpe denne. Det er bra saker. Du får også med en grei musikkvideo på kjøpet.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Spinefarm Records
Utgivelsesdato: 09/05 - 2007

Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men jeg ble sittende å spille The Machete – Untrue, sammen med COB – Are You Dead Yet? På det albummet forsvinner noe av den lyden som er ”klassisk” for ’Bodom og blir erstattet av et litt hardere lybilde med skarpere trommer og mer bassgitar. Dette er det samme jeg hører hos The Machete. Og siden de er på samme label, så er det litt fristende å begynne å tro at noen kan ha trukket i noen tråder for å hjelpe noen yngre gutter fram her i verden. Uansett hva som er tilfellet, så er effekten den samme: det høres tidvis litt likt ut.

Så, det som er litt kjipern for gutta i The Machete, er et at de ikke er gutta i Bodom. Musikken de spiller er hakket saktere og uten gitarronking av noen særlig grad. På de raskere sangene er likhetene ganske tydelige i alle fall, men man kan høre at de er et eget band for det da. For eksempel låta ”Warmonger”, en heftig låt preget av småkaotiske riff og høy headbanging faktor. Den står støtt og stødig, og hadde sikkert gjort det om de hadde gått for et mindre studio og brukt mindre penger på shining også. Om ikke annet ville den kommet ut av det med en litt mer egen produksjon.

Den låta som satte mest preg på meg var ikke en av de raskere men den rolige ”No Solace”. Jeg tror hovedgrunnen til det er at den ikke er så preget av det nye lydbildet produksjonen av plata har påført den. ”No Solace” er en roligere sang, den gjør det lettere å gi bandet sin egen I.D. Som en balansekunstner holder den seg tung som bly, samtidig som den lar den melodiøse siden til bandet slippe til.  ”Lie Agreed Upon” er også en slik sang, med en blanding av clean vokal og growling. Gitarene og trommene er roet ned et par hakk, så man sitter igjen med en litt annerledes sang enn de fleste andre på skiva. Om det hadde vært flere slike sanger tror jeg det hadde gjort helhetsinntrykket av albumet bedre. Mange av sangene har fete nok riff og greit med originalitet, men jeg føler jeg har hørt det før, selv om jeg ikke har det. Og det i seg selv er jo rart nok.

6/10  
Magnus Blystad 

Plateselskap: Metal Blade
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Metalcore/melodic death metal

“Hva faen? Har jeg fått et Rhapsody-album i steden?” var mine første tanker da albumet åpnet med låta ”Forgiven”. Strykere og middelalderstemning fylte øregangene, og jeg skal være ærlig, det er ikke denne typen musikk jeg setter mest pris på her i verden... Men etter et halvt minutt dukket musikken bandet egentlig spiller opp, og den var mer etter min smak.

Dette er mitt første møte med Machinemade God, omtrent et og et halvt år etter debuten ”The Infinity Complex” kom ut. Det står på bandets Myspace-side at de har vokst masse siden debuten kom ut, og det kan jeg tro, for det låter tight av gutta. Som sagt har jeg ikke hørt bandet før, men tyskerne overbeviser meg. Tyskere ja, bandet låter ofte mer svensk enn mange svenske band gjør, men på den gode måten. Dette er vel så mye Gøteborg-melodeath som metalcore i mine ører, mest av alt låter det som en vellykket mix av Bullet For My Valentine og nyere In Flames. Renvokalen er praktisk talt en gjennomført imitasjon av BFMVs Matt Tuck, mens screamen heller litt mer mot Chimairas Mark Hunter. Til og med gang vocalen som dukker opp inniblant har jeg hørt før (hos Still Remains).

Men jeg mener ikke at Machinemade God ikke lykkes med det de prøver, langt i fra. De gjør faktisk en mer enn godkjent jobb. Selv om jeg har trukket likheter med ørten andre band, så klarer bandet likevel å høres ut som noe eget. Musikken spenner over en stor del av spekteret når det gjelder energi, fra forholdsvis rolig til ordentlig thrash, og med god hjelp av gitarist og renvokalisten Sky Hoffs jobb bak spakene sparker albumet akkurat nok fra seg for undertegnedes del. Fra start til slutt roer albumet seg ned kun to ganger, og på de helt riktige plassene i tillegg. Ja vel, så kjører de safe med scream på versene og ren vokal på refrengene, og musikken går hånd i hånd med det meste av det som er der ute av metalcore om dagen, men Machinemade God gjør sannelig sakene sine bra likevel. Og det er jo det som teller.

7/10
Terje Rustestuen 

Plateselskap: Locomotive
Utgivelsesdato: Ute nå! 

I god gammeldags rølpete rock’n roll tradisjon lirer Maeder ut av seg tekster som ”You got another thing comin’”, ”You want a piece of my action?” og “La la la la la”. I en god stund så funker dette veldig bra, de første to tre låtene på albumet er veldig sterke, og sitter med deg en ganske god stund. Dessverre så taper albumet seg ganske kraftig etter hvert, rundt den femte låten begynner vokalisten å bli svært masete og det blir rett og slett litt slitsomt å høre på. Mot slutten av skiva tar de seg derimot svært godt opp igjen, og de tre siste låtene er noen av de beste på hele albumet.

Enkelt sagt; dersom du er en stor fan av rock vil du elske dette albumet, god produksjon, kule soloer og en hes vokalist. Er du generelt fan av roligere (eller heavyere) musikk, vil du, som meg, få noen smil ut av dette albumet men sette det på hylla etter noen lyttinger.

Er du fan av prog eller mer dypsindige sjangere og komplisert musikk derimot, så er ikke dette albumet noe for deg.

Noen høydepunkter er; ”Never Last”, ”Another thing Comin’”,  “Piece of Me”, “White Pillow” og “Give Away”.

6/10
Roar Brattås

Plateselskap: Grau
Releasedate: 16.03.2007

Mael Mordha stammer fra Irland og er i disse dager aktuelle med deres andre plate, og deres første på tyske Grau. Bandet spiller i følge presseskrivet Gaelic doom metal. Man hører godt at de irske influensene skinner igjennom i musikken og man kan trekke paraleller til deres landsmenn i Primordial, men de når ikke like høyt opp hva gjelder kvalitet. 

Også Mael Mordha har tatt i bruk den typiske irske trommingen som man kjenner så godt igjen fra nevnte Primordial, men i noe mindre grad. Også andre instrumenter som fløyte er tatt i bruk og sender tankene mine rett til Irland. 

Bandet benytter seg kun av renvokal. Denne er relativt melankolsk og melodiene er tidvis meget gode. Det er bra driv i musikken noe som gjør at jeg trives riktig godt i selskap med dette albumet. Gitarene kverner frem vakre melodier ofte akkompaniert av pianoet. 

Liker du Primordial så liker du garantert også Mael Mordha. Dette er nok en god utgivelse fra tyske Grau, og det er en du bør sjekke ut dersom du liker doom med gode melodier og en god dose driv.

7,5/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Steamhammer/SPV/Playground
Utgivelsesdato: 26.03.07
Hjemmeside: http://www.hard-rain.demon.co.uk/

Dette er et band som har holdt på lenge må en si. Siden de ga ut sin første plate i 1978 har de gitt ut plater med gjevne mellomrom, med kanskje bare en pause som var mellom 1996 og 2002. Bob Catley har en perfekt sjanger som passer musikken Magnum ganske godt. Nå må det sies at jeg ikke har hørt så veldig mye på de foregående albumene til Magnum, så jeg har ikke så mange referanser å gå etter. Bob Catley kjenner jeg da fra prosjektet Avantasia sammen med Tobias Sammet i Edguy. Man må si at han har en særegen stemme som er gjenkjennelig.

Denne platen med den lange tittelen er faktisk en god melodisk rockplate, med mange gullkorn. Åpningslåta ”When we were younger” er en av de beste på plata, med drivende flott melodi og rytme. En ting jeg la merke til denne plata er at den er ganske variert i tanke på produksjon. Sang nummer 4 ”Out in the shadows” har en helt annen sound enn resten av plata. Låta i seg selv er litt forskjellig fra det andre også.

Det er mye å ta av her for den som interesserer seg for god midtempo melodiske rockelåter. Melodiene er fengende flotte og dette er et band med sans for melodier. Er du den som liker rockeballader så kan du glede deg med låta ”Inside your head” som er veldig lik Uriah Heeps ”Come back to me”, nesten en blåkopi.

Alt i alt er dette en godt gjennomført plate som anbefalest på det varmeste til fans av sjangeren. Gode låter, god produksjon, fengende melodier og sist men ikke minst den særegne stemmen til Bob Catley.

8.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Free Electric Sound
Release: Ute nå!

Liker du jazz? Hvis nei så kan du egentlig finne på noe annet enn å lese dette.

Cortlandt er en re-release fra 1996. Det har visst nok fått kult status pga av lite original opplag. Dette er i skive med ymse jazzlåter. Men ikke av typen som de spiller når de gamle danser, dette er mer impro preget og en smule vanskelig å få med seg for den som ikke hører på så mye sånt. Jeg hører ikke på så mye sånt.

Sean Malone har her fått med seg flere forskjellige artister til å hjelpe seg, og Malone trakterer bass. Sangene bærer også preg av mye forskjellige innflytelser, selv om de holder seg til en slags prog/jazz-aktig stemning. Det er også med ymse orgel, piano og trommer som alle får slippe til på en sånn måte at man formelig kan se dem stå og ta over scena etter tur.

Etter noen runder i spilleren har jeg fått inntrykk av at dette nok er ei helt ålreit skive å slappe av til. Musikken er ikke bråkete, men kunne passet bra i bakgrunn til en alternativ film, eller en kunst utstilling? Uansett, Mr. Malone viser at han kan sakene sine her, selv om han kanskje kunne begrenset seg i blant. Skjønt, da ville det jo ikke vært så mye jazzpreg igjen.

Om du har sansen for en jazzete og chill opplevelse kan du sette deg ned med denne, ellers kan du nok styre unna. For min del er det litt så som så.

Jeg gir den 4,5 av 10 pga siste sporet ”The Big Idea”, den har en struktur jeg kan følge lettere enn de andre, og for en som er litt uerfaren med jazz er dette nødvendig. Dette er også en gladsang med god stemning, og eneste med vokal. Med vokal så mener jeg her koring, ikke noe tekst altså (resten av plata er helt instrumental). ”Sinfonia” faller også i smak, den er egentlig et klassisk Bach stykke, så ok, 5 da.

5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Dark Essence Records/ Tuba

Om du har klaustrofobi så er nok denne skiva noe for deg, om du ikke ønsker å utsette deg selv for fare vel og merke. Soundet Malsain på den nye skiva ”The disease” er så klaustrofobisk og skummelt at en kan skremme faen på flatmark. Skiva har en syk og dyster atmosfære som smitter over på lytteren med en gang, dette er black metal med tæl.

Disse damene og herrene fra Bergen har klart å lage et album spekket med gode melodier pakket inn i et teppe laget av black metal. De er ikke så pompøse som Dimmu Borgir og heller ikke så ”old school” heller. De er på en måte en plass midt i mellom.  Dette er metall som skal skremme og horror-influensene er lyseklare. Dette er soundtracket til det verste marerittet du kan tenke deg.

Må skryte litt av synth-bruken her også. Den ligger som et vakkert lag under hele skiva og bidrar mye for å skape stemning. Hadde det ikke vært for den så hadde nok ikke denne skiva vært så god som den er med synth. Vokalisten er ei dyktig dame det også, med en stemme som skal skremme, men i tillegg vræle ut forståelige låttekster. Det er ikke alle BM-vokalister som kan få fram hva en synger om i tillegg til å ha en grim gudsbespottende stemme.

Gitararbeidet er velgjort og det er her det psykotiske kommer inn. Gitarene gjør det veldig psykotisk med sine riff og melodier.

En godt gjennomført skive som jeg verken kan si er bedre eller dårligere enn debutplaten siden jeg ikke har hørt den. Men denne skiva er i alle fall noe av det ypperste av nyere norsk black metal.

Løp og kjøp!

8.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Candlelight
Utgivelsesdato: Ute nå

Jeg bruker ikke på å trekke fram låtene på et album en for en, men dette albumet er såpass variert at jeg føler faktisk det trengs. Det åpner med ”Deeprooted”, en svevende sak med tilløpt til tribaltendenser. Kvinnelig vokal kommer dukker etter hvert opp i lydbildet, og hele låta er egentlig langt i fra det jeg forventet. Låt to inkorporer så uventede ting som hiphop og techno, og det hele er ganske sært å høre på. ”I Watch You Fall” starter med en Bob Marley sound-alike, og nesten arabiske effekter i bakgrunnen. Jeg tipper dette blir en lytteropplevelse av de sjeldne. :P

Låt 4 fortsetter i samme sporet, med vokalen langt bak i miksen og med nok av effekter. Neste låt, ”Last Lights” er noe mer nedtonet, men tar seg opp mot slutten med trommer og mer bakgrunnslyder som kommer mer fram i lydbildet. Nummer 6 minner tidvis om Seigmen fra ”Radiowaves” albumet, men ikke mye. Neste låt starter faktisk ganske mørkt og truende, noe som brekker opp litt siden albumet helt til nå har holdt seg ganske rolig i uttrykket. Denne låta avslutter faktisk med black metal-lignende gitar, men uten å skifte sjanger. Musikken holder seg fremdeles rolig. På neste låt begynner hiphopen igjen, og en kvinnelig vokal som ligner på den fra første låt.

”Transmigrant” begynner, og vi får servert en blanding av reggae, drum’n’bass komplett med den dramatiske stemningen som har vedvart gjennom hele albumet. Siste låt åpner med en creepy stemme som sier noe nonsens, uling og en dyster pianolinje. Slik går det ut låta egentlig, og vips så var man ferdig.

Dette albumet er for spesielt interesserte. Jeg trodde jeg skulle like det kjempegodt på forhånd, fordi jeg hadde fått inntrykk av det skulle være ganske likt Ulvers ”Blood Inside”, noe som da alts viste seg å være feil. Men det er likevel ikke helt fjernt å trekke linjer til nevnt album, for det er absolutt likheter her. Jeg tror ikke jeg kan ende opp med å like dette albumet veldig godt, men kanskje noen andre. Hvis du er ute etter en litt annerledes lytteropplevelse, så anbefaler jeg hvertfall dette.

5/10
Terje Rustestuen 

Plateselskap: Spv/ Magic Circle
Utgivelsesdato: 20.02.07

Manowar du Manowar! Disse gutta er nå ute med ny plate som bærer navnet Gods of war. Tekstene handler om norrøn mytologi denne gangen. Mer macho-metall enn Manowar får du vel aldri. De fortsetter der forrige plate slapp, nemlig med storslåtte symfoniske verk.

Det er færre raske låter enn tidligere. De har proppet denne plata full med symfoni, ballader og en hel haug med enderim. Tittellåta Gods of war er vel den friskeste av alle låtene vil jeg nok si. Den bryter med alt det andre symfotullet og får frem det som Manowar kan best. Manowar har lenge vært kjent over hele verden for sine skiver fra 1980 og 1990-tallet, og det som har kommet i det siste har liksom ikke vært Manowar i sitt rette element. Jeg må si at det var noen gode låter på forrige album også, men det er jo nesten en helt annen sjanger enn vi har hørt Manowar tidligere.

Manowar er fortsatt fengende og låter som Gods of war, Sleipnir og Sons of odin er absolutt godkjent. Men når det skal minst være ett symfonisk spor mellom hver sang så ødelegger dette helheten og jeg kan skjønne folk som kjøper plata om de føler seg litt lurt. Helst ville vi hatt ei plate spekket med metallåter og ikke symfoni. Om man kjøpte Manowar for symfonien sin skyld så tror jeg Manowar har klart å treffe en helt feil målgruppe enn de selv har tenkt.

Låtene der Manowar spiller metall er godkjente, symfonien skulle ha vært kuttet ned på. Man blir liksom bare sittende å vente på godlåtene som omsider kommer. Jeg hadde forventet bedre av et band som setter mange penger på å spamme ned epostene til magasiner over hele verden med nyheter om at skiva skal være så bra, release parties, interviews +++.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Season of mist/ Indie

Kaos, men beherskelse. Biografien til Mayhem har kanskje vært rotete opp igjennom årene. Det gjelder både utskiftninger i bandet og kanskje hva enkelte medlemmer har bedrevet fritiden sin med. Men opp av alt rotet så har Mayhem, som grunnleggeren av norsk black metal, klart seg meget godt og blitt et band som er annerkjent ikke bare i Norge, men i hele den vide verden.

De overrasker litt med dette nye albumet. Bandet har tidligere sagt at på den nye plata er det mye mer rotete enn før, og det kan høres. For her er det både fugl og fisk som blir dratt opp av den mørke endeløse hatten. Produksjonen er tåkete, men godt gjennomført på riktig Mayhem-måte. Det skaper en veldig mørk stemning, og vokalen til den ”nye” vokalisten Attila Csihar er mer hissig en noen gang. En snerrende og nesten hviskende stemme får han fram vokal som fungerer synonymt med musikken. For alle folk som ikke kjenner til Mayhem, så har den nye vokalisten vært innom Mayhem før, han sto for vokalen på den kanskje mest kjente av Mayhem-utgivelsene ”De Mysteriis Dom Sathanas” fra 1993.

Hele denne plata er som å ta en bit av alt Mayhem har gjort tidligere å putte alt oppi en potpuri der det beste blir fremstilt. Nå er det ikke prikklikt det som Mayhem har gjort før, men den samme aggressiviteten er fortsatt til stedet. Mayhem er på en måte mer progressive enn før, tempo opp og ned, riffing som skifter om til noe helt annet, låtstrukturer som kanskje ikke er så kjent innen black metal og en vokal som er meget forskjellig nesten hele tiden. Det skal sies at ikke et eneste parti går igjen to ganger på denne skiva. Det jeg mener med vokalen er at den går fra å være skikkelig grim black metal til å bli talende på en måte. Skrik og vræl er det en del av, mye for å skape en stemning som ikke er så behagelig, hvert fall ikke for de som ikke liker black metal.  En ting om er verdt å nevne i denne anmeldelsen er trommene. Hellhammer gjør en knakende god jobb.

Uansett har Mayhem kommet opp med ei skive som kanskje ikke alle vil like, og glad er vel Mayhem for det. De er vel ikke verdens mest publikum og lytter-vennlige band, de gjør som de selv vil for å si det på den måten. Jeg nevner ingen låter i denne anmeldelse av den grunn at jeg synes hele skiva skal nytes i sin helhet, ikke bare plukke ut en og en låt.

Alt i alt et bra bidrag fra Mayhem, der jeg er mest fornøyd med vokalen til Attila og at det aldri blir kjedelig en eneste gang.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Lion Music

Det første jeg legger merke til på denne plata er vokalen. Jeg vet ikke helt om jeg liker den eller ikke. Det er en vokalist han minner meg om, men klarer ikke sette ord på hvem. Hubi Meisel er en fyr som lager plater med flere gjesteartister, ikke så ulikt nederlenderen Arjen Lucassen. Forskjellen på Arjen og Hubi er at musikken er ganske ulik. Hubi spiller progressiv melodisk hardrock/metall som er mer keyboard/synth-basert enn Arjen sin musikk. Hubi Meisel er for meg enn blanding av Arjen Lucassen og Symphony X. Dette er til tider ganske bra og låtene blir bare bedre og bedre utover på skiva. Om du ikke liker de første par låtene burde du sjekke ut litt lengre ut på skiva. Dette er en konseptskive som handler om snø, fjell og Himalaya. Det kan virke innimellom at det er meditasjonsmusikk vi hører på, men det er ganske behagelig å sette seg bak i stolen å bare slappe helt av når man hører denne skiva.

Dette er ikke en kjedelig skive om du liker progressiv metal med enkelte atmosferiske og melankolske stunder. Om man ikke liker stemmen til Hubi med en gang, kan jeg love deg at en blir vant til den og som sagt de første låtene er ikke de beste.

7/10
-skrevet 01.11.2006-
Kenneth Staurset Fåne

Til toppen

Vel, over til musikken... Jeg skal innrømme at jeg blir litt skeptisk de gangene jeg hører kombinasjonen Italia + black metal bli nevnt i samme åndedrag. Det ble jeg også denne gangen da jeg leste presseskrivet som fulgte med promoen. Men dette overrasker faktisk positivt! Det er riktignok en del ”skjønnhetsfeil” her, men det er absolutt potensiale i dette albumet jeg nå lytter til.

Albumet består av totalt fire låter med en spilletid på drøye 30 minutter. Lange låter med andre ord. Vi får her servert black metal med en del melankolske stemninger. Første låten blir et desidert høydepunkt for min del. Her finner man masser av driv og det holdes et høyt tempo i store deler av låten. Åpningsriffet, som også er gjengangsriffet i låten, er veldig fengene og vokalen er også ganske bra utført. Med sine drøye ni minutter blir låten kanskje i det lengste laget for å klare å holde på interessen min fullt og helt ut. De tre andre låtene følger i samme spor som den første. Lange låter dominert av høyt tempo og mye blast beats, men også en del rolige partier innimellom som er med på å øke levetiden. Jeg synes fortsatt etter gjentatte gjennomhøringer at de tre neste låtene ikke holder samme nivå som den første som forblir skivas klare vinner i mine øyne.

Produksjonen er helt på det gjennomsnittelige. Det som trekker mest ned for min del er at det er en del av overgangene fra det kjappe til det rolige, og motsatt, hvor ting ikke fungerer helt som det skal. Det mangler litt på arrangeringen og trommene er noen ganger ute på tynn is. Det samme gjelder bassen som også er ”ute på tur” i perioder, da spesielt på den siste låta.

Alt i alt en positiv overraskelse. Om de øver enda litt mer til nestegang og blir enda ”tightere”, samt jobber litt mer med arrangeringen, så tror jeg dette kan bli veldig bra! Absolutt et band å følge med på i fremtiden!

6,5/10
-skrevet november 2006-
Marius Kristiansen

Plateselskap: Century Media

Den 21. august vil det nye albumet til danske Mercenary bli sluppet ut på markedet. Forskjellen mellom dette albumet og det de har gjort tidligere er at growle-vokalen har mer eller mindre blitt byttet ut med mer clean vokal. Dette er fordi bandet har rekruttert en ny vokalist med navn Mikkel Sandager. Det vi får fra Mercenary denne gangen er melodisk powerprog som virkelig får deg til å hoppe i taket. Det som er med Mercenary er at de til tider kan høres ut som Gøteborg-deathmetal alà In Flames og Soilwork, men samtidig høres ut som Evergrey. Jeg sier ikke at bandet mangler originalitet for de har litt av det også, i og med at de spiller gøteborg-death med cleanvokal og noen progressive øyeblikk. Gjestevokal av Björn Strid fra Soilwork gjør bare skiva bedre.

Med vakre melodier og fengende riff er dette noe av det beste som har kommet fra Danmark i år. Alt som blir fremført er glimrende, gutta gjør en knallbra jobb og produksjonen er toppers. Det for så vidt ingenting å trekke ned på, derfor blir det full pott. Folk som liker Evergrey, In Flames og Soilwork vil like dette, også andre for den saks skyld. Anbefales på det varmeste.

10/10
-skrevet 29.juli 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Steamhammer/Playground
Utgivelsesdato: 26.02.07

Messiah`s Kiss er et band som spiller power metal og dette ikke ulikt Masterplan, Gamma Ray og Rage. Det er ikke en u-ting at de sammenlignes med disse tre bandene da disse er noe av det beste du får innen sjangeren. Det er totalt blottet for keyboards og det er nettopp dette som gjør at det blir så bra. Riffene høres ut som Masterplan, men de har også satt sin egen lille spice på det.

Åpningslåten ”The Ancient Cries” er kanskje den beste låta på skiva, men det er veldig vanskelig å velge da alle låtene har noe i seg som fenger lytteren. Tittellåta minner meg kanskje mer om Judas Priest enn de andre bandene jeg har nevnt, men det er bare et kompliment der de viser at de behersker andre former for metal også. Uansett så er skiva full av kraft og det er den helt igjennom.

Vokalisten har talent og det beviser han på dette albumet. Riffene høres som sagt ut som Masterplan enkelte ganger og det er godt gjennomført. Soloene sitter og alt i alt er dette et veldig godt drivende album helt igjennom. Eneste minuset er kanskje at noen av låtene er litt for like hverandre, men det får så være.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap:  Det Germanske Folket

Om dette hadde vært med I Absolute Music-serien så hadde nok denne fått navnet Absolute Nordic Folk and Black Metal Music. Heldigvis så heter den ikke det, men det som du får av musikk ved å kjøpe denne er mye.

For det første er dette en utgivelse med cover i 7” gatefold-format med to cder inni. Plateselskapet DGF har virkelig fått tor med hammeren til å slå på stortrommen denne gangen. 30 låter som baserer seg rundt sjangrene folk og black metal. Nevner i fleng hvilke band som medvirker her: Nydvind, Kampgar, Hel, Aes Dana, Myrkgrav, Belenos, Dantalion, Yggrasil, Himinbjørg, Helheim, Månegarm, Koldbrann og mange flere høyt respekterte band innenfor folk-kretsen.  Dette er en hyllest til norrøn mytologi og morro er det at det er med norske band her også.

Det Germanske Folket er et respektert plateselskap innenfor metal med folketoner og med denne dobbelskiva viser de at bandene de har på sitt selskap er noe for seg selv, men det er ikke bare DGF-band på denne skiva. Det er et samarbeid mellom DGF, Napalm Records, Black Lodge, Blood Fire Death, Twilight & Adipocere. En flott samling musikk som hyller det vi som nordmenn bør være stolte av, vår vikingtid og norrøne mytologi.

Det eneste jeg kan klage på her er noen få produksjoner som ikke er på topp, men ”all over” er det egentlig ganske bra.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Cyclone Empire
Utgivelsesdato: Oktober 9 – 2006

Tyske Mirror Of Deception føyer seg greit inn i rekken av klassiske doom band. Bandet er fullt klar over hva slags sjanger de spiller innenfor, og trekker ikke inn nye forstyrrende elementer. De har faktisk ikke med mange av klassiske delene heller, som, piano eller stryker seksjon, eller kvinnelig backup vokal. Totalt gir dette et svært godt gjennomført inntrykk av et band som virkelig er old school.

Men vent nå litt. Er old school et bra begrep i denne sammenhengen? Jeg antar det har veldig med hvordan du ser det rett og slett. Doom metal sjangeren har jo gjennomgått en utvikling over de siste årene, så at noen holder seg til stilen som regjerte på starten av nittitallet er jo kanskje en bra ting. På den andre siden så er det nå omtrent 17, eller 16 år da denne plata kom ut, siden den tida. Om du vil ha en tradisjonell dose med godt gjennomført doom metal så er dette en skive du bør satse på. Dersom du er lei den sjangeren og synes de nyere bandene med mer goth influenser er bedre, vil du nok finne denne plata skremmende kjedelig.

Om jeg skulle dra fram to ting som skiller Mirror Of Deception fra lignende band, så måtte det være gitaren og vokalen. Vokalen er gjennomgående clean, pålagt ekko for å skape en mer, uh doom aktig lyd. Tror jeg er grunnen i allefall. Gitaren har her en mer framtredende rolle enn i andre doom metal band. For eksempel i spor nummer 9, Frozen Fortune, som er mitt favorittspor her. Den avsluttes med en gitarsolo, som kommer nesten ut av ingenting når man tror sangen er ferdig.

Alt i alt er jeg selv fornøyd med dette albumet, men jeg tror kanskje andre kan synes det blir litt for monoton og kjedelig.

7/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Molotow Records

Utgivelsesdato: 27/03 – 07

Etter hver skive jeg hører på så prøver jeg å finne lignende band som de kan sammenlignes med, for å letter kunne kategorisere dem.
Molotow slet jeg lenge med. De spiller heftig rock, med heavy glam innslag. Det ligner ikke noe særlig på Carburators eller Gluecifer. Selv om de har samme drivet.
Etter mye fram og tilbake fant jeg ut at den beste sammenligningen må være med vår alles kjære Wig Wam og Turboneger. Med ca 70 % turboneger og 25 % Wig Wam (de 25 bra prosentene altså). Resterende 5% er dessverre mangel på erfaring. Men dette er deres første skive, så drit nå litt i det.

Greit nok, vokalisten kunne hatt et par hår til på kassa, og tatt et par ekstra timer i engelsk. Tiltross for dette så er det umiskjennelig her et virkelig nytt håp for norsk rock. De kan bære fakkelen videre når godeste Hank Von Helvete tar sin siste pils. Det mest positive med feat Rock ’n Roll er det at man lett hører forskjell på låtene, noe som ikke alltid er slik for andre norsk rockeband. Hver har et eget refreng som man får lyst til å synge med på, med tilsvarende høy luftgitar faktor. Dessuten er sangene preget av en herlig ærlighet når det gjelder tekstene; de synger om å være et rockeband, og fremmer deres synspunkter om dagens musikk uten snev av selvhøytidelighet. Det er vorspiel musikk til og med dama di kan like! Med mindre hun da bare hører på Mew, Coldplay og Saybia, men i så fall bør du tenke grundig over hva slags forhold du har begitt deg ut i.

Gutta kan også traktere keyboard uten at det ødelegger for rocke følelsen, dette er noe som andre har problemer med. Jeg håper bare at de fortsetter å utvikle seg i lik linje som ”feat Rock’n Roll”  Om det har noe å si for norsk musikk vet jeg ikke, men muligens vil det kunne hjelpe til å drive bort litt av den endeløse dunkdunk musikken som ellers regjerer på festene rundt om kring.

Musikken rocker, i ordets rette betydning!

8,5/10

Magnus Blystad 

Utgivelsesdato: 1/7 – 2007
Plateselskap: Human Highway Records/TUBA

En plate med rarities er kanskje ikke det beste stedet for å begynne å utforske den spennende og høyst spesielle verdenen som er japansk post rock. Gone er nemlig en samling med EP’r som Mono har gitt fra 2000 og fram til nå. De driver allerede og produserer et nytt album.

Yearning, (spor nr 3, 15 minutter og 37 sekunder), er faktisk fra en split med Pelican, som også spiller musikk litt utenom det vanlige. Dog, ikke i så stor grad som Mono.

Albumet inneholder en rekke låter som får deg til å roe ned. Dette er stille musikk, som krever at du lytter. À la Sigur Ros, bare med en annen vri. Ikke en spesiell japansk vri for så vidt, bare litt annerledes. De har en litt tyngre gitarbruk, uten at det kan minne om metal eller noe sånt. Det låter bare ikke så fislete som Sigur Ros kan gjøre til tider. (Altså, si hva dere vil, men en del av greia med han er jo nettopp at han skal høres ut som en liten alv som har gått seg bort, det funker jo og!) Dessuten er de fleste sangene, på denne plata i allefall, for det meste uten vokal, som også et skille fra godeste Sigur.

Med denne beskrivelsen er det kanskje mulig å se for seg hva slags musikk det er snakk om her. Ellers hadde jeg nesten hatt vanskelig for å forklare det. Om du skulle være i tvil om dette er noe for deg så ta deg tida til ”Little Boy (1945-future)” (little boy var navnet på en av atom bombene the US of A slapp over Japan i 1945, den over Hiroshima for å være eksakt), om du liker den, er dette musikk for deg. Den er helt klassisk for post rock å være, seig og stille i starten, og bygger opp mot en tordenstorm midt i. Hele verket tar 9 minutter og 28 sekunder, og det er så hardt verdt det! Per nå vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har hørt på den.

Skal jeg trekke denne plata for noe så må det være de kortere sangene. Et par av sangene har mer normal lengde, og noen av dem faller ikke helt i smak synes jeg. ”Raindow” (nr 9, 2 minutter og 23 sekunder) er fullstendig fiolin basert, som kunne vært spennende, om det ikke var for at det nettopp ikke er det. Kanskje det er mer givende om man har dyp forståelse for klassisk musikk, men det har ikke jeg.

8,5/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Dockyard1/ Indie

Når band skriver i promoskrivet sitt at de er inspirert av band som Helloween, Symphony X, Evergrey og Dream Theater så pleier det som regel å være rævdårlig powerprog metal med helt usaklig bruk av keyboard, dårlig vokal og en horribel produksjon. Dette bandet må nok være et unntak siden jeg hører at dette er kvalitet. Det er ikke så veldig likt Helloween som de selv skriver, men en blanding av Symphony X, Dream Theater og Evergrey kan jeg gå med på.

Skiva er stappet med drivende gode melodier som er godt gjennomførte. Tempoet er progressivt, altså opp og ned i hastighet. Dette er ei god plate for den som liker progressiv metal med gode melodier. Låtmateriale er det ingenting å utsette på.

Vokalen er både aggressiv og rolig som passer musikken godt. Ser ikke bort i fra at dette bandet blir et av de store etter hvert, med det riktige plateselskapet og de riktige folka rundt til å promotere dem, hvis dem ikke får det blir det nok vanskelig. Dette er det andre albumet til Moonlight Agony og de viser muskler og de viser at de kan musikksjangeren veldig godt. Dette er et godt kjøp.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: SPV/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå! 

Jeg overvar Moonspells konsert under Inferno 2007, og bandet var egentlig helt gjennomsnittlig for min del. Men det kunne jo hende jeg tok feil, så jeg sa meg fort villig til å anmelde denne nyutgivelsen av bandets album ”Under The Moonspell”, pluss noen andre låter.

Albumet åpner med låta ”Halla Alle Halla al Rabka Halla (Praeludium) [Incantatum Solistitium]” (ja, du leste riktig), og den er akkurat så midtøsten-etnisk som du forventer av en låt med et slikt navn. Mot slutten av låta dukker det opp noen heftige trommer, og resten av låta bygger opp til låt nummer to, ”Tenebrarum Oratorim (Andamento I) [Erudit Compendyum]” (ja, du leste riktig igjen). Det slår meg at dette låter virkelig ikke gammelt av seg, musikalsk kunne dette godt kommet i 2007 etter mitt skjønn, likevel er det originale førstealbumet fra 1994. Det er 14 år siden det! Produksjonen er ikke helt borti natta fantastisk på noen måter, men den holder mål, og den får frem musikken på en veldig god måte. Sannsynligvis mye bedre enn originalen, vil jeg tippe.

Dette er nemlig ikke den typen black metal som spilles inn under sofaen eller i skogen eller hvor oldschool svartmetallerne foretrekker å spille inn. Musikken trenger en viss produksjon for å kunne skinne, og det får den heldigvis. Det hadde ikke kledd skiva om den kom i typisk Darkthrone-produksjon. Albumet er ganske melodisk til tider, vokalisten brøler og en kvinnelig vokal korer jevnt gjennom skiva. Jeg liker rett og slett det jeg hører. Skiva får en sjuer fordi den er ikke helt fantastisk for min del, men solid håndverk. Da er det bare å sjekke resten av Moonspells katalog tenker jeg.

7/10
Terje Rustestuen

Utgivelsesdato:  16.05.07
Plateselskap: Dynamic Arts Records

Finske Morian spiller en type musikk som vipper litt mellom progrock, gothenburg deathmetal, og uh, HIM. I det store og det hele låter det ikke så verst. Selv om lydbildet kanskje blir i underkant kjedelig. Det går greit å skille sangene fra hverandre, og noen av dem har noe råe riff, dessverre så blir det ellers litt for mye av det samme. Dessuten synes jeg at den elektriske synth bakgrunnen som ligger og murrer i nesten hver sang, kunne vært et par hakk roligere. Et sted går det en genser, for å si det sånn.

En annen ting er at jeg får en følelse av at de prøver å lure meg. Dette har da med tekstene å gjøre. Greit nok, mange band har teite tekster, og mange band har uforståelige tekster, men det er da ønskelig å ikke blande de to for mye. Jeg blar i bookleten som er med for å prøve å få en oversikt, uten hell.  

Hovedsakelig tror jeg Morian hadde hatt godt av å komme i en ordentlig slåsskamp. Så det kan kjenne litt på kroppen hva agressivitet er. Jeg tror det ville kunne gjøre låtskrivinga mye godt, både musikalsk og det som angår tekstene. Litt mer fart, litt mer sinne, så er dette veldig bra.

Prepare yourself for a journey through the fire – The Sentinels Of The Sun are coming, står det på hjemmesida til Morian. At en sånn reise skulle være så lite spennende har jeg egentlig vanskelig for å tro. Forhåpentligvis vil de utvikle seg i litt hardere retning videre, for de har faktisk potensial til det.

5/10
Magnus Blystad

Plateselskap: Earache/ Tuba
Utgivelsesdato: 16.04.07

Alle som vet hvem Mortiis er, vet at han var med i Emperor en gang i tiden og at det han driver med i dag er helt annerledes enn det han gjorde med Emperor. Det er så annerledes at det er på grensen til at vi ikke anmelder det her i Icon, men la gå.

Denne nye skiva består av remixer fra Mortiis sitt siste studioalbum ”The Grudge”. Trenger vi egentlig en remix-skive spør man seg, egentlig ikke mener jeg. Jeg synes et album skal stå for seg selv og ikke fikses, ordnes eller gjøres om på noen som helst måte. Musikken til Mortiis er dansemusikk for de som liker å gå på diskotek. Etter det jeg har fått med meg så er Mortiis større i England enn her hjemme og jeg tror denne skiva er mer egnet for det engelske markedet enn det Norske. Det er mange som ikke liker musikken til Mortiis bare for prinsippet sitt skyld, men det er synd for han lager bra musikk for sin sjanger.

Det er helt greie remixer på denne skiva, men ingenting som kan betegnes som rock eller metal. Man kommer så nær at man hører elgitaren innimellom, men ingenting mer enn det. Det er elektronika med små metal og industrie-influenser. Enten liker du det eller holder du deg unna. Denne skiva kunne man vært foruten.

Og en ting til, når Mortiis kastet masken sin så kastet han også noe av det mystiske som Mortiis var og det smitter over på musikken og lyttern.

3/10
Kenneth Staurset Fåne

Om man liker progressive rock med atmosfære ser jeg ingen annen utvei for deg enn å kjøpe alle skivene til Scott Mosher, det er en fryd for øre og høre dette. Fyren har utviklet seg i den positive retningen helt siden starten, og siden dette er plate nummer 2 er platene som kommer etter denne enda bedre. Denne kan bli for ensformig da det ikke er noen spor som skiller seg umiddelbart ut. Men for all del, liker du det så liker du det, anbefaler dere å sjekke ut de nyere tingene først, altså ”Inferno” eller årets ”Deep Horizon”.
 
6,5/10
 -skrevet 10. august 2006-
Kenneth

Mye av den musikken vi finner på Inferno er laget for at du skal sitte å lytte hele platen, ikke bare en eller to låter der og da. Selve musikken kan være for tung og svelge med første gjennomhøring, men du verden som det vokser. Nye lyder og effekter oppdager man hele tiden. Denne plata har et godt driv og Scott Mosher er en fantastisk arrangør. Dette gjør noen av komposisjonene hans riktig hyggelig å høre på, for eksempel låta ”Left Behind” som jeg tror jeg vil kalle den mest mainstreame låta på plata. Låta Exile er heller ingenting å utsette på.

Dette er like mye kunst som musikk i mine ører, om du kan tenke deg den tyngre rockens form for Jean Michel Jarre, eller noe i den dur. Det som trekker litt ned er at noen av låtene kan være litt for langtrekkelige, men ikke så mye at jeg hopper over sporene.

8/10
-skrevet 11. august 2006-
Kenneth

Det er snart på tide at Scott Mosher får distribusjon i Norge også, det er rart han ikke har fått det enda. Det er nesten ingenting å trekke ned på denne plata som jeg mener er den sterkeste av de jeg har hørt av han (jeg har da ikke hørt debuten). Det som er å trekke ned på er kanskje at han ikke bruker flere folk på prosjektet, det hadde vært kult å høre artister isteden for all programmeringen. Om du skal ha bare en plate av Scott Mosher, anbefales denne tett etterfulgt av Inferno. Gi denne mannen en sjanse. Ambient progressiv rock på sitt beste.

9/10
-skrevet 11. august 2006-

Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Akom Productions

Hvorfor er det vokal på denne platen? På skiver der vokalen ikke høres nesten eller er for støyete er ganske uinteressant mener jeg. På denne platen er vokalen såpass uklar at det går utover alt annet. Det blir spilt en form for grind-metal. Hadde de fått orden på vokalen hadde dette vært ok, men siden vokalen er så dårlig gjør det at skiva blir dårlig. Bandet prøver å få til litt humor mellom sporene og det funker til tider ganske bra. Bandet gjør en grei og morsom cover av Kalinka. Hvorfor dette italienske bandet velger å covre en russisk folkemelodi er heller uvisst. Men det som gjør at denne plata ikke får noen bedre anmelding fra meg er på grunn av vokalen. Det hadde vært mye bedre med en tydeligere vokal.

3/10
-skrevet september 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Det Germanske Folket
Utgivelsesdato: Ute nå! 

 Nasjonalromantiske tekster kledd i en blanding av folkemusikk og black metal har blitt mer og mer vanlig. Det er ikke lenger snakk om originalitet, men kvalitet innenfor sjangeren folkeblack-metal. Og når band som Myrkgrav tråkker i allerede opptrådte stier må det være godt gjennomført for at det skal fenge. Det er ikke bare å lage black metal med fiolin-lyd på keyboardet lenger, her må det ekte vare til og det kan man høre i Myrkgrav. Musikken kan minnes om en blanding mellom Vintersorg og Windir, der tempoet ikke er så høyt som Windirs er stemningen like god som Vintersorg og omvendt.

 Melodiene kommer som mose på en stein og vil si at det er mange gode melodier å ta av her. Vokalen skifter mellom clean, koring og grim skrikevokal. Dette kler sjangeren og låtene til Myrkgrav ganske godt. Det som irriterer meg ved slike plater pleier enten å være den dårlige produksjonen eller nettopp vokalen, men dette problemet sliter heldigvis ikke Myrkgrav med. Her er produksjonen klinkene klar og de som leter etter noe grums kan lete lenge og evig.

 For mange liker sin svartmetall nettopp grumsete. Det er kanskje derfor mange som liker svartmetall skyr at folkemusikken har kommet å blandet seg inn. Men de som liker folkemusikk og metal har lagt sin elsk på slike band dette. Enten bandet heter Myrkgrav, Windir, Galar, Vintersorg, Hardingrock eller flere som jeg ikke gidder å ramse opp så stadfester de i alle fall at det er et publikum der ute, og folk som liker kun svartmetall kan holde seg vekk, de har trossalt en mye større scene å ta av.

 Dette er rett og slett en nydelig plate som jeg setter veldig stor pris på og etter 5-6 runder i cd-spilleren er det nesten umulig å velge ut favorittlåter siden alle på skiva er ganske bra på sine forskjellige måter. De er ikke så forskjellige i seg selv, det handler kanskje mer om hvilke melodier du liker best. Dette er et melodi-basert album og finner du melodien din så kommer den nok til å sette seg i erindringen din i lang tid.

 Skal du kjøpe kun en nasjonalromantisk metalplate i år, så bør det for din egen skyld være denne.

 9.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Spinefarm/ Indie

Send meg 3-4 år tilbake og gi meg denne cden da og jeg ville være interessert i dette. I år 2007 er jeg ikke så interessert da dette for meg høres ut som dårlig kopi av In Flames og Children of bodom. Det er melodisk deathmetal som blir spilt, men  det er alldeles ikke noe nytt en får servert og det er kun et par låter som er sånn nogenlunde gode. Resten er oppsop og lite givende låter.

Vokalen er både snerrende og clean. Det er ikke så veldig imponerende når det høres ut som ei illsint bikkje. Det når i alle fall ikke frem til meg som noe bra. Greit at bandet har noen partier når og da som er brukbare, men om det skal fenge publikum må det holde hele platen igjennom og det gjør det ikke her.

Det er ikke alt for ille dette her, for produksjonen er ganske god og et par av låtene er interessante. Men om du er lei In Flames, COB og Soilwork vil ikke denne platen gjøre noe for at du skal bli mindre lei.

4/10
Kenneth Staurset Fåne

Napalm Death blir omtala som eit band som er veldig viktig innen for metal og gridcore. Mange vil kansje gå så langt som å seie at dei er oppfinnerane av sin eigen sjanger. Oppfinnerar av grindcore eller ikkje, dei har full kontroll på kva dei driv på med. Alt blir gjort på rett måte. Vokalisten synar seg fram med talent på alle områder som høyrer til sjangeren. Gitaristen leverer fantastiske riff, som set seg godt fast i minnet. Bassisten bidreg med alt ein bassist kan. Trommisen visar ein veldig god teknikk, og han hell ikkje at på noko. Sjølv om dei kvar for seg er heilt utrulege, gjer dei noko saman som er endå bedre. Napalm Death har greid å lage eit heilt perfekt grindcore album. Sangane har god variasjon, og ikkje nokon av sangane er dårleg, dei er godt gjennomførte, og virkar som dei kvar for seg har noko å by på. Visst du er usikker på kva grindcore er, eller vil ha ein definisjon på sjangeren, er Napalm Death bandet, og Smear campaign kan vare eit godt val av album.

10/10
-skrevet 15. november 2006-
Knut Edvard Kjersem

Plateselskap: Nuclear Blast/Indie Distribution
Utgivelsesdato: 01.10.07

Om Nightwish er bedre med Tarja eller uten Tarja får være opp til fansen å bestemme, men nå har det seg slik at Tarja ikke er med i Nightwish lenger og har blitt erstattet av Anette Olzon fra Sverige. Da gjelder det ikke å komme og si at Tarja hadde gjort denne plata mye bedre osv. Faktum er at Olzon er vokalist og det må alle bare akseptere.

Mange har ventet på denne releasen og dette bandet har bare blitt mer og mer populært med årene og det er 3 år siden forrige skive fra Nightwish-leiren kom ut. Bandet har kanskje vært mer hatet med årene av metalfansen og elsket av den gjennomsnittlige musikkinteresserte. Uansett så er Nightwish et av de bandene som holder på sin formel til suksess nå i nyere tid. Helt siden starten i 1996 har bandet laget musikk som er pompøs, operalignende, heavy, melodisk og fengende musikk innenfor metalsjangeren.

På Dark Passion Play får man 13 spor som en må si er mye tyngre enn det bandet har gjort før. Plata starter ballet med den nesten fjorten minutter lange kavalkaden ”The Poet And The Pendulum” som nettopp viser hvorfor Nightwish har blitt så populært. Denne låta sier det meste om hva som du venter deg utover på denne skiva. Det er så pompøst som man kan få det og det er symfonisk ”over the top”. Den nye sangerinnen låter som et friskt bidrag og kan minne mye om den lyse stemmen til Sharon  Den Adel fra Within Temptation. Det er som med de siste Nightwish-skivene med mannevokal av Marko Hietala som gjør at det blir litt variasjon når det trengs.

Dark Passion Play er et trygt kjøp om du vil ha ei skive som er mange ganger bedre enn forrige skive Once. Det er mange gode låter her som må nevnes, der av ”The Poet And The Pendulum”, ”Bye bye beautyful”, ”Amaranth” og instrumentalen ”Last of the wilds” som jeg kårer til de beste på plata. All honnør til låtmagikeren Tuomas Holopainen som står bak det meste i låtskrivingen i Nightwish.

Denne får ikke ti poeng fra meg denne gangen, mye fordi singellåta ”Eva” ødelegger mye for en ellers perfekt plate. Låta ”Eva” kunne vært kuttet ut etter min mening fordi den er så intetsigende, treig og kjedelig. Dette er nok en skive som vil fortsette å spille i mange svarthårede fjortenåringers hjem, men det gir jeg blanke i så lenge musikken er bra nok. Bra musikk har ingen aldersgrense.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Selvutgitt
Utgivelsesår: 2007

No More Fear er for meg et nytt bekjentskap i en sjanger som er ganske bekjent. Melodisk dødsmetall blir spilt og det er heldigvis ikke på Gøteborg-måten som har blitt så uhyre populært og enda mer kjedelig etterhvert. Her er det en slags blanding mellom gammel death, litt Opeth og litt Dark Tranquility. Det låter hardt, drivende og fengende. Når riff, låtoppbyggingen, rytmer og alt annet klaffer så fungerer det slik som No More Fear spiller. Det eneste som kanskje gir meg litt negative følelser til denne skiva er at de tar mye fra andre band og klarer ikke å være originale nok til å være engasjert i lytteprosessen hele tiden. Man bør finne på noe nytt om man skal virkelig slå igjennom.

Jeg ser potensialet i No More Fear, om de klarer å komme seg vekk fra de samme gamle stiene som mange band har gjort før dem. Jeg avskriver ikke No More Fear enda og håper de kommer opp med et mer ”eget” uttrykk neste gang, selvom mye av det jeg hører på denne skiva er mer enn bra nok.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Prophecy Productions
Utgivelsesdato: 19.05.06

Det er ganske sjeldent at et band gir ut ei plate med kun 3 spor. Denne plata inneholder 3 spor som varer 10, 11 og 20 minutter. Vi snakker selvfølgelig om noe progressivt når man ser lengdene på låtene. Tror det er svært få band fra andre sjangere som gjør noe slikt. Dette bandet består av to medlemmer fra Empyrium og denne skiva kan kategoriseres som progrock/metall. Man kan høre at de har inspirasjon og lyst til å ha med gammel 70-tallsprog, der orgel/synth og variasjoner i musikken var et must. Vokalisten Baldachin synger opera og det kler musikken ganske godt. I låtene er det mange rolige og mange voldsomme partier og det hele låter mystisk, atmosfærisk og progressivt ut. Det er slik ny progrock skal låtes.

Beste progrockplate for år 2006 er helt klart denne, selv om jeg ikke har hørt alt som har kommet/ vil komme ut enda, men tviler på at det vil komme noe bedre. Artig er det at de har inspirasjon i norske malerier som Theodor Kittelsen malte.

9/10

-skrevet 20. august 2006-
Kenneth Staurset Fåne   

Dette er plate nummer 2 av det russiske bandet Nomans Land. Denne gangen er musikken hardere og mer røff vokalmessig. Vi får servert det samme som sist, nemlig vikingmetall av helt middels kvalitet. Denne plata er hakket bedre enn debut-plata, men det er fordi de har mer variasjon i innholdet og melodiene. Jeg synes det alltid er en fryd å høre folkemusikk pakket inn i metallpakning.

Det som er å trekke ned er ganske vesentlige ting som keyboard og vokal. For å ta vokalen først, er den grov og mørk og kan høres litt ut som en ihjelkjørt katte blandet med Dani Filth i COF. Det passer ikke inn i slik musikk føler jeg, og når i tillegg musikken innimellom er lystig blir det bare feil. Cleanvokalen på denne platen er i form av mannekor og det funker helt greit, meget likt all vokalen på debuten. Keyboard er det ikke så veldig mye her, men det som er kunne enten blitt kuttet ut eller fått inn en som har skikkelig instrument som i tillegg kan å spille mer enn ”Lisa gikk til skolen”.

Utenom dette er det ei plate som er ganske bra med samme tema som sist, vikingtid. Om jeg sto i butikken og fikk valget mellom denne eller debuten til Nomans Land, ville jeg helt klart valgt denne. Mitt favorittspor er forresten nr. 4, ”Lord of the seas”.

Men sett ut i fra at bandet er fra Russland og at denne platen først har kommet til resten av Europa nå, er dette en helt grei plate på lik linje med de bedre russiske bandene. I tillegg til plata som ble gitt ut i Russland får vi her med videoopptak fra en konsert bandet hadde i St. Petersburg i januar 2005. Helt greit opptak der man ser at bandet har utviklet seg til å bli et mer tøffere band med death-vokal i tillegg til clean.

Plateselskap: Trustkill Records/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå
Sjanger: Hardcore

  De som har hørt Dillinger Escape Plan vet at det bandet er litt… støyete. Ikke for det, jeg digger DEP, men Nora høres ut som de vil være DEP, men ikke klarer det. Og jeg får nesten litt dårlig samvittighet for å si dette, for på plateselskapets hjemmeside finnes en utførlig historie om hvordan dette er deres ”Master of Puppets”, deres ”Reign In Blood”. Jeg synes rett og slett ikke dette albumet er noe helt spesielt. Det dukker opp partier der jeg digger det som skjer, men jevnt over er dette ganske kjedelig…

 Musikalsk så snakker vi antageligvis post-hardcore, eller noe i den duren. Jeg har ikke styringen på alle sjangere, men jeg tror det ligger i den retningen. Musikken er hektisk og ganske teknisk, men den engasjerer ikke like mye som f.eks DEP, som nevnt tidligere. Der DEP får meg interessert i hvert eneste lille brekk blir jeg bare sliten av Nora. Og vokalisten er også slitsom med det monotone skrike-ropet sitt.

 I bunn og grunn er det bare låt nummer 2, ”Scum” som jeg bryr meg med i det hele tatt. Låtene blir veldig like etter hvert, albumet engasjerer rett og slett ikke noe særlig. Nora har sikkert mye godt å fare med, men de overbeviser ikke meg i denne omgang.

4/10

Terje Rustestuen

Plateselskap: Think Thank Media
Sjanger: Progrock

Både Erik Norlander og Lana Lane er som noen verpehøns der de gir ut plater i bøtter og spann år etter år. En kan stille seg spørsmålet om de har fritid der de ikke driver med musikk. Nå er i alle fall begge ute med hvert sitt coveralbum og for Erik Norlander sin del heter albumet Hommage Symphonique. Det kan sies at dette er Erik sitt hyllestalbum til progressiv rock og det kan man være enige i da han har covret låter av Yes, Rick Wakeman, ELO, King Crimson, Jethro Tull og noen til. Det er ikke lenge siden Erik Norlander ga ut plate, i fjor ga han ut plate med Rocket Scientist som var et fyrverkeri av ei plate. Mange av de som medvirket på den er også med på denne som for eksempel Don Schiff og Mark McCrite.

Kvaliteten fortsetter fra Rocket Scientistplata og over på denne. Vi får storslåtte versjoner av kjente progressive mesterverk. Det er ikke hver dag eller hvert år man får en såpass velprodusert og velspilt coverplate som dette. Er du fan av progressiv rock kan du glede deg over å høre nyversjoner av Wakemans Sir Lancelot and the Black Knight, King Crimsons Starless, Yes` Turn of the century og mange andre. Kunne egentlig listet opp hele tracklisten her, ingenting er middelmådig, alt er profesjonelt og bra.

Erik Norlander er en av de artistene som holder den progressive rocken gående, med sine bidrag i Lana Lane, Rocket Scientist og sitt eget soloprosjekt. Kan vel ikke si mer enn at jeg gleder meg til neste album. Hvis han følger tradisjonen så er det vel ei plate om et år eller to.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Century Media
Utgivelsesdato: UTE NÅ! 

Etter et års blødende venting kan vi endelig bevitne et nytt tannknusende mesterverk, på den kristne måten. De religiøse bråkekongene fra Douglasville returnerer, og vi står her kåte og klare med kaffe, kake og bønnelapper. Til tross for bandets unike evne til å ikke skuffe er vi alikevel bevæpnet med forventninger høyere enn Snoop Dogg. For vi har nemlig blitt lovet forandringer.

I motsetningen til forgjengeren O'God The Aftermath's veldig glatte og feilfrie lydbilde så har bandet denne gang valg et mer trashy og grumsete et. Noe som som gir bandet et relativt skittent rock'n'roll uttrykk (type; Everytime i Die og The Chariot). Det blir lettere å se musikken fra en annen synsvinkel og man får et annet syn på deres mål. Kanskje guttene endelig trengte noe skitt i trynet, noe som kunne viske bort englestatusen og la fansen fokusere mer på det musikalske og mindre på deres tekniske prestasjoner.

Redeemer har alikevel helt klart masse Norma Jean i seg. De har beholdt aggresjonen fra de forrige cdene, den evige gjentakelsen av setninger og det å eksperimentere rundt et riff og undersøke flere bruksmetoder. Det hele er bare litt nedtont og derfor blitt lettere lyttestoff for våre nye metalcore-kids. Vi får også bevitne vesentlig større mengder av Cory's ('')clean('') vokal.

Åpningssangen A grand scene for a color film skaper en slags ekstase som griper et jævla kraftig tak om pikken og holder godt fast helt til siste slutt. Du vet med dette hva du vil få senere. En brutalitet som holder seg godt igjennom hele skiva...  Og sammen med kontrastene vi får av sanger som A small Spark vs. A Great Forest, Amnesty Please og No passenger:No parasite beviser Norma Jean at de fortsatt holder seg interessante....og sinte...

8/10
Christopher Salte 

Plateselskap: Peaceville/ Tuba 
Utgivelsesdato: 05.11.07 

Novembre har jeg hørt på et par år nå. De har hele tiden slått meg som et svært stemningsfult, eller atmosfærisk for å være litt fin på det, band. Det kan vel kalles doom metal, og sådan så ligger de og vikler et eller annet sted i mellom Anathema og de mer tyngre bandene. De har et lydbilde som er veldig fullstendig, det er liksom fullt av instrumenter og vokal. Gitarer og trommer som bygger seg opp i bakgrunnen, tett fulgt av vokalister med koring på.

 ”The Blue” følger i de tidligere skivene sine spor, men den er kanskje hakket hardere. Litt mer gitar bruk og litt tyngre riff er hovedgrunnen vil jeg si. Men ”The Blue” har også sine mer melodiøse sider altså. Det er jo også noe av kjennetegnet ved Novembre, at de har en ganske vekslende instrument bruk fra tunge dobbelttakttrommer med matchende riff og growling, til de mer rolige partiene med enkel gitar og clean vokal. ”Triesteitaliana” er en låt som er et bra eksempel på nettopp dette, den begynner tungt, men slutter med en eneste gitar og clean vokal med koring på.

  Etter min mening er dette et ganske bra album, men det kunne vært litt mer spennende. Det er ikke 12 kramgoda låtar her. Heller kanskje 3 eller 5 kramgoda og resten litt sånn midt på treet. Ingen riktige dårlige spor, men ikke så mye evergreens nei. Så derfor blir det ikke helt toppscore på denne fra meg.

6,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Prophecy

Dette var noe vi ikke er vant med her i Icon. Nucleus Torn er et band som har spilt litt forskjellig sjangere opp igjennom tidene. De er fra Sveits og gir oss med Nihil første del i en trilogi. Musikken er i det ene øyeblikket stille og rolig, mens i det andre øyeblikket bråkete i form av ekstremmetal. Det er elementer fra progressiv rock inne i bilde og folkemusikk er det også noe av her. Det er liksom som svart og hvitt på denne plata. I det ene kommer det vakre frem og i det andre kommer det aggressive frem, og det er kanskje meningen. Uansett er dette en plate jeg hadde satt stor pris på om det ikke hadde vært for en litt følelsesløs mannlig vokalist. All ære til den kvinnelige vokalisten her, men den mannlige holder ikke mål. Det blir liksom for sytete, og sytete musikk er ikke min favoritt.

Det er mye på denne skiva som er bra, for eksempel at de lager låter som ikke har et fast låtmønster. Jeg ser det sånn at det er flere historier der en ikke har refreng og vers om hverandre. Når man begynner å høre på en låt så får man noe nytt hele tiden, ingenting repeterende. Litt keltisk folkemusikk er heller ikke å forakte, men da med den kvinnelig vokalisten. Dette er både skjønt, nydelig og deilig på de roligste partiene, men verre der den mannlige vokalisten skal vise seg fram på de aggressive og mest ekstreme.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Det er en blanding av kvalitet man får servert. Alt fra total ødelegging til ganske gode coverversjoner, men er nødt å nevne at dette er en av de bedre tributeskivene som har kommet ut. Artig er det å høre Lemmy fra Motorhead synge den raske sangen The trooper og det er vel den låta som er den mest interessante på denne plata. Dee Snider skuffer litt på Wasted Years, men får ikke stryk. Stryk er det noen andre som får, nemlig de som spiller Can I play with madness, sikter da til Mark Slaughter, Bruce Kuclick, Marco Mendoza og Aynsley Dunbar. Verre og mer kjedelig cover en denne har jeg sjeldent hørt, gir meg ingenting.

Jeg får håpe dette blir den siste tributeskiva til Iron Maiden på en stund da jeg begynner å bli litt lei slike hyllester til nevnte band, det finnes drøssevis av dem.

7/10
-skrevet 05.august 2006)
Kenneth

Plateselskap: Peaceville/Tuba Records

Dette er faen så aggressivt. Har du lyst å få et slag mitt i ansiktet av høytalerne så sett på denne skiva. Obliteration er fra Norge og spiller gammel death metal med skikkelig trøkk. Trommer og bass er det beste på denne skiva og jeg vil si at det brommer veldig her. Basstrommen er godt produsert slik at du gjerne kan vekke hele nabolaget en søndags morgen. Så om du bor i ei endeleilighet så vekker du han på andre enden for her sitter bassen dirrende i alle vinduer og skap.

Mye heftig riffing er det lagt opp til her også. Det er ikke mange band som spiller gammel type av death metal nå til dags som faller i god fisk hjemme hos meg for tiden, men Obliteration må jeg si imponerte meg kraftig og bonusen er at de kommer fra Norge. Mulig de blir den neste eksport-artikkelen vår som gjør det såpass bra og imponerer det utenlandske publikum.

10 spor med pur dødsmetall som er såpass bra at man mister besinnelsen og begynner å dælje hodet i betongveggen skal mye til for å lage. Obliteration har akkurat laget en slik plate, så det ene tipset jeg kan gi deg før du hører på denne skiva, bruk hjelm!

Spesielt imponert over trøkket, trommingen og bassen. Gitarer er ikke så verst og heller ikke dødsvokalen. Heldigvis er det ikke vokal på hele skiva heller, det er partier uten vokal, som gjør at det blir bare bedre når vokalen endelig setter inn.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Release dato: 01.09.05
Plateselskap: Ledo Takas Records

Dette albumet så dagens lys allerede for snart to år siden så hvordan den har funnet veien hit for anmeldelse nå så sent vet jeg neimen ikke, men visst faen er jeg glad for det! Det er nemlig et meget bra album latviske Obtest har fått til her. Musikken er en kjappere og litt mindre kommersiell utgave av folk metal band som Ensiferum. Det er med andre ord de melodiøse aspektene som står i sentrum, men Obtest bruker ingen tradisjonelle folk instrumenter i musikken sin slik som mange andre black/folk band gjør. Her går det kun i gitar, bass og trommer. De gode melodiene er Obtest sin sterkeste side og det nærmest renner over av melodier her på Iš Kartos Á Kartŕ som setter seg fast på hjernen enda mer intenst enn tømmermenn en strevsom søndags morgen. Det er gitaren som står for de alle sammen. En fryd å høre på. Bare sjekk ut den utrolig snedige leadmelodien på Pergale (victory) eller avslutningen på Pirmyn! (forward!). Også sistesporet er en fantastisk låt. Ja, det er de faktisk alle sammen.

Det enste som trekker noe ned på denne skiva etter min mening er det vokale. Jeg blir ikke helt kompis med den noe rølpete formen for synging, og det også på morsmålet. Hadde de heller trukket inn skrikevokal i stede for denne rølpete sjørøvervokalen hadde jeg blitt storfornøyd! Men dette er bare en smakssak, og den nåværende vokalen vil sikkert falle i god jord hos mange lyttere der ute.

Ledo Takas begynner å bygge seg opp en solid rooster med Obtest i spissen, og jeg ser virkelig frem til neste album fra dette meget solide latviske bandet. Dette kan absolutt anbefales til de av dere som setter pris på melodisk folkeinspirert metal med en overdose av gode melodier. Sjekk ut for svarte!

8,5/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Einheit Produktionen

Vakker folkemusikk med innslag av metall kan være en nytelse, og det er det faktisk her. Den akustiske gitaren spiller rolige traller hele vegen, på de tyngre partiene kommer el-gitaren inn. Dette kan faktisk minne meg litt om litt eldre Skyclad som også blander folkemusikk med metall. Det er faktisk litt likt færøyske Tyr også. Halve albummet er fylt med rolige folketoner, resten er tyngre. Det er flere vokaler her, alt fra lys kvinnevokal til mørk mannevokal og kor.

Albumet er fylt med akustisk gitar, fløyter, folkemusikk-trommer og god vokal. De tyngre partiene er mer lik tradisjonell melodisk metall, ikke for soft og ikke for tungt. Samtlige sanger utenom spor nummer 1 varer over 5 minutter hver og sistesporet ”Skirnirs Fahrt” klokker inn på 15 minutter og fortjener å bli kalt skivas beste låt, nydelig. Dette er sikkert en skive som kommer til å snurre i lang tid fremover hjemme hos meg. Viss du er interessert i akustisk folkemetall er dette noe for deg. Må legge til at coveret er meget pent, vakkert maleri.

9/10

Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Nuclear blast/ Indie
Utgivelsesdato: 09.03.07

Første gangen jeg hørte One man army and the undead quartet var som oppvarmingsband for Children of bodom under en konsert på Rockefeller i fjor. Da hadde de nettopp sluppet sitt første album og jeg syntes de imponerte såpass live at jeg bestemte meg for å plukke opp skiva. Jeg skal innrømme at jeg den gang faktisk syntes det låt kulere live en på skive. I disse dager er One man army igjen klar med ny utgivelse bare et drøyt år etter debuten.

Jeg var spent på denne, og jeg må si at den ikke skuffer. Denne ligger et par hakk over forrige plate når det kommer til kvalitet. For de av dere som ikke kjenner bandet fra før av så hører vel også One man army til den gruppen av band som spiller den sålkalte Gøteborg-metallen,  som blandt annet In flames, Soilwork osv... One man army skiller seg likevel litt ut fra denne gruppen ved å trekke inn noen små elementer fra heavy metal, samt at jeg synes de generelt har et utrykk som er litt ”hardere” og røffere i kantene enn mange andre band innenfor denne sjangeren.

Albumet består av totalt ti låter hvorav den ene er en coverlåt av Alice Cooper, ”He`s back (the man behind the mask)”. Jeg kan vel ikke skryte på meg å være den største fantasten av coverlåter, men denne er faktisk ikke så ille. Det er vanskelig å trekke frem noen spesielle favoritter på dette albumet da jeg synes kvaliteten er veldig jevn over hele skiva. Bra jobba! Produksjonen på skiva er meget bra og i klassisk Nuclear Blast stil, det vil si velprodusert og velpolert lyd. Det hele låter nesten skremmende tight til tider.

Alt i alt en meget god skive som jeg trygt kan anbefale alle som elsker Gøteborg-metall. Faktisk noe av det bedre jeg har hørt innen denne sjangeren på en stund.... Løp og kjøp!!

8/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Peaceville/ Tuba
Utgivelsesdato: Ute nå! 

Opeth leverer godsakene nok en gang. På baksiden av coveret står det “the roundhouse concert caught the band at the peak of the Ghost Reveries tour.” Sannere ord har jeg aldri hørt (lest).

Dette albumet har alt som kan forventes av et godt live album, publikum er giret, Opeth spiller som vanlig utrolig tight og Mikael Akerfeldt har masse vittig å lire ut av seg imellom sangene. Man må lete lenge for å finne noe negativt eller dårlig med dette albumet, og for alle de som er glade i Opeth er det bare å lene seg tilbake og nyte denne skiva, (Det må for øvrig nevnes at jeg er veldig fan av Opeth, og at de som ikke liker bandet fra før av sannsynligvis ikke liker denne skiva heller…)

 Dersom jeg på død og liv skulle skrevet noe negativt om denne skiva, måtte jeg gått løs på setlisten, personlig er det et par andre sanger jeg skulle likt å høre.

Noen høydepunkter er; ”When”, ”Ghost Reveries” og ”Bleak”

For fans av ”Riverside”, ”Porcupine Tree”, ”Meshuggah” og ”Nevermore”.

9,5/10
Roar Brattås 

Plateselskap: Black Widow

Dette var da rett så trivelig å høre på. Om du kan tenke deg stemmen til Hansi Kursch i Blind Guardian på det roligste, litt Jethro Tull uten krumspring, rolig psykedelisk rock og Black Sabbath så tror jeg at det kan ligne på det Orne spiller. Altså en mørk form for progressiv rock. Jeg tror dette bandet er inspirert av nevnte band pluss Van Der Graf Generator, Genesis og ikke minst King Crimson.

Det går i det treige samme tempoet nesten hele tiden, men på noen låter så kjører de opp med litt kraftigere krutt. Denne måten å skape variasjon er jeg helt med på og synes det låter jævli tøft. På disse partiene så høres det ut som en renessanse av Black Sabbath.

Det er mange bra låter på denne skiva og jeg kan nevne noen av dem. ”Frontline Dreams”, ”A beginning” og ”Island of joy” er låter som gjør denne skiva gull verdt. Disse er de mest varierte og dramatiske låtene på skiva.

Om du er på jakt etter ukjente band så burde du stoppe opp for Orne, de er verdt å lytte til.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Solitude Prod.
Utgivelsesår: 2006

Painful Memories er russisk og har gitt ut denne platen før. Bare at den gangen var det på kassett, men nå altså på cd 10 år etter. Det blir spilt doom-metal, noe som jeg føler meg veldig lite trygg på. Memorial to Suffering overrasket meg egentlig litt, da jeg hørte åpningssporet med samme navn. For det var ikke så dystert og så tregt som jeg hadde forestilt meg av disse russerne. Man får servert doom-metallåter i gangfart med stemningsfulle øyeblikk. Det som gjør det stemningsfullt er sologitaren som kommer inn med nydelige melodier. Jeg liker stort sett det meste av melodisk metall og dette var faktisk ganske spiselig for min del.

Det er tungt og dystert, men allikavel får man harmoni som følge av gitarene. Vokalen er mørk med masse klang/ekko. Selve låtoppbyggingen er faktisk litt progressivt til tider og det er meget bra implementert i musikken.

Bandet er oppløst den dag i dag, litt synd for det hadde vært festlig og hørt mer fra dette bandet.

6/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Lockjaw Records
Utgivelsesdato: Ute nå!

 Panic Number heter dette bandet og for å bruke et passende ord så er ikke panikk det jeg får av å høre denne skiva. En blanding av electronica og rock er ikke meg imot om det er flott å høre på. Panic Number er på grensen til å bli kjedelig og lite givende for min del. Det er klart mange gode melodier og perioder på dette albumet som fenger, men helhetlig er det ganske ujevnt.

 Denne ujevnheten er veldig synd siden bandet er flinke musikalsk og har en vokalist som kler sjangeren godt. Det som er bra er ganske givende, men det som ikke slår så godt ann hos meg er partiene der bandet prøver å ”safe” seg igjennom og det høres ut som pop. Kunne likegodt vært på hvilken som helst poprock-skive på Vg-lista. Om du liker liste-poprock så er nok dette midt i blinken for deg, men om du ønsker litt mer variert og utfordrende musikk, ville jeg sett andre steder.

 Mine favoritter på denne plata er ”Young Worrier” og ”The Pinnacle”, ikke for at de er så veldig bra, men fordi de skiller seg ut mer enn de andre på denne skiva. Alt i alt er dette et helt greit album der jeg skulle ønsket bandet kunne eksperimentert litt mer og gjort det mer forunderlig og spesielt, men akkurat nå er nok Panic Number et band i mengden.

 
5.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Candlelight Records/ Tuba
Utgivelsesdato: 02.04.07

The wanderer and his shadow er Pantheon I sitt andre album og deres første på Candlelight. Deres forrige plate, Atrocity divine, høstet gode kritikker og er et album jeg setter stor pris på den dag i dag. Spenningen var dermed stor da promoen med deres siste skive dumpet ned i postkassen min. For de av dere som ikke kjenner til bandet så spiller de melodiøs black metal med innslag av strykere. Musikken kan til tider være relativt teknisk, men det er stort sett melodiene som kommer i fokus enten gjennom gitararbeidet eller de nevnte strykerene.

En av tingene som gjør at jeg setter stor pris på forgjengeren, Atrocity divine, er bandets feiende flotte bruk av strykere. Ikke spesielt originalt, men likevel med på å sette et særpreg på musikken samt å gi den en flott stemning. Det første jeg reagerer på når jeg setter på bandets siste utgivelse er at det er et mye mindre fokus på strykerene denne gangen. Argh! Dette vil jeg tro kommer som en naturlig konsekvens av at bandet har kuttet ned på strykerene da de bare har igjen en fiolinist i bandet. På den andre siden så har bandet fått Lars Nedland fra blant annet Borknagar og Solefald som gjestevokalist til å synge ren vokal på låta Coming to an end. De av dere som kjenner til Nedland vet at han har som vane å lever gode vokale prestasjoner, og denne gangen er intet unntak. La oss håpe at dette elementet flettes flittigere inn i musikken neste gang dersom de fortsetter å kjøre samme fokus på strykerene som nå. Sånn det er nå blir nemlig musikken noe anonym.

Det veksles mye på tempoet på denne skiva og noen av låtene er meget raske, mens andre er av den roligere midtempo sorten. Bandet har også byttet trommis siden forrige gang, uten at det utgjør noen stor forskjell i kvalitet hverken den ene eller andre veien sammenlignet med forrige plate. Produksjonen er ikke av den ”klareste” sorten, men lyden er ikke dårlig og alle elementene kommer godt på plass. Faktisk så er jeg ganske komfortabel med denne type produksjon. Mange band låter i dag alt for polert, noe som ofte kan bli litt kjipt i lengden.

Det er et bra album Pantheon I leverer her, men jeg må si at jeg er noe skuffet over at ikke fiolinen har fått en mer sentral plass i lydbildet enn hva den har. Låtene blir også noe anonyme til å nå helt opp i toppsjiktet innen sjangeren. Alikevel holder det bandet leverer her til en godkjent karakter.

7/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: SPV Steamhammer/Indie Distribution
Utgivelsesdato: 01.10.07

Da var det jaggu meg tid for ei coverskive med Axel Rudi Pell igjen. Jeg vet ikke jeg, men dette hørtes liksom ikke så veldig innbydende ut når man ser at de covrer U2, Phil Collins, Michael Bolton osv.

Axel Rudi Pell lager melodiske heavy metal versjoner av låter som var populære på MTV i sin tid. Det låter til tider friskt, spesiellt på Phil Collins-låta ”In the Air Tonight”, men resten føles halvhjertet ut selvom vokalist Johnny Gioeli har en særegen stemme som virkelig setter et stempel som sier ”Dette er Axel Rudi Pell, ingen er lik oss”.

Dette er en skive som jeg anbefaler til de som liker variasjonen mellom popversjonen og rockeversjonen av en låt. De som er hekta på coverlåter og de som ikke får lov til å spille metal og hardrock hjemme fordi kona har satt ned sin fot. Dette er veldig snill hardrock og vil kunne spilles overalt uten de store motsetningene fra ”vanlige” folk.

Kjøp denne om du liker Axel Rudi Pell veldig godt eller coverversjoner uansett hvilket band som spiller eller hvilke låter som blir covret. Jeg finner ikke annet enn en god coverversjon som jeg liker her, nemlig Phil Collins ”In the air tonight”.

4/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Magic Arts/ Century Media Records

Her får vi metall fra Finland som kan ligne på andre band som Soilwork, Charon og Sentenced. Det er ikke rart jeg nevner Sentenced fordi vokalisten Ville Laihiala var vokalist i bandet før de la inn årene. Det vi får er tung, mørk og riffbasert hardrock med godt driv. Det kan til tider høres ut som death-metal i tyngden, men også litt over i dark/ goth sjangeren. Åpningslåta ”Nothing Else Remains” høres ut som låta ”Rejection Role” med Soilwork, en blåkopi spør du meg.

Bandet ga i 2003 ut albumet Escapexstacy, ikke at jeg har hørt det, men da var J.P. Leppaluoto foran mikrofonen den gangen. Man vet hva man får fra finske band nå til dags. Det er god musikk med null originalitet, ikke noe galt i det, bare de ikke hermer så til de grader etter andre. Jeg føler Poisonblack til tider er på grensen med å herme etter nevnte Soilwork og Charon, det er ikke bra. Musikken er bra den, men jeg har liksom hørt det før.

Denne plata er godt produsert og det er godt musikalsk arbeid, men jeg er stygt redd for at dette er ei plate som går i glemmeboken hjemme hos meg etter en stund. For folk som liker denne typen metall er dette godteri og kjærlighet på pinne, men litt for mye søtsaker kan gjøre en kvalm.

6,5/10
-skrevet 30. juli 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Frontier Records
Release: Ute nå!

Smile er ei plate som er lagd med det for å øye å gjøre deg glad. Denne oppgaven klarer Ted Poley delvis å få til. For dette kunne virkelig vært mer spennende.

Plata starter særs lovende med sangen ”Waiting Line” som faktisk ikke blir toppet av noen av de andre sangene på ”Smile”. Det er jo egentlig litt trist, men det er veldig bra sang. Dette er rock av typen som ikke er lagd for å skape noen særlig bølger i det musikalske havet, men som heller prøver å holde seg fast til en sjanger. Men innen denne sjangeren kunne man egentlig eksperimentert litt mer.

80 tallet har jo strengt talt vært for en liten stund siden. Det virker ikke som om Ted Poley helt bryr seg om dette. Dette bringer i alle fall mine følelser tilbake til den type musikk (ikke tiåret, da denne anmeldeleren var svært ung da). Produksjonen her er veldig god, men det som er litt synd er at malen for rockelåter følges så til punkt og prikke. Du vet hvordan låtene går, og jeg ble ikke overrasket over noen av dem.

Det er flere låter her som du nok kommer til å nynne litt til (i tillegg til første låta er også Going Blind, nummer 2, verdt å nevne), men for min del slutter det nok der. Det blir for kjedelig i lengden. Dessuten handler omtrent hver sang om kjærleik, og greit nok det er jo ålreite saker, men du bør kunne formulere deg ganske så poetisk for å kunne håndtere et såpass velbrukt emne. Ted Poley er ikke helt der ennå.

5,5/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Atlantic Records

 Problemet til Procupine Tree er at de aldri har hatt en egen stil. De kopierer alt fra Pink Floyd, til  Opeth.  Mikael Åkerfeldt fra Opeth bidrar riktignok som gjesteartist, men det blir ikke mer greit å kopiere Opeth av den grunn. Deres forrige plate, In Absentia var det ikke mye å utsette på. In Absentia var velbalansert mellom hardt og rolig, og inneholdt nesten bare gode låter. Det gjør ikke Deadwing. Porcupine Tree gjentar seg selv, og viser ingen utvikling. Lazarus er bare en svakere versjon av Trains fra In absentia. Hvor Trains var dynamisk med vakre melodier og vokalharmonier er Lazarus like tam som en gjennomsnittlig Coldplay-låt. Driving somwhere, but not here er platas første godbit, og må kunne sies å være et av de mest progressive sporene. Mellotron Scratch er en fin ballade, men hvor er mellotronen?

The Start of Something Beautiful minner ørlie grann om Prodigal fra In Absentia, og er et av platas beste spor. Deadwing er et tilbakeskritt fra In Absentia, den inneholder alt for mye gjennomsnittlig låtmateriale.

6/10
Remi A. Skaanes

Plateselskap: Frontiers
Utgivelsesdato: 21.09.07 

Snakk om å trekke ut det beste fra Judas Priest og smelte det inn i power metal sjangeren. Det er nettopp dette Primal Fear gjør. Den tidligere vokalisten i Gamma Ray, Ralf Scheepers skriker mer enn noensinne og det forbauser meg hver eneste gang hvor lik han er Rob Halford på vokalen. Forrige plate, "Seven Seals", var i mine øyne bandets beste skive noensinne og det var spennende og gå løs på deres nye verk "New Religion".

Med seg på denne plata har Primal Fear fått med seg Simone Simons på bandets første duett noensinne. Låta heter "Everytime it rains" og duetten er selvfølgelig en ballade som jeg synes fungerer godt uten at det blir for mye klissklass. Både Ralf og Simone synger meget godt sammen og det er ikke mange ballader og duetter som får høy score hjemme hos meg, men det gjør altså denne.

Det jeg la merke til med forrige skive var at alt var mer velpolert enn tidligere og dette føler jeg også på denne utgivelsen. Det gjør selvfølgelig ingenting det og det er mange låter her som fenger meg og sikkert mange andre som liker heavy og power metal. Det finnes mange godlåter på denne skiva og jeg la spesiellt merke til en låt, "Too much time", ikke fordi den var så spesiellt bra, men fordi den minnet meg så veldig om Gamma Ray`s låt "Lust for life". Rytmeseksjonen og selve melodien er veldig lik og det irriterer meg litt selv om låta er kjempebra den. Det høres for meg ut at Ralph Scheepers drar fram litt fra hele hans karriere i respektive Gamma Ray, Tyran Pace og Primal Fear.

Mine favorittlåter på denne skiva må bli "Face the emptiness" på grunn av et veldig fengende sound både på refreng og ellers, og "Everytime it rains" som er den første balladen jeg har hørt på lenge som har vært bra. Det finnes mye bra låtmateriale på denne skiva og en annen dag så kan det hende at jeg har andre favorittlåter, men nå er det de nevnte.

8.5/10
Kenneth Staurset Fåne 

Plateselskap: Continental/ Indie

Pro-pain har eksistert i rundt 15 år nå, og Age of Tyranna/The tenth crusade er deres 10 studioplate.  

Med andre ord; en gjeng utbrente hardcore veteraner. Alikevel kan jeg ikke si at jeg gjenkjenner dem i fra noen som helst sammenheng. Dette skyldes nok den overveldende anonymiteten musikken bringer. Gitarlyden er ganske tørr og sammen med trommene presterer de å trykke en god dose skikkelige standard hardcore riff oppi trynet vårt. Det er ikke så mye å si om denne cden enn at den virker ganske middelmådig. Ganske straight,  in yo' face, hardcore. Tøft, maskulint, hissig, men det som skiller dem ut fra mengden er deres puddelrock-aktige vri. I sanger som ''All for King George'' og ''Beyond the pale'' kan du oppleve korte powermetal-vokal partier. I sistnevnte også et parti spansk gitar. Dette gir kontrast, både i albumet og med tanke på hardcore scenen. Men i mine ører føltes det bare veldig feilplassert og rett og slett latterlig. Et noe poengløst forsøk på å gjøre noe ''nytt''.

Age of tyranny/ The tenth crusade er deres første konseptalbum. Og selvfølgelig er temaet for skiva ''Krigen mot terrorisme'', nærmere bestemt George Bush's dårlige politikk. Sterke meninger blir delt, men jeg tror rett og slett at folk flest(inklusiv meg) rett og slett ikke gidder å høre mer om dette. Som sagt, skikkelig middelmådig album. Helt fin hardcore.

Er du Pro-pain fan fra før av så vil dette nok være midt i blinken, men for nye nysjerrige lyttere så tror jeg virkelig ikke det er verdt bryet.

5/10
Christopher salte

Plateselskap: Progrock Records

Må si at jeg elsker utgivelsene til Progrock Records, bedre selskap som leverer progrock er vanskelig å finne utenom kanskje InsideOut. Her har vi med et band som ga ut ei skive i 1997, ”Traumatized”, men siden har vi nesten ikke hørt noe fra denne kanten. Siden jeg ikke har hørt om disse før så kan jeg ikke si om de er bedre eller dårligere siden den gang. Det jeg kan si med sikkert er at det må har vært utrolig bra om det skal slå denne skiva her.

Her får man neo-prog av beste sort. Vokalen minner meg litt om Phil Collins og musikken er en slags hybrid mellom Genesis og Gentle Giant. Det er gjennomført bra og skiva har kun en kort låt og den varer i ”bare” 4 minutter, når det er sagt så varer den lengste i nærmere 17 minutter.

Skiva er full av synth og orgel, og det liker vi. Det er velspilt og trommene lager rytmer som passer utmerket. Ingenting blir kjedelig på denne skiva og jeg kan med hånda på hjertet at Progrock Records har gitt ut en perle av et album, igjen! Den lengste låta på albumet er ”The past has just begun” og er virkelig vakker. Her får vokalisten vist hva han er god for og det gjør de andre også. Trommene er eksperimentelle og leker seg i bakgrunnen på melodienes premisser.

Skal du ha et nydelig progressivt album nå så ville jeg kjøpt dette.  Coverarten i bookleten er også veldig morsom og veldekorert med rare skapninger.

10/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Eternity`s Fest 

Hva ville du kalt et band som var en blanding av et tidlig psykedelisk Porcupine Tree og den mest ambiente siden av Mars Volta? I tillegg til dette, har dette bandet også et stort dryss av inspirasjon fra gamle prog helter som Pink Floyd, Genesis, Yes og andre keyboard-heavye band som det er påbudt å røyke hasj til.

Du ville neppe kommet på et bedre navn enn Quarkspace. Denne sinnsyke smeltegryten av gammel prog, herlig psykedelisk ambience og simpel hippie rock er en glede fra begynnelse til slutt.

Det første sporet hinter til en plate som er sterkt inspirert av The Beatles og andre tidlige helter, det andre sporet forteller deg noe helt annet…

Akkurat slik svinger hele skiven, den er godt balansert med motveiende sanger som gjør hele lytteropplevelsen flersidig og god. Dersom du liker 70-tallsprog og ambience er Quarkspace definitivt noe du bør ha i samlingen din.

Noen høydepunkter er: ”Starbridge Freaks 2”, ”Pavlovian Causeway” og ”Sound Inside You”.

8/10 

Roar Brattås

Plateselskap: Eternity`s Fest

På dette albumet har Quarkspace gått et godt stykke bort fra de ”hippie-aktige”, ”hasjrøyke-sangene” man kunne høre på blant annet ”Drop”, og fokusert mye mer på ambience og improv.

Dette gir utslag både positivt og negativt; selv om albumet er veldig bra fra ende til annen føles det litt som om noe mangler, det blir så man savner de litt mer gøyale og upbeat sangene innimellom. I tillegg til dette er også ambiencen på dette albumet gjort litt annerledes enn på ”Drop”. Kule rytmer, rare synthesizer leads og morsomme beats er her erstattet med ren psykedelisk flytende ambience.

For å si det enkelt: Dette albumet er ren 100 % ambient musikk, dersom du liker ambience vil dette være et nesten perfekt album for deg. Dersom du ikke liker ambience så veldig godt, men fortsatt liker Quarkspace basert på andre album, kan det godt hende at dette albumet ikke faller i smak hos deg, nettopp på grunn av at noen av de andre elementene som gjør Quarkspace så bra mangler her…

6/10

Roar Brattås 

Plateselskap: Mascot Records
Utgivelsesdato: 23.11.2007

 Random Damage spiller melodisk heavy metal med råe, sterke riff og stor headbanger faktor. Gi den syngende gitaristen en cyanid-pastill å tygge på og kjør instrumentalt fremover, eller hent inn en annen vokalist. Andre sangen ”Burn” ga meg bare assosiasjoner til Foo Fighters Dave Grohl plassert i et moderne heavy metal band. Hvor positivt det er, kan diskuteres.

 Trommisen her er faktisk Ray Hartmann fra Annihilator så det bør gi de fleste noen forhåpninger før dem setter på Human Flytrap, men jeg lurer på om Ray bare skulle holdt seg til sitt Never, Neverland. Allerede ut i sjette sangen ”Over my Head” begynte jeg å dagdrømme meg bort, kanskje sette på litt Foo Fighters, Dave kan i alle fall gjøre det litt spennende til tider.

 Ellers kan det være verdt å nevne at tekstene er ikke av det dypeste laget, ”Your god is you. You believe in you. Your god is you. Don’t let anybody tell you what to do. Cause your god IS YOU!” Det som er så kjipt, er at dette er faktisk kul musikk, ganske rå til tider og, men de dårlige tekstene, ensformig og kjedelig vokal dreper resten.

 En positiv ting med dette albumet er at det bare inneholder ni låter, ikke bare det at jeg ikke hadde giddet å høre mer av dem, men det er en generell passende lengde på et så ensidig album.

4/10

Jonas Bye 

Release dato: 18 April 2007
Plateselskap: Roihu records

Finske Rauta viste seg faktisk å være en meget positiv overraskelse med denne herlige blandingen av finsk progressiv folkerock. Det fasinerende ved dette albumet er at de med hell klarer å blande flere forskjellige stilarter, og likevel får det til å høres veldig naturlig ut. Stort sett befinner de seg i det progressive ”rockelandskapet”, men vi får også servert innslag av både metal og litt jazz, dog sistnevnte i veldig små doser. Albumet er en liten utfordring å sette seg inn i på bakgrunn av de progressive elementene, men når man får gitt det noen runder i spilleren oppdager man virkelig hvor bra dette egentlig er. Her finnes flust av vakre vokallinjer og vakre fiolinstemmer.
Skal man referere til andre band så kan dette kanskje minne litt om en mer progressiv og særere utgave av Otyg. Kanskje det er slik Otyg hadde fremstått i dag om Vintersorg fortsatt hadde holdt liv i bandet? Nok om det... Tekstene er på Finsk og det er nok også det eneste minuset for min del. Men når det er folkerelatert musikk så er det jo veldig vanlig å synge på morsmålet så det får man heller bare akseptere.
Uansett så er dette en knallsterk debut fra Rauta, og definitivt et band jeg kommer til å følge med i fremtiden. Liker du folkemusikk, og er åpen for en litt sær blanding av progressive elementer, rock, metal og noe jazz, ja da er dette virkelig noe for deg.

9/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Dark essence records
Utgivelsesdato: 30.04.07

Ravencult er gresk black metal på norsk selskap, Dark essence records for å være presis. Selskapet med base i Bergen er relativt nytt og har på kort tid opparbeidet seg en solid stall bestående av band som Taake, Helheim, Dimension F3H og mange fler. Ravencult var for meg et nytt bekjentskap, og de leverer her en skive jeg til tider koser meg veldig med.

Første låta åpner med en vanvittig kult intro som låter som et ”middelalderkor” om man kan si det, før den fortsetter i tradisjonell black metal som høres veldig Norsk ut. Første låta er for min del albumets høydepunkt. Som nevnt så låter bandet veldig Norsk og man kan til tider trekke paraleller til det nyere og litt seigere Satyricon. Ravencult er nemlig ikke av de black metal banda som holder høyest tempo. Jo, det er blasting her, men ikke av den aller kjappeste typen. Det er også mye midtempo saker på dette albumet som jeg synes kler Temples of torment godt.

Produksjonen er også meget tilfredsstillende. Det jeg liker med den er at den er ikke så veldig polert slik mye av den nye musikken er i dag. Lydbildet er bra og alle instrumentene kommer til sin rett, men det er også en del sjel og atmosfære i dette lydbildet på grunn av den noe mer ”rølpete” lyden, det setter jeg pris på.

Ravencult leverer her en veldig godt plate i sin debut på Dark essence og de av dere som liker ”Norsk” black metal kan trygt gå til innkjøp av denne skiva.

7,5/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Frontiers 

Smukke David Readman har klart å lage et utrolig fengende album, selv om stilen hans er alt annet en noe nytt, er dette et album som virkelig kiler i rockefoten. Tro mot tradisjonen synger godeste Readman om tårer, kjærlighet og himmelen, fengende refreng etterfølges av herlige gitarsoloer.

I tillegg til alle balladene finnes det også noen skikkelig heftige låter på albumet, blant annet ”Evil Combination” og ”No Peace for the Wicked”, som nærmest tvinger deg til å synge med.

 Det er veldig lite å utsette på både produksjonen og prestasjonene, lyden er veldig god og alle instrumentene høres godt i miksen, stemmen til Readman er like smukk som fyren selv, og han gjør en god jobb på gitar.

 Det som likevel hindrer albumet i å nå til topps er nettopp det som gjør det så bra; det er et skikkelig fengende metal/hard-rock album, men absolutt ikke noe mer. Dersom du leter etter et fett album å lufttromme, luftgitare og synge etter så skaff deg dette, dersom du leter etter meningen med livet og svaret på universets mysterier så styr unna.

 Noen definitive høydepunkter på dette albumet er ”Without You”, ”Evil Combination” og “No Peace for the Wicked”.

 7/10

Roar Brattås 

Plateselskap: Massacre Records/Indie
Utgivelsesdato: 23.02.07
Hjemmeside: http://www.rebellion.it

Rebellion er her ute med sitt fjerde album og dette er like middelmådig som de foregående. Det er power metal med et litt thrasha utseende. Rebellion har med dette albumet konsentrert seg om norrøn historie. Og siden de ikke kunne få tak i en norsk vokalist til å si noen ord på førstesporet har de lagt handlingen til Sverige der Morgana Lefays Charley Rytkönen sier noen ord i begynnelsen.

Dette er ikke originalt på noen som helst måte. Heller litt kjedelig og selv om produksjonen er bedre enn de foregående platene så hjelper det lite da låtene virker veldig like. Stemmen til vokalisten får en til å tenke på Grave Digger. Gitaristen som spiller her i Rebellion har også et exmedlem av nemlig Grave Digger, Uwe Lulis. Det høres og man kan nesten kalle Rebellion en slags Grave Digger Light for det er temmelig likt i musikkstilen.

Miklagard er som sagt ganske middelmådig og like god/dårlig som de andre Rebellion-platene.  De som liker Rebellion fra før av vil svelge dette med god platekjøpsamvittighet, men vi andre som ønsker litt variasjon og gode låter vil forkaste dette.

4/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Solid Approach/ INDIE

Ribozyme kan å turnere rundt omkring i Norge. Det har de gjort mye og denne plata er den nyeste plata deres. Denne ble gitt ut i september i fjor og beviser bandets solide plass i norsk rock. For det er en rockeskive vi har med å gjøre her.

Om du har hørt Tool så er ikke musikken til Ribozyme så veldig langt unna dem i stil. Kraftige og fengende riff blandet med noe melankolske øyeblikk gjør denne skiva til et fyrverkeri av ei plate. Alt er velgjort helt til siste detalj både på de raske partiene til de rolige melankolske.

En god blanding får man på plata her og alt er av kvalitet. Fra rolig piano til elgitarer med baller er noe man får servert her. Låtmateriale er veldig godt og produksjonen er topp. Dette ser ut til å være en veldig sammenspleisa gjeng med sans for musikk. Det kan høres da alt høres nøye planlagt ut og innlevelsen er kjempe bra. Alle låter er varierte og godt gjennomførte.

Liker du rock da liker du denne også.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Nuclear Blast/Indie Distribution
Utgivelsesdato: 17.08.07

Hadde jeg hørt dette albumet uten å vite hvilket band som spilte, hadde jeg tippet på at dette var det nye Masterplan-albumet.

Vokalen er meget lik, låtoppsettene er like, soundet er likt og det låter så Masterplan det går ann å bli. Det er kanskje ikke så rart da mange av disse låtene muligens hadde kommet med på det nye Masterplan-albumet om Kusch hadde vært i bandet enda. Uli Kusch har med seg i dette bandet gode musikere som Björn Jansson, Benny Jansson, Matthias Garnas og Kaspar Dahlquist. Dette er musikere som har vært med i band som Tears of anger og Dionysus, så de er rutinerte musikere alle sammen.

Låtmateriale er egentlig ganske bra, mange fengende låter her altså. Det er melodisk heavy metal med mange gode melodier, riffing, piano/keyboard-spill og en god vokalist. Hadde det ikke vært for den irriterende likheten til Masterplan så hadde dette vært en skive som jeg hadde satt mer pris på.

Om man skal se bort i fra at Masterplan høres ut som de gjør så har vi med et ganske kraftfullt album å gjøre. Det er velgjort fra a til å, men noen av låtene er litt mindre interessante og grenser til det kjedelige. Mesteparten av låtene er fengende som slik musikk skal høres ut. Låter som ”The prince of darkness”, ”A smile from heaven`s eye” og “Heavenly only knows” veier opp mot likheten til Masterplan. Disse ligner mer på Uli Kusch sitt andre band A Beautiful Sin og den fotball-låten han lagde for fotball-vm sammen med Joachim Cans, Ralph Scheepers, Roland Grapow og en drøss andre.

Uansett et godt album om man ser bort i fra at det ligner veldig på Masterplan. Om dette er bedre eller dårligere enn Masterplan-albumet som kom ut i år, skal jeg ikke si noe om, men dette er i alle fall en kjempegod konkurrent.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Her har vi en split med Roadside Burial og Corpsickle. Spor 1 til 8 er forbeholdt Roadside Burial og 9 til 18 er forbeholdt Corpsickle. Begge bandene er under sjangeren gore metal og dette er metal som alltid kommer fra Grindhead Records. Budskapet til begge band er å fremstille verden eklere enn den egentlig er og fortelle grusomme eventyr med musikken sin. Sistnevnte band har den beste musikken, men dårligste produksjonen uheldigvis. Mens Roadside Burial høres kjedelig og buldrete ut, er Corpsickle litt mer varierte og strukturerte. Men produksjonen til Corpsickle ødelegger veldig mye for dem. Jeg kunne ikke tenkt meg å høre på Roadside Burial igjen, Corpsickle derimot er det stor sannsynlighet at jeg kommer til å holde et øye med. Blir vanskelig å gi en karrakter på dette når det ene bandet trekker noe voldsomt ned, mens det andre trekker litt opp. Vi havner da på en 4.

4/10
-skrevet 2. november 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: ProgRock Records

Dette er godbiten av alle godbiter i år. Rocket Scientist har ikke gitt ut noe på 8 år og kommer her med et kanonalbum uten like. Rocket Scientist var starten for den musikalske karrieren til Eric Norlander som vi blant annet kjenner i fra Lana Lane og hans eget soloprosjekt. Rocket Scientists er for dem som liker progressiv rock med masse keyboards og elementer tatt fra både rock og metall. Platen har også en del AOR i seg, ganske variert kan man si. Om man tenker i gaten Ayreon kan man ikke være så veldig langt unna. Dette er ei dobbeltplate så man får virkelig en skikkelig opplevelse når man hører igjennom dette verket. Sammen med Eric Norlander medvirker også Mark McCrite på vokal og gitar og Don Schiff på chapmanstick. For de som ikke vet hva en chapmanstick er så kan de trykke på følgende link: http://www18.ocn.ne.jp/~stickist/P1010250.JPG .

Rocket Scientist har også med flere gjesteartister som Gregg Bisonette, David McBee, Greg Phelps, Simon Phillips og Shaun Guerin. Sammen høres dette ut som en godt sveiset musikergjeng som gjør denne godbiten av ei plate. Her får du variasjon fra begynnelse til slutt. Når keyboardsoloene har roet seg får man stille rolige akustiske partier som igjen bygger seg opp til et fyrverkeri av trommesoloer og elgitarer. Vokaljobben er delt mellom McCrite og McBee, og de begge gjør en kjempejobb. Det er kun profesjonelle folk på denne plata og det hele høres meget profesjonelt ut. Harmonien og duelleringen mellom synth/orgel og gitaren på mange av låtene er noe av det tøffeste jeg har hørt. Jeg koser meg gjennom hele denne plata. Det er ikke lett å plukke ut nummer til å anbefale, men må jeg så velger jeg spor 6 på cd 1, ”Revolution Road”. Men her er det bare gode låter og derfor kan det kanskje virke litt urettferdig å plukke ut bare en låt.

Om du vil ha et fyrverkeri av ei plate så anbefales Revolution Road på det varmeste. Eller for å si det rett, om du er progrockfan kan du ikke være foruten denne plata. Dette er en dobbelcd med tykk booklet (28-sider) med linernotes fra produceren selv Eric Norlander. Jeg vil kanskje gå så langt som å si at dette slår alt som Ayreon har gitt ut. Det burde være godt nok for et kjøp kanskje?

10/10
-skrevet 16.november 2006-
Kenneth Staurset Fåne    

Plateselskap: Transwaved
Sjanger: trance/ambient/metal/stoner blanding

For en mislykket blanding. Dette er en mix av trance, ambient og stonerrock. Eksperimenter på tvers av så forskjellige sjangere går ikke bra. Sadako kunne man trodd kom fra Japan, men det gjør de ikke. De er mest sannsynlig fra Østerrike og er signet på det lille selskapet Transwaved. Sadako bidrar ikke med noe nytt på instrumentsiden, alt har blitt hørt før på en måte. Det er kjedelig og det forblir kjedelig. Det hjelper ikke å legge på ekko og andre effekter for å få det til å låte litt kulere, nei spar meg dette er virkelig noe jeg kunne vært foruten. Det finnes bedre godnatthistorier.

1/10
Kenneth Staurset Fåne

mer info og coverart...

Plateselskap: Nuclear Blast/ Indie

Samael, mørkt, dystert og melodisk. Tenk deg en liten blanding av Trail of tears, Breed 77 og Rammstein. Det er hardt, uten og være for hardt, mørkt uten å være skummelt og ikke så altfor kjapt heller. Dette er fest musikk, det skremmer ikke bort for mange og det er god driv i sangene. Dessverre har vi hørt alt før, det er ikke noe nytt å hente her. Men det er godt gjennomført og guttene har et par minneverdige riff her og der. Det er litt trist at dette dessverre ikke er nok, det er liksom et eller annet som mangler for at dette skal være skikkelig bra.

Det er musikk du kan høre på, men når plata er ferdig husker du veldig lite av hva som egentlig var bra på platen. På fest passer det bra, da er det bare driven og stemningen du tenker på, og ikke på om det er vært å huske dagen etterpå. Den eneste sangen jeg sitter og nynner litt på er ”Western ground”. Ellers ga denne platen meg få musikalske minner, det er synd for hadde de skilt seg litt mer ut hadde de kanskje blitt det nye ”Rammstein”. Men det er enda Rammstein og Trail of tears som er på toppen innenfor gotisk industriell metal.

6/10
Stig Ruben Erklev

Plateselskap: Progrock Records

Polsk progressiv rock er sjelden kost for meg. Dette bandet ble stiftet i 2001 og spiller som nevnt polsk progressiv rock. Man kan høre at det er mye metal inni denne plata også. Det vi får er ganske godt gjennomført stykke musikk. Musikken er ganske tromme og keyboard orientert og kan kanskje ligne litt på Dream Theater, men kanskje ikke så teknisk. Plata består av 6 spor som er jevnt gode alle sammen. En av låtene skilte seg ut ved første gjennomhøring og det var låta ”Birth of mye soul”. Her sitter riffene, takten og melodiene som et skudd. Denne låta minner meg om Liquid Tension med Jordan Rudess, hvorfor jeg synes det er fordi den har mange gode keyboards/synth-melodier og soloer. Vokalisten er kanskje litt kjedelig, men ikke så kjedelig at det trekker ned noe særlig.

7.5/10
-skrevet 16. september 2006-
Kenneth Staurset Fåne 

Plateselskap: Misanthropia Enterprises
Utgivelsesdato: Ute nå! 

 Jeg er ikke den som henger rundt på klubber rundt omkring, jeg kan knapt nok kjenne igjen såkalt club, eller house, eller triphop, eller lignende. Av den enkle grunn at jeg synes musikken er begredelig, og meningsløs. Jeg sier ikke at slik musikk er dårlig, jeg bare finner den ikke spesielt interessant selv. Saposmittz er noe jeg ser for meg med blitzende lys og brukbare doser LSD til. Det er absolutt ikke i nærheten av rock, og ei heller metal egentlig. Kanskje noen mener det er det pga små growlete vokal og en delvis tilstedeværende bass, men det synes ikke undertegnende. Muligens er det en form for hybrid mellom elektronika og industrial, eller muligens bare noe helt annet data kreerte greier. For å sitere bandet selv så er det ”basically horror-inspired misanthropic hate noize” . Hvis det sier noen av dere der ute noe spesielt så er sjansene svært små for at jeg vet hvem dere er.

 Ved å holde et sterkt fokus på budskapet, både gjennom websiden og musikken, så får du inntrykk av at disse gutta virkelig ikke liker mennesker. De er liksom skikkelig badd ass, for å bruke et nynorsk utrykk. Dessverre kan jeg ikke si jeg tar dem seriøst akkurat. For bandets del håper jeg egentlig det bare er et image. Ellers virker det nesten tragikomisk. Og ja, dette er nok farget av mitt forhold til denne type raveaktige musikk.

  Skulle du høre på slik type musikk, og du vet at denne plata er super duper genial, et regelrett mesterverk, så ikke kontakt meg.

1/10
Magnus H. Blystad

Plateselskap: Misanthropica Enterprises
Utgivelsesdato: Ute nå! 

Jeg har virkelig, virkelig prøvd, men jeg får det ikke til. Samme hvor mye jeg hører på denne skiva så låter den like fordømt balle. Den er omtrent like bra som forrige album jeg anmeldte av dem (Kult Ov 666), og ja, likte du det så liker du sikkert denne også. Da kan du for så vidt se bort i fra resten av det jeg her kommer til å skrive.

 Det låter omtrent det samme faktisk, et eller annet industrial inspirert elektronika. Med growling på, og hypnotiserende trommerytmer som bakgrunn. Hadde jeg hatt noe flein her så hadde jeg sikkert vært i den syvende himmel akkurat nå, men det er ikke akkurat sesongen for sånt, og derfor låter det hele heller begredelig. Det er litt mer fokus på vokalen her, med noe sampling hist og pist. De fungerer som små øyer med håp i et hav av elendighet.

 Dette er et sånn album som får meg til å tenke ”WTF?”  Jeg kan huske klart når jeg hørte noe lignende, det var tilbake i 1995 da jeg satt og spilte et eller anna spill på pcn til bestefaren min. Plutselige hengte hele greia seg, skjermbildet hakket, og lyden som kom ut av høytalerne akkurat da, var skremmende lik lyden av ”Tornhato”. Og nei, jeg tenkte ikke at dette var noe jeg skulle tatt opp, så jeg kunne kose meg med det ved senere anledninger.

 Jeg synes ikke det høres det minste seriøst eller skremmende ut når de skriker ut: ”Sons ov devils, we fucked your god”  (som er teksten til spor 2, ”Sons Ov Devils”) med en hypnotiserende elektronika i bakgrunn. Det låter gørkjipt faktisk. Men, jeg finner dette albumet hakke mer avansert, og hakket mer varierende enn forrige album. Så derfor får albumet den utrolig skåren av:

1,5/10
Magnus H. Blystad

Hvorfor er det slik at alle metallband som har kvinnelig vokal skal sammenlignes med Nightwish? Jeg har lest flere anmeldelser der folk sammenligner med Nightwish når musikken slettes ikke er lik en gang. Scarecrown kommer også helt sikkert til å bli sammenlignet med dem, men det vil være feil av plateanmelderne. Et band jeg vil sammenligne Scarecrown med er Lacuna Coil fra samme land.
Det er fordi det blir spilt melodisk metal som virkelig fenger. Vokalisten Antonella gjør en god jobb og det gjør de andre i bandet også. Vet ikke helt om dette er et album eller en Ep siden det er så lite sanger på den + at sangene ikke er så lenge. Men uansett er dette materiale bra gjennomført og fengende hele vegen. Merkelig om vi ikke hører mer fra dette bandet på et senere tidspunkt.

Dette er et ”må ha” for alle de som liker melodisk metall med kvinnevokal alà Lacuna Coil og The Gathering, kan egentlig også sammenlignes litt med Stream of Passion.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: FaceFront/Indie
Utgivelsesdato: 12.02.07

En tid har gått siden Scariot ga ut sin forrige plate ”Strange to numbers”.  Det var en grensesprengende god plate som jeg fortsatt setter på for å nyte god teknisk heavy metal. Forventningene til denne plata var store og etter første lytting til nyplata ”Momentum Shift” satt jeg egentlig ikke igjen med noe inntrykk i det hele tatt. Plata trengte et par runder til for at jeg skjønte at denne er minst like bra som den forrige.

Scariot behersker sine instrumenter og låtkomposisjonene er strålende. Alt er bra teknisk utført. Riff og solospill sitter meget godt på plass uten at det blir for egoistisk, det passer bra inn på en måte. Godt samspill, god produksjon, gode riff, gode soloer, herlige refreng og mye annet bra. Det går ikke ann å gå tom for superlativer for denne plata. Har du forresten hørt et bedre refreng som i låta ”Nobel Quest”. Da får du i så fall kontakte meg, for dette refrenget gir meg gåsehud fra tåa og opp til håret. Dette er noe av det beste jeg har hørt. Vokalisten Øyvind Hægeland minner meg en del om ex-Fates Warning vokalist John Arch, spesiellt på de rolige partiene. Det er jo en bra ting siden John Arch har så å si lagt opp sangkarrieren sin, man må jo ha erstattere. Jeg sier ikke at Mr. Hægeland er en tro kopi av Arch for det er til tider veldig ulikt også.

Om du skal ha ei norsk plate i nærmeste framtid så må det bli denne. Denne er rett og slett topp.

10/10
Kenneth Staurset Fåne

Til toppen

Plateselskap: Selvfinansiert
Utgivelsessår: 2007

 Scarvest spiller trash metal med innslag av black metal og grindcore, og hele maskineriet blir hold oppe med maskingevær trommer. Andresangen på plata beskriver vel musikkstilen deres alene, ”Wartrash”!

 Til tider minner trommingen meg mest om plastlokk som blir slått på, men velger å skylde på produksjonen for fyren har virkelig kramper i beina. Å trykke ett sirkelsagblad på selve platen gir deg de rette assosiasjonene for riffene som blir prestert over de fem sangene er sylskarpe og rå. Vokalen er stabil, growling som matcher resten av lydbildet bra. Ellers så er det en melodisk gitar linje over et riff litt ut i førstesangen som skaper harmoni, men det glemmer du kjapt etter den grusomme hakk-i-plata effekten som er lagt på vokalen like etter.

 Som nevnt med papiret som fulgte med har bandet sine ekstreme øyeblikk og det kommer frem i blant annet andresangen som nevnt tidligere har en tittel som sier alt om dem. Her finner du alt fra harde trash riff til raske akkord progresjoner.

 6/10

Jonas Bye 

Release dato: 06.10.06
Plateselskap: Stay Heavy Records

Finsk metal forbinder jeg svært ofte med diverse varianter av ”Children of bodom” eller folkemetal av ”ompa-ompa” typen som forøvrig ikke trenger å være noe negativt. Når jeg denne gangen stifter bekjentskap med et nytt finsk band så hører de faktisk ikke under noen av disse nevnte ”sjangerene”, The scourger spiller derimot thrash metal. Den versjonen av skiva jeg sitter med er en reutgivelse av blind date with violence fra 2006 som er deres eneste studioalbum til dags dato, og deres eneste utgivelse foruten en EP og noen singler.

Musikken er ganske så standard melodiøs thrash metal med innslag av Gøteborg elementer i samme gate som blant annet Soilwork og In flames. Det er ikke noe nytt å revolusjonerende dette her, men det holder da en rimelig god standard. Produksjonen er upåklagelig og det er tydelig at det er lagt ned mye jobb i dette albumet på dette området. Når det gjelder selve materialet så er det som sagt ikke nyskapende, men låter som Maximum intensity og Painzone er ganske kule og engasjerende.

Albumet består originalt av ni låter, men på reutgivelsen er det hele 16 hvorav to coverlåter og tre livespor. Når albumet strekker seg ut over hele 71 minutter så sier det seg selv at musikken må være eksepsjonell eller man må være ”blodfan” for å klare å henge med hele veien til mål. Som sagt så er det noen fete spor her, men 71 minutter blir litt i lengste laget. Til det er musikken både for lite variert og lite original. Bonuslåtene er greie de og det er god lyd selv på livespora, men bandet kunne nok vært tjent med å kuttet ned noe på spilletiden.

For å oppsummere kort så er dette i mine øyne godkjent thrash med en del fete låter, men albumet blir for lite interessant i lengden til å score høyere på skalaen.

6,5/10
Marius Kristiansen

Gospels For The Sick må være noe møl de har kokt sammen for å tjene penger,dette er hardt, brutalt, men så til de grader sjelløst.

Plateselskap: Dynamic arts records

Pang, pang og atter pang! Dette er death/black metal på høyeste nivå! Her snakker vi lynkjappe riff og maskingevær trommer.

Denne plata er non-stop voldtekt av ørene! Det kan minne om The Black Dahlia murder uten Trevor sin fantastiske vokal da. Vokalen her minner mer om en ond versjon av Sagrath i Dimmu Borgir.Dette kan høres ut som Dimmu uten synth og den lille industrielle lyden.

Her er det noe for alle death fans, blast og trommer i 250 bpm og trege harde riff. Mye hint av black metal i melodiene men jeg synes nå det høres mer ut som death metal. Voldtekt av ørene er det uansett, på en god måte da.

8/10
Stig Ruben Erklev

Plateselskap: Candlelight/ Tuba Rec.
Utgivelsesdato: Ute nå!

 Jeg har lest litt rundt dette albumet og har sett at det har blitt mottatt rimelig bra. Personlig er dette mitt første møte med dem. Musikken ligger vel og vaker innen for blackmetal sjangeren et sted, men den innehar såpass mange forskjellige elementer at det blir feil å si at det er vanlig blackmetal, eller bare blackmetal. Her får vi symfoni med egen blåserekke, velproduserte akustiske deler, episke sanger som innehar mange musikalske temaer, akkompagnert med synth. Det kunne minne mitt litt om den nå smått legendariske ”Death Cult Armageddon” skiva fra grimguttene i Dimmu Borgir. Bare at den er litt mer black, og ikke fullt så kommers som den skiva var.

 Etter litt over 8 minutter er første låta ferdig, ”Blood On The Milky Way”. En litt små teit tittel spør du meg, men en sabla ålreit sang. Storslått og grandios. Tittelen referer muligens til det gjennomgående konseptet til plata (skjønt gjennomgående og gjennomgående, det er snakk om en gammel ungarsk myte som er avbildet på coveret og tas opp igjen i to av sangene) men jeg er ikke fullstendig stø i ungarske folkesagn så jeg kan ikke si at tittelen sa meg så mye. Den er også veldig beskrivende for plata som helhet. Så, ja, etter 8 minutter så vet du om du liker ”The Arcane Odyssey”. Dette synes jeg er positivt. Det viser at bandet har fokusert på musikken på et rent tematisk nivå, at albumet er gjennomført og stabilt.

 Gitarsoloene slår også tidvis gjennom, og de holdes på et sånn nivå at de bidrar til den generelle stemningen i sangen, og ikke tar helt over på den negative måten.

 Så, medaljens bakside. Etter min mening er det tidvis litt kjedelig rett og slett. Den fanger ikke oppmerksomheten min så godt, etter par runder i spilleren. Selv om instrumentene er bra traktert, låtene er forskjellige, og som sagt det er gjennomført, så er ikke alt like spennende. Noen låter mangler karakteristikkene som gjør at jeg vil høre de igjen, det går an å være kjedelig selv om du har med både blåsere og synth. Men uansett, jeg kan ikke annet enn å digge et band som tar med blåsersolo i et album! Spor nummer 7, ”Somewhere”, avsluttes av en blåsersolo, som går over i gitar. Da snakker vi om å skape image!

 
8,5/10
Magnus H. Blystad

Dette er et album jeg ikke helt har klart å bestemme meg for om jeg liker veldig godt, eller synes bare er en helt ok skive. Gutta i Secrets of the moon leverer med ”Antithesis” sitt tredje album. Musikken kan vel klassifiseres som black metal, men av den mer eksperimentelle sorten.

Produksjonen er meget god og musikken er velspilt. Etter de første gjennomhøringene sitter man med intrykket av at dette er en plate som vil vokse for hver gang. Og det helt riktig. Platen vokser den, og den vokser seg til og med meget god, men jeg klarer likevel ikke å få helt tak på det Secrets of the moon driver med her på ”Antithesis”. Hvis man skal sammenligne Secrets of the moon med et annet band, så tror jeg ikke man er helt på ”tur” om man sier at det låter som en mer aggressiv utgave av dagens Satyricon.

Dette er alt i alt et meget bra album og bør sjekkes ut om du liker litt utradisjonell black metal. For min del blir dette bare nesten.

7/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Frontiers Records
Utgivelsesdato: 07.12.2007

 Seven Tears startet i begynnelsen av århundret, da under et annet navn og har gått gjennom flere bandmedlemsbytter. Nå har de gitt ut sitt debut album ”In Every Frozen Tear”, og tro det eller ei, coveret er óg preget av tårer.

 Seven Tears har varierte sanger, fra akustisk gitar til progressive riff som førstesangen ”Twist in Fate”.  Flere av medlemmene synger back-up og korer, noe som gir dem et mer moderne lydbilde sammen med gitarriffene, mens synthen samtidig bringer inn litt 80-talls følelse over det og skaper harmoni over riffene. Den er ett essensielt element i musikken deres og løfter dem til et høyere nivå. Men i gjengjeld kan vokalen være lite varierende og til tider litt kjedelig, og dette trekker ned på den helhetlige opplevelsen av albumet.

 Fra andresporet av syns jeg de mangler det lille ekstra og har et litt kjedelig lydbilde, og jeg lengter etter litt liv. Og akkurat det får jeg servert i overgangen fra ”All Alone” til tittelsporet ”In Every Frozen Tear” som er sjette sporet og høydepunktet på albumet, med progressive og råe melodier. Dette høydepunktet holder seg 2-3 sanger fremover og.

6,5/10
Jonas Bye 

Plateselskap: Locomotive Records
Utgivelsesår: 2007

 Seven Witches har kommet ut med sitt syvende studioalbum, "Deadly Sins", og jeg kan love dere at her har gitarist og produsent Jack Frost gjort en god jobb. Dette liker jeg! Hylende gitarer, trash riff med harde trommer over, og alt fra grom vokal til hyl som passer bra over resten av lydbildet.

Albumet begynner med tittelsporet, som delvis kan minne om Metallicas ”Enter Sandman” i begynnelsen mens det sakte bygger seg opp mot sangens hovedriff med raske doble basstrommer, heavy!

Resten av platen er egentlig preget av lignende riff i alle variasjoner så de av dere som liker musikk som for eksempel sisteplaten til Exodus bør sjekke denne ut, men ta i betraktning at de er veldig forskjellige vokalmessig. Den oppmerksomme vil merke at andresangen begynner med gitaren fra første sangen som fortsatt fader ut for så å bygge seg opp mot enda et rått riff. Og alle bør få med seg det råe falsetto-hylet i det trommene kommer inn for fult!

Resten av platen ligger så å si på samme nivå så dette er bare å sette seg bak å nyte. Ellers kan det være verdt å nevne åttende sporet ”Man of the Millenium” en heavy-ballade som er ganske tøff hvis du ser bort fra vokalen på den heavye delen, det er jo grenser hvor lenge det kan være tøft å synge ”Man of the Millenium”

7,5/10
Jonas Bye 

Plateselskap: Lion Music

Progressiv metallband alà Pagans Mind har det kommet mange av nå. For å bli kjent må man virkelig imponere og kanskje tenke litt nytt. Seventh Wonder gjør et tappert forsøk med denne plata, som for øvrig er deres andre album på litt over et år. At band er produktive gjør ingenting, bare det de fremstiller er bra nok og ikke blir for lite gjennomtenkt og kjedelig. Nå har ikke jeg hørt debuten til dette bandet så jeg kan ikke si om det er bedre eller dårligere enn den. De har med seg Tommy Hansen bak mixebordet, og denne mannen er blant annet kjent for sitt mixingen av et par Helloween-skiver på 1980-tallet, om jeg ikke tar fullstendig feil. Vokalisten til Seventh Wonder kan sammenlignes med vår egen Jørn Lande og det er jo heller ingen dårlig ting.

På denne plata er det progressiv metal med fengende melodier og flotte riff som gjelder. Det er selvfølgelig mye soloarbeid både fra keyboard og gitar her og der som gjør at det blir progressivt. Alt i alt så tror jeg ikke denne plata har noe mer å tilføye sjangeren. Den er helt vanlig, ikke dårlig og ikke revolusjonerende bra heller. Jeg liker det jeg hører, men jeg tror ikke at jeg setter på denne plata om jeg vil høre progressiv metal. Jeg avskriver ikke denne helt for den kan vokse seg bedre, men det vil (på klisjè-riktig måte) tiden vise.

6/10
-skrevet 20. oktober 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Til toppen

Eit nytt prosjekt, som strekker seg over fleire sjangerar. Heilt enkelt kan vi oppsumere det som ei blanding av trash-, heavy- og power-metal. Det som er det mest karakteristiske med plata er nok det instrumentelle. Det er mange gode riff, og eit par som er veldig gode, alle sangane har gode riff, slik at det er ein standard for albumet. Det er eit par gode soloar, men mange grensar til å bli unødig gitarjokking. Bass og trommer bidreg til gode dynamiske sangar i dei power-metal inspirerte delane av albumet. Trommisen visar forøvrig mykje god teknikk, trommene held og ein god standard gjennom heile ablumet. Tekstene er god, passar godt til resten av ”soundet” som bandet produserar. Vokalisten er rimelig god, men han sviktar litt på dei mest power-metal aktige sangane,  enkelte av sangane blir faktisk litt komisk, men han gjer det veldig bra på den ”trasha” delen. Sammenlagt har albumet mykje god instrumentbruk å by på, men måten tekstane blir framført blir til tider dårleg.

7/10
-skrevet desember 2006-
Knut Edvard Kjersem

Mer info og coverart

Plateselskap: Old temple
Utgivelsesdato: 31.03.07

Dette er ingen ny Shining utgivelse, men en reutgivelse av deres debut; en ”7” EP fra 1998 originalt utgitt på Selbstmord Services. ”The sinister alliance” inneholder også Funeral dirge sin eneste utgivelse, en ”7” EP fra 1999.

Shining:
Før første Shining låt braker løs åpner ”albumet” med en liten stemningsfull intro kreditert ”Mrok”, hvem det nå måtte være.

Så er det tid for Shining, og dette er mitt første ordentlige møte med det svenske bandet, et band jeg kun har hørt et par låter av tidligere. Det har jo ikke gått upåaktet hen at de har høstet gode kritikker for deres siste skive V – Halmstad, og jeg får ikke noe mindre lyst til å sjekke ut den skiva nå etter å ha hørt deres bidrag på The Sinister alliance.

Selv om denne utgivelsen er snart ti år gammel, og deres aller første, er det kvalitet Shining leverer her. Musikken er mørk og dyster. Produksjonen er ikke topp notch, men formidler stemningene i musikken på en god måte. Låtene er ganske midtempo med en jamrete og klagende vokal. Leadgitaren maler melankolske melodier her og der og bygger opp under den depressive atmosfæren i musikken. Det er akkurat atmosfæren og stemningene jeg liker så godt med de to låtene Shining leverer på denne skiva, med låta ”Endless solitude” som en liten favoritt.

7,5/10

Før Funeral dirge tar over stafettpinnen får vi servert nok en instrumental låt av ”Mrok”.

Funeral dirge
Kvarforth fra Shining og Fredrik Karlsson danner ryggraden i dette bandet. Jeg kan vel ikke si meg veldig imponert. Lyden er grusom. Det samme er vokalen som er påsmurt et vanvittig lag med effekter som gjør det nesten umulig å orke å høre på. Musikken som også her er ganske midtempo er heller ikke av den best gjennomførte, verken teknisk eller riffmessig. Shining klarer å gjøre denne type musikk spennende og stemningsfull, men disse aspektene er helt fraværende hos Funeral dirge, og det hele er ganske kjedelig og intetsigende fra start til slutt. Kanskje var det like greit at dette er de eneste to låtene bandet har gitt ut?

2/10

 ”The sinister alliance” avslutter med en siste instrumental av Mrok. ”Albumet” kan anbefales på det varmeste dersom du ikke har ”Submit to Selfdestruction” i samlingen fra før av hvor Shining’s bidrag er hentet fra. Funeral dirge er for spesielt interesserte, så om du har ”Submit to...” så er det bare å holde seg unna.  

Marius Kristiansen

Plateselskap:

Disse karene her spiller horror punk. Nå tenker nok folk hva dette er. Vel Wednesday 13 er nok kongen i den sjangeren (Murderdolls, Frankenstein Drag Queens From Planet 13, Maniac Spider Trash). Men Showstripsilence har addet litt growling i tilegg. De har horror movie samples i starten på noen av sangene, og artworken er inspiret av en hvilken-som-helst grøsser film plakat.

Disse karene kan spille catchy gitar, gitt og dette hører man fra sang 1. Når vokalen startet satt jeg usikker og lurte på om det jeg hørte var bra eller dårlig. Det viste seg at denne følelsen kom til å vare gjennom hele albumet. Jeg synes growle delene til Showstripsilence var fantastiske. Kunne faktisk ha minnet om The Ghost of a Thousand eller Gallows. Dessverre var det mindre growling enn det var clean vokal. Clean vokalen ble kjedelig, og var ganske så lik gjennom hele skiva. Det var god variasjon i starten av albumet, men variasjonen falmet vekk etter en stund.

De er også ujevn tekstmessig. Noe er bra og noe burde de skamme seg over. Som feks "Shake, tears! Distress... I'm So Sad", altså kom igjen! Nå når jeg er innpå de negative sidene deres, må jeg nevne sangen  "Think About You". Dårligere sang enn dette må man lete lenge etter. Jeg følte meg rett og slett flau og dum av denne sangen.  "Evilness", "Outside Our Houses" og "Swallowed" gjorde heldigvis opp for "Think About You".

Er du en husmor som vil tørke støv fort, og liker litt annen musikk enn James Blunt, Norah Jones eller Celine Dion da anbefaler jeg dette, because this is some catchy sh*t.

6/10
Mats Alexander Kristensen

Plateselskap: New LM Records

Dette er alternativt. Tenk deg en mer rocka, eksperimentell U2 og svenske Andreas Johnson som hadde en hit med ”Glorious” for noen år siden. Problemet er bare at jeg ikke liker U2 eller Andreas Johnson, men synes U2  og Andreas Johnson er tusen ganger bedre enn dette bandet.

Denne skiva har jeg hatt i evigheter og det er ikke uten grunn. Det er noe her som gjør at jeg ikke får noen særlig følelse over hva som blir fremført. Låtene blir for tamme, intetsigende og det er vel kun låt nummer 1 ”Broken” som brekker seg ut av det harde skallet av kjedelige låter. ”Broken” skiller seg ut på den måten at den er har en mer fengende rytme og melodi. Vokalen er typisk poprock og jeg synes det blir sunget rett og slett falskt på noen spor på denne skiva.

Her prøver bandet å virke veldig eksperimentelt, men det blir for platt og kjedelig. Når bare en låt av totalt elleve er godkjent så er det synd på bandet, plateselskapet, musikkinteresserte og til slutt også på oss som må høre igjennom dette flere ganger for å prøve å få til en saklig anmeldelse og til slutt må gi opp fordi det rett og slett er umulig. Shwa må gjøre mye til neste gang for å få meg interessert.

2.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: musicbuymail.eu
Utgivelsesdato: 12.10.07

 Det tyske bandet Shylock ga ut sitt fjerde studioalbum i fjor, og det skulle jeg ønske de ikke hadde gjort. Det er sjeldent jeg kommer over noe så kjedelig, jeg måtte stoppe midt i tredjesangen. Hadde Shylock vært tidligere ute, ca 68 år, hadde tyskerne vunnet krigen glatt, folk hadde rømt fra landene sine.

 Shylock har tidligere blitt beskrevet som melodisk hardrock, men selv om det blir brukt mer enn 3 akkorder er det ikke melodisk. Hardrock er det forresten heller ikke, de spiller så pop at du nesten hører neglelakken. Det var kanskje refrenget på tredje sangen ”MUSIC” som fikk meg til å si at nok er nok, keyboardet i bakgrunnen minner om noe du kunne kommet over på et rave-party, og teksten går som følger: ”We can’t dance without the music. We can’t be without the music. We can’t live withtout the music. We can’t live without the music. We can’t…dance”. Vel jeg kan ikke leve MED denne musikken.

 Platen er preget av helt enkle riff, og det som har gitt den et melodisk rykte må være keyboardet men det er holder ikke når jeg får rave assosiasjoner. Men til slutt er det vokalen og kjedelige tekster som drar alt ned i gjørmen.

2/10

Jonas Bye 

Plateselskap: Moonlight Records
Utgivelsesdato: Desember 2006

Silent Vanquish blander melodiøs death og doom på en fin måte og debuten Dysthymia gjør så absolutt et positivt inntrykk på meg. Det går for det meste i midt tempo og bandet benytter seg av en typsik growlende death vokal som både er godt utført og passer musikken ypperlig. For å supplementere denne trekker bandet inn ren vokal her og der, noe som gir musikken litt ekstra krydder. Dette er noe jeg setter pris på og som de med fordel kunne benyttet seg av i en enda større grad. Bandet er også flinke til å benytte seg av synthen som et stemningsskapende element. Den stjeler sjeldent showet og holder seg stort sett i bagrunnen av lydbildet. 

Jeg får til tider følelsen av å lytte til en nedstrippet variant av finske Insomnium da drammensbandet klarer å skape noen av de samme stemningene, dog ikke av like høy klasse som våre finske venner.

I blant får vi servert innslag av kassegitar som på siste låta som er en akustisk ”outro”. Jeg synes stort sett de akustiske elementene fungerer godt, selv om siste låta kanskje blir noe ensformig og monoton i løpet av de drøye fire minuttene denne varer.

Skal jeg sette fingeren på noe på denne ellers så flotte debuten så må det være produksjonen som bærer noe preg av å låte litt ”hjemmestudio”. Men dette er ikke av noen stor betydning. 

Dette er absolutt en verdig debut, og jeg ser frem til å følge bandet videre. For fans av melodiøs death metal med innslag av doom er dette så absolutt et album det er verdt å låne øret til....

7/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Napalm Records/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: 05.11.07

Sinamore’s Seven Sins A Second starter svært lovende med en intro sang som heter ”Outro”. Den er såpass spennende at det ga meg gode forhåpninger. Men bare etter spor en så følte jeg meg en smule snytt. Man kan jo sikkert kalle det gothic rock, men hva legger man egentlig i det begrepet? Litt sånn små emo hard-rock? Vel basically så er Sinamore en hardere, raskere versjon av HIM. Etter min mening er det jeg synes HIM skulle tatt seg til for lenge sida (+ transplantere et pare reale baller i skrittet på godeste Valo), bare at det kan gjøres bedre enn av Sinamore.

 Det er metal, det er klart. Ikke spesielt spennende eller givende metal, allikevel dog. Det låter veldig masse produsert i mine ører, som om de bare har funnet en stilart som kan passe til mest mulig fjortiss ungdom og så følger løpet til mål. Resultatet blir en litt småslitsom vokal, backet up av instrumenter som ikke helt tar den helt ut. Gitarsoloene som drar seg til på slutten av et par av spora er det som gjør at man holder håpet oppet på en måte. De er faktisk ganske ålreite. Ikke at man nødvendigvis trenger å være sånn super avansert hele tiden heller, men når resten av lydbildet er like generelt som kneipbrød, hadde det vært greit med noe anna inni mellom.

 Jeg kan med letthet se for meg at vokkisen kan gjøre mang ei emo tjei klam i hakket når han lar lungene få fritt utspill på scena i sine tighte utvaska jeans. Dessverre har jeg nå sagt meg ferdig med den fasen, sminken er lagt bort og barberbladet ubønnhørlig på plass i høvelen. Jeg ser ikke sjarmen i stemmen hans, og musikken, dog vel produsert og gjennomført innen stilen, er for glattpolert og kjedelig. Ingen luftgitar faktor, ingen allsang, ingen følelse av noe som helst. De skal ha for sangen ”Unbreakable Calm” som låter litt annerledes enn de andre med smålig spennende intro og passende kvinnelig backup vokal. Dessuten så er det med noe semi growling der, som de virkelig burde ta bedre i bruk ved senere anledninger.

4,5/10
Magnus H. Blystad

5/10
-skrevet 12. august 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Dragonheart Records

Dette er rock n' roll for alle pengene! Her snakker vi smarte, tekniske og gjennomtenkte riff med driv! Det instrumentale er helt fabelaktig, desverre legger vokalen en demper på alt. Vokalen kan bli litt for mye power-aktig. Enkelte plasser passer den som hånd i hanske, men noen ganger blir det for mye. Men med slike kule og fengende riff går det ann å ikke tenke så mye over det.

På sangen Evil thought som er den beste på hele plata passer vokalen godt! Og jeg må bare få frem at åpnings riffet er dødskult! Tung melodisk rock kan Echoes beskrives som.
Det er enkelte riff som er så tunge at nesten Illdisposed kunne brukt dem. For eksempel første riff i sangen "B.T.T.W.".

Hadde det bare ikke vært for den power-metal aktige vokalen hadde dette vært en helt klar vinner!

9/10
Stig Ruben Erklev

Plateselskap: Metal Blade Records
Utgivelsesdato: 10.04.07

Det første som slår meg når jeg setter på denne skiva er hvordan det nærmest oser Satyricon av bandet. Det er relativt tydelig hvem som er den store inspirasjonskilden da både riffing og vokal har flere paraleller til nevnte Satyricon. Dette er Sonic reign’s første skive, og de har vært så heldig å kapre kontrakt med den velkjente labelen Metal Blade Records. Jeg tipper Metal Blade vet godt hva slags musikk som selger og at Satyricon går unna som varme hveteboller. Det er derfor neppe tilfeldig at selskapet satser på Sonic reign, og det er neppe negativt for platesalget at bandet oprerer litt innenfor dette Satyricon landskapet. Nå skal det sies at selv om det er en del likhetstrekk mellom disse bandene så er nok Sonic reign en raskere og mer brutal utgave enn Satyricon anno 2007. 

Som sikkert de fleste har forstått så dreier musikken seg om kjapp svartmetall. Skiva er spilt inn i eget studio og jeg synes de har klart å få til en ganske så god produksjon. Musikken varierer fra midt tempo til kjappe blast beats, og det at albumet er såpass godt variert gjør at man aldri går lei i løpet av de 40 minuttene skiva varer. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av jeg har hørt dette mange ganger før, og Sonic reign kunne nok med fordel prøvd å tilstrebe noe mer originalitet.

Alt i alt en bra plate, men det blir litt for mye Satyricon og litt for lite originalitet til at bandet når helt til topps.

7/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Nuclear Blast/ Indie Distribution

Sonic Syndicate gav ut debut cden sin hos Pivotal Rockordings, men forlot Pivotal da de vant en platekontrakt hos Nuclear Blast. De spilte inn sin debut for Nuclear Blast, "Only Inhuman" og sammen med Blinded Colony leverte de en sterk cd og solid kandidat til årets cd. Det morsomme er at Blinded Colony er et Pivotal Rockordings band, og labelet har kun hatt 3 band (inkludert Sonic Syndicate). Det 3 bandet har fortsatt ikke gitt ut sin cd, så jeg venter i spenning.

Da jeg hørte på Only Inhuman for min første gang fikk jeg rett og slett vann i munnen. Spillingen, vokalen og sounden var en rein orgasme for mine ører for å si det mildt. Vokalen er en slags miks mellom Children Of Bodom og Soilwork, to band jeg verdsetter høyt. Spillingen er In Flames og Soilwork sin stil og jeg har lest In Flames` Anders Friden sin rosende kommentar om denne skiva.

Sonic Syndicate satser også på mer clean vocals enn det de gjorde på "Eden Fire", noe jeg synes er et fornuftig valg.

Jeg finner ikke en eneste sang på skiva kjedelig og det kunne ikke falle meg inn å velge en favoritt låt ettersom at absolutt alle sangene har sitt lille høydepunkt.

Om du er lei av denne sjangeren som Soilwork, Nightrage og Scar Symmetry spiller, råder jeg deg til å holde deg unna, dette er et album for alle som elsker svensk melodic death metal. Dette er også platen jeg har hørt mest på i '07 og jeg er fortsatt ikke lei.

Sonic Syndicate kapret melo-deathtronen med denne triumfen og  "Only Inhuman" er rett og slett definisjonen på perfekt og ord er ikke nok til å beskrive denne opplevelsen.

10/10
Mats Alexander Kristensen

Jeg har et spørsmål. Hvor kvalmt og discusting ønsker du og ha det? For Sordid tror jeg ikke det fins noen grenser. Her handler tekstene om død, sex, voldtekt, tortur og mye annet som fanden sysler med. Om man bare ser på coveret og bookleten får man et inntrykk av grusomheter og ekkelheter som bandet trolig er fokusert på. Om musikken kommer i første omgang eller om det er tekstene er jeg usikker på. I hvert fall blir det spilt grind-death metal av bandet fra Australia. Det som blir spilt er helt ok spilt og intensiteten er der. Produksjonen er så dårlig de vil ha det til og de er sikkert fornøyde med det de gjør. Det som er problemet er at de fremstår som noen 8-åringer som synes tiss og bæsj er kult, som liker å sjokkere. Dette sjokkerer ikke meg for å si det sånn. Jeg blir heller fortvilt over hvor barnslig man kan være. Nå tenker dere sikkert at jeg er mot all slik musikk, men det er ikke sant. Det finnes faktisk bands der ute som er gode og mindre ”8-åring” enn dette bandet. Om jeg ser bort ifra budskapet deres er dette et under middels grind/death-album.

3/10
-skrevet 10. september 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Jeg ble grepet av musikken med en gang. Harsk old school black metal av beste merke, med mye synth, og med innslag av folkemusikk. Første gjennomhøring var 39 minutter i himmelen, så det endte med at jeg spilte den èn gang til på full guffe. Produksjonen er dårlig, men jeg liker den, Sorgsvarts musikk passer den møkkete produksjonen utmerket. Noe av partiene som er mest folkemusikkinspirert kunne jeg klart meg uten, jeg liker musikken best når den er på sitt mest brutale. Tekstene er nasjonalromantiske, og klisjeene sitter løst. Selv om plata taper seg litt etter hvert, så kommer en eventuell andreplate fra Sorgsvart til å stå høyt på innkjøpslista. Det er godt å høre at det fremdeles lages black metal av god kvalitet her til lands.      

7,5/10
Remi Andrè Skaanes

Plateselskap: Sensory 

Anima er det andre albumet til det franske bandet ”Spheric Universe Experience”. Personlig hadde jeg aldri hørt om dem og var en smule skeptisk da jeg satte CD-en inn i spilleren.

Den skepsisen forsvant fort da det første riffet begynte, dette albumet inneholder alt man bør forvente seg fra et godt progmetal band. De setter også synthen ganske mye i fokus, noe som gjør musikken rikere og åpner for flere melodier og unike riff.

Det som trekker litt ned er vokalisten, han har en ganske irriterende gnagende stemme som kan minne om Rod Tylor på Symphony X sitt debutalbum. Det er heller ikke så fryktelig nyskapende, så hvis du er en dedikert progfan så finner du sannsynligvis ikke noe du aldri har hørt maken til i dette albumet.

Til tross for dette er det et sterkt album som finner en god gylden middelvei. Ikke for tamt og kjedelig og ikke for mye overdreven runking. Hvis du digger heavy gitarriffing og halsbrekkende keyboardsoloer er dette definitivt et band for deg.

For fans av: ”Symphony X”, ”Andromeda”, ”Black Mages” og ”Time Requiem.

(Det er også et veldig sterkt Final Fantasy preg over noe av musikken, noe som tittelen på den siste låten ”Black Materia” understreker. Så hvis du er en fan av Nobuo Uematsu vil du kanskje ha ekstra stor glede av dette albumet).

7,5/10
Roar Brattås 

Plateselskap: Sensory / Lasers Edge

Dette var ikke ventet av plateselskapet Lasers Edge. Det ser ut som de satser på mer og mer mørkere metall, og går mer og mer vekk fra progmetallen. Det er litt synd for de har så mange gode på sin rooster. Men men er ikke sikkert dette er et faktum da. I alle fall er Spiritual et death metal som har med elementer både fra gøteborg-metallen og progmetallen. Selve drivet er fra Gøteborg-deathmetallen, men så er det noe som gjør det progressivt. Det er blandet litt av hvert i på denne platen har jeg skjønt. Litt etnisk koring er det med her også, og det har sikkert noe med at bandet heter Spiritual og at det skal være litt åndelig over seg. Vi får i alle fall relativt kjedelige death metal-låter som kan grense litt bort til å bli goth-metall. Lydbilde er også litt støyete synes jeg. Det er som et teppe med susing ligger over produksjonen og det er litt ødeleggende.

Dette er liksom litt ”Enya goes metall” på en måte, og en vokalist som minner meg om Rammstein sin synger med. Dette var ikke noe jeg vil anbefale til noen.

3/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Progrock Records

Det første jeg la merke til ved dette albumet var det fargerike coveret. Om musikken var like fargerik gjensto å se, og det var den. Hold deg fast, for det er nemlig 29 år siden vi hørte nytt materiale fra denne gjengen. Det skal sies at de ga ut et bar compilationcder i 1999 og 2001, men noe nytt materiale har vi ikke fått før nå.

Men uansett et hyggelig gjensyn med denne godt voksne gjengen. Denne skiva låter til tider veldig bra. Mye fin symfonisk progrock får man her, med nydelig synth, bass-spill og gitarspill. Skiva sliter litt når det gjelder vokal synes jeg. Nå har de en god vokalist i Al Lewis, men jeg syntes de burde bruke den litt lengre frem i lydbilde. Den blir på enkelte låter litt slukt i alt det andre som er så vakkert på denne skiva.

Gjennom denne skiva får man mye gode stemninger og spesielt låta ”Babylon”er et kjempegodt stykke på ni og et halvt minutt. Dette er progrock for de som fortsatt liker 70-talls proggen, for det låter veldig 70-talls av dette. De har klart å få fram den riktige 70-talls soundet blandet med litt nyere synthbruk på en trivelig måte.

Dette er et veldig godt gjennomført album selv om vokalen ligger litt langt bak i lydbilde en gang i blant. Dette er herved anbefalt for alle progressive rock-fans.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Shrapnel Records/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå!

 Stoney Curtis Band spiller blues og sier selv at de er veldig inspirert av hardrock og jazz. Det kan jeg forsåvidt høre, men noe av det minner meg veldig om litt mer psykedeliske saker også.

 Innholdet på denne plata varierer ganske kraftig fra skikkelig bluesrock til psykedelia alà Pink Floyd. Den nydelige balladen ”Behind the sun” minner meg veldig om noe Pink Floyd kunne komme opp med.  En skikkelig godlåt med en helt nydelig avslappende ro i seg. Men utenom denne og ”Rain over me”  er tempoet egentlig satt opp til midtempo og raskere. Dette blir aldri kjedelig og man blir underholdt hele tiden med dette gode musikalske produktet. Her finner du låter for å sprite opp festen med, nachspielet og til og med dagen derpå.

 Favorittlåtene mine forblir den nevnte balladen ”Behind the sun” og up-tempo låta ”Thats right” som blir en höjdare for meg når det gjelder groove og rockefot. Liker du bluesrock med gode melodier, heftige gitarer og nydelig orgelspill så er dette plata for deg. Jeg klarer ikke å la være å røre på rockefoten. I tillegg må jeg nevne at soundet her er veldig 70-talls og det er jo egentlig bare en bonus da musikken fra det tiåret er noe av det beste jeg vet hvertfall.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Dockyard1/Indie Distribution
Utgivelsesdato: 22.01.08

Ikke før jeg har lagt ifra meg Alestorm sitt nye album så kommer det enda et album basert på skip. Ikke akkurat sjørøverskip, men vikingskip er i fokus hos Stormwarrior. Dette er den tredje full-lengderen til dette bandet og de gjør som de pleier, spille lynrask power metal som ligner på Helloweens skive Walls of Jericho fra 1985.

For å si det som det er så har ikke jubelen stått i taket hjemme hos meg på de to første albumene til Stormwarrior, men med denne skiva så vil jeg nok si at jeg storkoste meg fra første til siste spor. Melodilinjene, twinguitar-soloene, bassgangen og ikke minst en ikke ulik Kai Hansen-stemme på vokalisten gjør at denne skiva er en av de beste innen sjangeren. Det spilles raskt, energisk og fengende slik at man bare må høre albumet igjen og igjen.

Sleng på alle sporene på dette albumet til mp3-spilleren din så skal du se at du neppe trenger å bytte noen av de på en god stund. Noe sier meg at jeg bør sjekke ut de forrige albumene en gang til for å se om tiden ikke er moden for at jeg liker dem også, det går jo ann å prøve.

Fans av Running Wild, Gamma Ray og Helloween bør kjøpe dette mesterverket av ei power metal-skive. Dette er power metal som alle kan like.

9,5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Indelirium Records
Utgivelsesdato: 23.02.06

Hørt det før.
Dette er en cd som raser rundt i mørke i 24 langdryge minutt. Et band virker som de prøver å være Italias svar på Raised Fist, noe de ikke lykkes spesielt med. Dette går så rett fram som det er musikalsk mulig å få det.

Vokalen har et snev av Max Cavalera (Sepultura) i seg, noe som ikke nødvendigvis er en dårlig ting. Men når man leser tekstene i booklet'n og fortsatt ikke får med sett et ord, trur jeg det bare er et spørsmål om tid før tekstene endrer seg live! Et kjedelig band, noe man har hørt tusen ganger før i Hardcore-sjangren. Et lite rutinert band som sliter litt her og der, spesielt med en trommis som til tider ikke klarer å følge etter resten.

Men skiva har et lyspunkt, låta ”Manifest of Integrity” har noe vi alle liker. Gruppe-vokal, der hele bandet er med på refrenget, desverre den eneste låta som er variert fra resten. Hadde resten av skiva hatt like godt driv og feel-good i seg, tror jeg disse karene hadde hatt en vellykket promotion.

Dette er kun for spesielt Hardcore interesserte.

3.5 / 10
-skrevet 27. august 2006-
Magnus

Plateselskap: Tabu recordings
Utgivelsesdato: 02.04.07

Susperia er et band jeg har fulgt med argusøyne siden debuten i 2001, og bør vel i dag være kjent for de fleste med en viss kunnskap om den norske metal scenen. Dette er deres fjerde album og jeg var meget spent på om de ville klare å toppe deres forrige perle ”Unlimited”.  For nye lyttere kan jeg fortelle at Susperia startet opp med et uttrykk som lå mye nærmere black metal enn hva de gjør i dag. I løpet av diskografien har de vandret lenger og lenger bort fra det sorte aspektet og de har i dag tydlige influenser fra band som blandt annet Testament. 

Jeg må jeg inrømme at jeg i begynnelsen var er en liten smule skuffet over albumet, men den kjente ”vokseeffekten” satte inn og albumet har bare blitt bedre og bedre. Likevel må jeg si at jeg savner de aller heftigste gitarriffene som eksempelvis åpningen på ”Chemistry” fra forrige slipp. Men fortvil ikke, det er nok av riffing i kjent Susperia stil her og låter som blant annet ”The Clone” er virkelig en godbit. Her blandes høyt tempo i thrash gata, med roligere partier og melodiøs vokal hvor jeg til tider får litt In flames assosiasjoner.

Lyden er som vanlig meget bra og det har aldri vært tvil om at samtlige musikere holder et vanvittig høyt nivå. Det er ikke til å stikke under en stol at Tjodalv er en av norges beste trommiser noe han også viser på denne skiva. 

Selv om jeg i begynnelsen var noe skuffet har denne skiva vokst seg stor og sterk. Susperia fortsetter der de slapp på ”Unlimited”. Er du fan så er det bare å løpe og kjøpe. Jeg tviler på at Susperias populæritet blir noe mindre etter denne plata.

9/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Napalm Records/Indie Distribution
Utgivelsesdato: 05.11.2007

Folkmetal er en sjanger som jeg lenger har omfavnet med et åpent sinn. Sett i en metalhistorisk sammenheng er det en svært ung sjanger. Allikevel er det stor spredning innen musikken. Musikken er, av navnet, influert av folkemusikk / folkeventyr / legender og lignende. Det som på nynorsk så fint kalles ”folklore”. Så derfor er det naturlig at band fra nordiske land har en viss likhet.  På den måten blir det også forklart hvorfor mange av østeuropeiske bandene (Alkonost ((russisk)), Zalvaranis ((latvisk)), Elfsword ((russisk, men brutt opp)) og Sacra Arcana ((ungarsk)) for å nevne noen) kan virke en smule obskure på oss som ikke skjønner språket eller har noe forhold til det musikalske.

Grunnen til denne lange tiraden ligger i det at ”Svartsot” er dansk, og spiller noe som jeg vil si er en lett blanding av den østeuropeisk og nordiske folkmetallen. Det er en utrolig velprodusert skive, og de har et lydbildet som er veldig likt for eksempel ”Alkonost”, når det gjelder riffing og trommer. Bare med klarere lyd og uten soloene og synthen. ”Svartsot” bruker fløyte som hovedfolke instrumentet, med bare få innslag av andre elementer. Veksel vis bytter de og over til å være mer som Finntroll, med mer hummpha takt baserte sanger (bare hørt på spor nummer 3, Nidvisen). Slik holder de godt på oppmerksomheten din. Det hele låter veldig bra. Litt mer hardtslående enn Korpiklaani, og mer fokus på det musikalske enn på øldrikking. Selv om det også er et element her (spor nummer 1 heter jo faktisk Gravøllet).

Dessuten synger det på dansk. Bare det i seg selv burde være nok for at i allefall andre skandinaver skulle sjekke ut dem. Dansk growling, det høres en smule spesielt ut for norske ører.

Om jeg skulle plukke noen favoritter måtte det i så fall bli ”Havets Plage” ”Brages Bæger” eller ”Jotunheimsfærden”. Disse 3 ligger ganske nære Finntroll/Trollfest, bare hakket tyngre og da på dansk. Med grei variasjon og en rekke småspenstige låter er ”Ravnens Saga” et trygt kjøp for deg som liker folkmetal.

8/10
Magnus Blystad