IMM

<<< TILBAKE TIL PLATEANMELDELSESOVERSIKT

Plateselskap: Solitude Prod.
Utgivelsesår: 2006

Tales of dark er det andre bandet jeg anmelder fra Solitude på kort tid. Dette bandet er fra Serbia og spiller ifølge dem selv en blanding av deathmetal og doom. Det kan jeg egentlig si meg enig i, men jeg ville også sagt at de var progressive også. Tempoet skrues opp og ned på denne platen og det ganske hyppig.

Innimellom får vi rolige partier med litt gitarspill, men det meste av musikken er en blanding mellom death, black, progmetall og doom. Det er fengende til tider og vokalen er både clean og growl, men det er også med kvinnevokal på noen av låtene. Jeg må si meg imponert av vokalarbeidet på denne skiva. Det musikalske derimot er litt så som så. Jeg klarer ikke helt å henge med på noen av overgangene deres, det er sånn at det høres så ute av takt ut. Det liksom ikke tight nok for min del. 

Låt nummer to har et parti i seg som høres ut som en polyfonisk ringetone og det er ikke bra. Begynte å lure om det var en telefon som ringte, men uheldigvis for Tales of dark så var det de som gjorde meg mistenksom.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Adipocere Records

Det her er det album nummer 2 fra franske Temple of Baal. De spiller Black Metal og prøver å være så lik som mulig norske Darkthrone. Jeg har egentlig aldri hatt sansen for Darkthrone og dermed er egentlig ikke dette min gate. Noen kule trasha partier her og der er ganske bra, men når de setter i gang med sin form for Black Metal detter jeg helt ut og blir sliten. Oppfriskende med gitarsoloer her og der og trasha partier gjør at plata ikke får så veldig dårlig karakter fra meg allikavel.

4/10

Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Firebox
Utgivelsesdato: 20.08.2007

Eyes Unfolded. 5 spor. 53 minutter. Atmosferisk doom metal. Episk eller pretensiøst? Det skal jeg prøve å få avklart her.

Dere vet det øyeblikket hvor helten i skrekkfilmen går inn i det store sataniske tempelet? Og det går opp for han nettopp hvor mange liter med blod som har rent nedover det gruelige alteret? Hans øyne glir nesten tilbake i skallen på han, de vittige kommentarene forsvinner og han klarer kun å ytre et stille ”Oh my fucking god”. I dette øyeblikket spiller de Terhen i bakgrunnen. Eyes unfolded er svært stemningsgivende, det gir en følelsen av noe stort og episk med en gang. Episk bør det jo gjerne også være når det er snakk om en 13 minutter lang doom metal sang, som spor 1 er.

Eyes unfolded er glitrende bakgrunnsmusikk til utforskning av sataniske templer, til ekle grøsser shootemups, og lignende. Min favoritt på skiva er Influences, den første sangen. Virkelig bra doom, som holder seg akkurat passe inne med de gamle trekkene fra tidlig 90-talls bandene, og de nyere goth trekkene. Jeg synes også den kvinnelige vokalen høres bra ut, den er ikke helt kliss lik alle andre, noe som jeg finner bra. Terhen tar en virkelig inn i varmen med Eyes Unfolded, lydbildet formelig oversvømmer lytteren med den dyptgående illevarslende stemningen.

Men den krever et par runder før den er varmet opp. Første gangen så synes jeg det var forbitrende kjedelig. Jeg synes konseptet virket super pretensiøst og fikk mest lyst til å slå huet i veggen med tanke på hvor langt hele albumet var. Måtte jeg virkelig lide meg igjennom godt over 50 minutter med samme mølja? Etter et par ganger, og et par hull i veggen, så gikk det bedre. Nå synes jeg det er vel utført doom album. Det som trekker det ned er allikevel lengden på sangene. Om de hadde hatt kortere sanger, med flere forskjellige musikalske elementer så tror jeg det ville hørt bedre ut. Alt for mye av en god ting er bare for mye. Og det kan tidvis bli litt for mye av det samme.

7/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Dockyard1/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå

Denne plata består av solide nikk mot den gamle heavy metallen fra det glade 80-tall, og det gjør den med stil! Denne plata falt veldig i smak hos meg aller først, men den vokste dessverre ikke så mye som jeg trodde. De første tre låtene brenner av alle godsakene, og resulterer i at andre halvdel blir merkbart slappere. Og det er litt synd, for musikken minner ofte om gode gamle AC/DC. Albumet begynner liksom så veldig bra, men som sagt holder det ikke nivået oppe.

Det er dermed ikke sagt at det er et dårlig album, det er bare ikke en langvarig affære. Jeg kunne godt satt på plata på et vorspiel, det er veldig den typen musikk. Gitarene og rytmeseksjonen groover godt sammen, og vokalisten har en stemme som passer til musikken (selv om han ikke er så sterk som promoen vil ha det til… Robert Plant du liksom, pass deg litt nå). Jeg gir albumet en midt på treet score på grunn av den uforløste kvaliteten i musikken som jeg tror er der, men som jeg ikke fikk høre denne gangen.

Er det forresten noen andre enn meg som synes de hører ”Mr. Crowley” i soloen på My Last Goodbye?

5/10
Terje Rustestuen

Plateselskap: Equal Vision
Utgivelsesdato: 26 Juni 2007

Når et band prøver å markedsføre seg som spesielt, og originalt, men er litt i tvil om de får det til så hender seg det prøver å stunte seg fram. The Sound… har her, i stedet for tekster til sangene, lagt med en historie om to ulver. De heter Penelope og Charlemagne, og leter etter mat i en skummel skog. Jeg satte meg ned og leste historien om de to ulvene mens jeg starta spor en.

Historien var faktisk veldig bra, og veldig trist. Samme hvor mye jeg prøvde klarte jeg ikke å få meg selv til å si at det bare var et pretensiøst pr stunt.

Plata er delt i to egentlig, hvor av første delen er ”Tiger & The Duke”, en reissue av en eldre ep, mens del to er utvalgte, remixa sanger fra albummet ”Lover, The Lord Has Left Us”.

Så, del en er etter min mening helt ok. Den har en litt spesiell oppbygning da annenhver sang er en interlude som leder opp til neste spor. Det er totalt 4 interludes og 4 akter. Men er det noe å høre på? Vel, ja, egentlig. Det er kanskje ikke det mest spennende konsept ep’n som er utgitt, men spennende nok. Spesielt er Akt 2, dvs spor fire, en høydare. Det veksler mellom å være forvirrende, og behagelig i akkurat passe doser. Noe som er tilfellet for hele plata egentlig; forvirrende og behagelig. Personlig liker sangene best som har mest vokal og instrument deler, og heller mindre electronica / sampling.

Helhetsinntrykket de skaper med Tiger & The Duke er veldig bra faktisk, små melankolsk rock som veksler mellom å være hyperaktiv, skrikete og behagelig å høre på. En lett blanding mellom Air og Atreyu. Og det hele passer faktisk ganske greit til historien om Penelope og Charlemagne.

7,5/10

Del 2 derimot, ja..hvor skal jeg starte her. Den testet tålmodigheten min på en måte bare et teletubbi maraton med kusina mi har gjort før det. Jeg har personlig ikke noe negativt forhold til verken sampling eller electronica, dersom det er utført bra. Men disse hybridversjonene av eldre sanger var mer enn jeg kunne tåle. Hvordan original versjonene er, har jeg ingen anelse om, men dersom det finnes en gud er de svært annerledes enn de på Tiger & The Duke. Hele tiden sjekket jeg hvor lenge det var igjen av sangene, for å bli skuffet gang på gang.
Eneste som kunne minne om lyspunkt var live versjonen av Horses In The Sky, den er faktisk ganske kul. The Heretic, siste sporet, kan også få være med her. Hovedsakelig fordi Evol, som har mixa den, ser ut til å vite og begrense seg.

3/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: musicbuymail.eu
Utgivelsesdato: 26.1.2008

 The Street er ute med sitt sjette album med tittelen The Divine Debauchery og spiller hardrock med heavy riff. Bandet er kjent for et bra live show og har varmet opp for band som Quiet Riot, Metal Church og Alice Cooper.

 Både bandnavnet og tittelen til første sporet ”Greetings from the ghetto” gjorde meg litt skeptisk til hva jeg hadde i vente, men etter en intro med noe som mest ligner på en hiphop beat, politisirener og hyl slår et melodisk heavy riff inn. Ikke så mye å skrive hjem om men halvveis ut i verset tar den seg opp med et rått riff.

 Gitaristene Chris Miller og Randy Vaughn viser flott samarbeid med praktfulle trade-off soloer og presterer kule og catchye riff fra platens begynnelse til slutt. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere vokalen, den har sine øyeblikk men ellers så appellerte den ikke så veldig for meg. Minner meg om noe man kunne funnet på Playstationspillet Need for Speed, og på sangen ”Step it Up” kan det minne mer om rapping, og det trekker ned. Men jeg må si at Rob Lambro gjør opp for vokalen et par ganger.

 En annen ting er at jeg er lei heavy plater med 12-13 sanger på, det er greit med det antallet om det er Reign in Blood lengde på sangene, men her blir det litt for mye av det gode.

 5.5/10

Jonas Bye 

Plateselskap: Progrock Records

Hvis ”Spock’s Beard” og ”Dream Theater” fikk et kjærlighetsbarn ville det sannsynligvis het ”The Third Ending”. Dette Amerikanske bandet har definitive særpreg fra disse to bandene blandet med en veldig egenartet og nyskapende stil, en stil som raskt blir etablert allerede på den første låten ”Eleven”.

Mange av låtene er akustiske og veldig rolige, ”The Third Ending” er et levende bevis på at man ikke nødvendigvis trenger sinnsyke taktskifter og superraske gitarsoloer for å lage et knallbra progmetal album.

Vokalisten har en vakker og beroligende stemme som kler stilen deres veldig godt og gjør at man bare vil høre albumet om igjen og om igjen.

Det ene som likevel hindrer dette albumet i å få en tier er at noen av instrumentaldelene høres litt vel mye på ”Dream Theater”. Et band som klarer å holde sitt eget så godt bør klare å unngå såpass store stilmessige likheter. Men uansett; løp og kjøp!

For fans av: ”Riverside”, ”Spock’s Beard”, ”Dream Theater” og ”Porcupine Tree”.

9.5/10
Roar Brattås

Plateselskap: Lockjaw Records
Utgivelsesdato: 24 september, 2007

 TDTY er nok ikke et band jeg ville følge utviklingen på akkurat. Musikken er ikke spesielt fengende i mine ører, og de har en rimelig merkelig stilart som ligger i gråsonen mellom rock/punk/hardcore/post et eller annet.

 Musikalsk er det kreativt nok, passe kaotisk, passe skrikende. Jeg kan ikke si jeg ble veldig imponert egentlig. Det er ikke det at det høres dårlig ut, det er bare ikke spesielt spennende. Småhypnotiske riff følger på rad og rekke, noe som muligens funker i mørke klubber i underground klubbene i UK hvor gutta er fra. Selv synes jeg det bare er smålig kjedelig. Om du ga Blink 182 en heavy dose med crack ville de nok komme opp med noe lignende. Stakkato aktige gitarer, repeterende riff, med matchende trommer.

 Hele plata er bare 26 minutter. Om den hadde vært 56 hadde du nok ikke merka til mye forskjell. Lydbildet er så tyngende og gjennomgående for hele skiva at det man sitter igjen med av inntrykk er en generelt småkaotisk følelse, og ikke noe godt inntrykk av enkeltsangene. Det siste sporet er hakket mer roligere, men allikevel, ikke noe jeg hopper i taket for. ”Push Becomes Shove” er ikke noe spesielt bra eller dårlig. Det skulle vært hakket tyngre og hakket raskere for min smak. Og en litt sintere vokalist. Han bytter mellom clean, og mer screamo aktig stemme, det gjør for så vidt like lite inntrykk på meg åkke som.

  Skulle du tilfeldigvis være fan av britisk progpunk/posthardcore (hva nå i huleste de sjangrene skal beskrive) så kan det tenkes du liker den skiva her.

4/10
Magnus H. Blystad

Walhall er tyske Thrudvangars andre album. De spiller vikingmetall med symfoniske elementer.

 I motsetning til mange andre band innenfor sjangeren, makter Thrudvangar å formidle en helt spesiell stemming i musikken sin. Det episke lydbildet skapes først og fremst av keyboardlyden, men balanseres mesterlig av tunge gitarriff, så det blir aldri i overkant. De maler et romantisk bilde av vikingtid. Tekstene er på tysk, noe som gjør at musikken høres mer eksotisk ut. Jeg har derfor ikke snøring på hva det synges om, men det aner meg at det går mye i slag, dreping, og vakker natur. Det er uansett uvikitg, så lenge musikken er god.

Og det her den til gangs på Walhall. Vikingmetall har i mine ører en tendens til å bli repetativ, og det er også et problem her. Spilletiden på 47:32 er helt på grensen, og at det blir noe ensformig trekker helhetsinntrykket litt ned. Men Walhall er et solid album, som alle med interesse for sjangeren bør sjekke ut.

8/10
-skrevet August 2006-
Remi Andrè Skaanes

Plateselskap: Nuclear Blast/ Indie 
Utgivelsesdato: 14.03.07

Powermetall fra Finland pleier å låte likt har jeg erfart. Nå er Thunderstone ute med ny plate og det er i den samme sjangeren som de har tråkket i siden debutplata i 2002. Jeg husker at jeg den gang satt å hørte på en eller annen samlecd med låta ”Father like son”. Jeg syntes låta var kjempebra så jeg kjøpte debuten til dette bandet der låta var på. God var plata også, men etter en del høringer så blei jeg bare mer og mer lei. Det samme har jeg en følelse av på denne plata også.

Vi hører klart at de kommer fra Finland, med sin melodiske power metal. Låtene er kanskje litt for anonyme for å treffe meg skikkelig. Det er liksom ingen låter som er så fengende at de får håra mine til å reise seg.

Selve gjennomføringen av plata er god og det er produksjonen også, men plata mangler noe som skal fenge lytteren. Det er for platt for bruke det ordet. Kjøper du ei plate av Thunderstone så vet du hva en kommer til, melodiøs power metal uten noen som helst form for originalitet. Man trenger kanskje bare ei plate av slike band. Det er nesten det samme hele tiden. Det er for øvrig ingenting å klage på her utenom originaliteten og kjedsomheten som man har når man hører plata. Kjøp viss du er glad i powermetall der en kopierer kopier av Helloween, Gamma Ray og Stratovarius.

Også for å nevne en ting, når en promo kommer oppdelt i 99 spor så er det lite fristende å nevne låttitler som er verdt å sjekke ut.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Regain Records

Hvorfor får vi slik musikk tenkte jeg da jeg satte denne promoen inn i cd-spilleren. En promodisk med koselig poprock spedd med litt merkelig Kaizers Orchestra-driv her og der. Dette er jo litt utafor kanten av det vi ellers pleier å anmelde. Etter litt mer research finner jeg ut at dette er en singer-songwriter som har funnet ut at han skal lage sine egne versjoner av svenske Dismember sine låter, og Dismember er som en del vet et deathmetalband. Med de samme tekstene har Tony Naima og bandet hans laget helt nye arrangementer til Dismembers låter og det hele høres til tider ganske festlig ut. Dette er så pent å pyntelig at det godt kunne promotert Dismember for folk som synes metal er bråk. Selv om tekstene er litt i drøyeste laget skulle det ikke forundre meg om folk som til vanlig hører på det nyeste som kommer av kosepoprock ville likt dette. Jeg aner ikke hva Tony Naima er ute etter selv, men med gode coverversjoner av ”Of Fire”, ”Where the Ironcrosses Grow” og ”I saw them die” er dette en fullt hørbar, men merkelig coverskive.

6.5/10
-skrevet desember 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Mer info om platen

Plateselskap: Steamhammer/Indie
Utgivelsesdato: 22.01.07

Jeg får begynne denne anmeldelsen med en noe trist beskjed. Vokalisten Vibeke Stene har sluttet som vokalist i bandet på grunn av personlige grunner. Det er jo synd da vokalen på dette albumet er nydelig. Bandet skal ha det vanskelig med å finne en stemme som passer så godt til musikken Tristania spiller som Vibeke sin. Illumination er i alle fall en plate som kan fenge mange musikkelskere. Bandet er vel mest inne i gothsjangeren, men på sin egen måte.

De har bygget opp sin egen form for musikk som jeg ikke har hørt fra andre band tidligere. Da de fleste goth-band i dag synger om det samme og nærmest hermer etterhverandre, er Tristania en egen institusjon som produserer goth-metal uavhengig av alle andre. De har holdt på siden 1996 og har et godt rykte på seg for å si det sånn. Musikken nå i dag er alldeles ikke det samme som den var for 10-11 år siden. Den har kanskje blitt mer kommersiell da den ikke er så mørk og dyster som tidligere og at den fenger bedre.

Åpningsporet ”Mercyside” er et godt åpningsspor som jeg velger å si er den beste låta på hele skiva, men her er det mange gode låter så man kan ikke si at de andre er mye dårligere. De fleste låtene på skiva er gode egentlig. Noen er kanskje litt mer anonyme enn andre, men det er ganske spredd utover plata. Man rekker på en måte aldri å kjede seg.

En ting er hvertfall sikkert dette bandet når nye høyder med dette albumet. Det er fengende og flott.

8/10
Kenneth Staurset Fåne

Til toppen

Plateselskap: Frontiers
Utgivelsesdato: 08.06.07

Michael Thompson (gitar), Mark Williamson (vokal og bass) og John Robinson (trommer) er med i dette prosjektet. Disse tre musikerne har sin fortid i forskjellige pop-sammenhenger som for eksempel Michael Jackson, Celine Dion, Steve Winwood, Phil Collins og mange flere. Det er kanskje ingen spesiell lokkedue for rock og metalfans da de fleste fans av rock og metal holder avstand fra pop.

På denne skiva er det melodisk rock som blir fremført, ikke for hardt og ikke for soft. Det høres til tider ut som Toto og det skal høres groovy ut, men det skal jeg si med sikkerhet at det ikke gjør. Denne skiva er kjedelig, anonym og har en ganske dårlig produksjon. Låtmateriale er intetsigende og det  var som å se maling tørke når jeg hørte på denne skiva. Den dårlige produksjonen, der trommene høres ut som er tatt opp i et øvingslokale med en lusen mikrofon på den andre siden av lokalet, vokalen er veldig dårlig også med tanke på at det er lagt alt for mye bass i produksjonen.

Det finnes mange skiver som jeg heller setter på innen sjangeren enn denne her.

2/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Indie recordings/Indie Distribution
Utgivelsesdato: 01.05.07

Tulus klarer å overbevise meg med sin simplistiske form for svartmetall. Det er relativt enkelt og rett frem det vi får servert her, men feiende flott. Produksjonen er spinkel, men  treffende. Bandet benytter seg blandt annet av strykere som på åpningssporet og ”Stories untold” som forøvrig er en fantastisk låt.

Jeg har aldri vært noen stor fan av Khold hvor to av medlemmene også hadde en sentral plass før de la bandet på is, men Tulus kan jeg virkelig like og jeg koser meg hver gang jeg setter på skiva. Albumet klokker inn på drøye 30 minutter. Det blir aldri kjedelig da de blander inn ulike instrumenter som de nevnte strykerene og enkelte steder også tangenter.

Bandet holder seg til midtempo, og selv når de trykker til med blasting går det relativt rolig for seg, men jeg synes det kler musikken godt.

Liker du svartmetallen din nedstrippet ispedd noen eksotiske elementer skal du ikke se bort i fra at Tulus kan være tingen for deg. Løp og kjøp!

8/10
Marius Kristiansen

Plateselskap: Cyclops/ Import

Twelfth Night er for meg et nytt bekjentskap med denne skiva. De var et britisk band som startet for fullt på 1980-tallet og de spilte progressive rock med neoprogressive elementer.

Denne skiva er egentlig en samling av rarieteter som bandet har spillt inn opp igjennom årene. På skiva er det også forskjellige vokalister, da bandet har hatt en god del vokalister. Dette er en godbit for fansen av bandet. Meningen med denne plata er nok ikke å kapre nye fans, men å gi fansen en godbit.

Denne skiva er delt, cd 1 er studio-opptak og cd 2 er live-opptak. Følgende vokalister synger på denne plata: Electra, Ian Lloyd Jones, Geoff Mann, Axe, Andy Sears og Martyn Watson. Sistnevnte har flest låter på denne skiva.

Jeg synes det alltid er interessant og høre prog jeg ikke har hørt før, obskurt eller ikke. Dette bandet var et band som falt i smak hjemme hos meg og jeg tror faktisk jeg skal sjekke ut det bandet har gitt ut tidligere. Mange interessante vokalbidrag er det på denne skiva, mye forskjellig.

Av det musikalske så er det alt i fra 80-talls trommesound til 70-talls progrock som kan minne litt om Traffic, men mye av materiale her har jeg ikke hørt noe som ligner på før. En del pent tangentspill er det her også.

Låter jeg anbefaler er: ”Dont Make Me Laugh”, ”Aspidistra” og ”Zootime”. Om man skal sammenligne Twelfth Night med noen band så må det bli Marillion, Traffic, tidlig Genesis og av en eller annen grunn så får jeg tidlig U2 på hjernen i noen låter.

Det jeg kun kan utsette noe på er lydkvaliteten, men jeg skal ikke sutre det er er tross alt uutgitt materiale som ikke mange har hørt om.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Low Frequency Records

Twilight Ophera er nå ute med nytt album og sjangeren er ikke så veldig lett å kategorisere. Om man kanskje sier progressive black metal kan man vel ikke være langt unna. Det vi får er høykvalitets metall preget av dystre og symfoniske øyeblikk. Man kan kanskje trekke paralleller til Dimmu Borgir, men å si at bandet er en kloning er å gå for langt. Dette er mye mer progressivt og i tillegg til grimvokal har dette bandet også med renvokal. Dette er interessant hele vegen og blandingen av sjangere som progressive metal, black metal og death metal funker ganske godt her. Dette er nok en plate som jeg kommer til å ta fram i ny og ne.

Det er alltid noe nytt som skjer på plata slik at en umulig kan bli lei. Platecoveret er også vakkert i forhold til platecoveret til den forrige plata. Kjøp denne om du liker Dimmu Borgir, eller annen symfonisk BM.

8/10
-skrevet 23. oktober 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Jeg kan ikke begripe hvordan det er mulig å produsere så mange prikklike sanger og fremdeles ha folks oppmerskomhet. Nei, liker du dette, så har denne cden alt: Falsett vokal, hylende gitarsoloer, samt harry og intetsigende refrenger.... Og.. ja.. jeg holdt nesten på å glemme: ØL... Flott på nachspielet, og ellers oppskrift på den perfekte puddelkvelden. Men ærlig talt, nå er det snart på tide med pensjon, eller hva?

Nok rævtørking med parykk.  Dette er rett og for kjipt. Vi er i 2000 nå, ting forandrer seg, og vi har ikke plass til flere musikalske midlivs-kriser.

Flink gitarist vel og merke....

2/10
Christopher Salte

Plateselskap: AFM Records
Utgivelsesdato: 18 mai 2007

Jeg har ikke noe særlig forhold til Udo Dirkschneider, annet enn hans rolle i Accept da. Så det var med et åpent sinn jeg starta U.D.O. – Mastercutor. Innholdet overrasket meg kanskje ikke, men allikevel, det var en opplevelse verdt å få med seg.

Etter et par spor så har man liksom et mentalt bilde av hvordan plata komme til å utvikle seg. Og det er slik den er. Man kjenner igjen versene, refrengene, bridgene og soloene. De kommer som perler på en snor. De følger en gammel oppskrift som har fungert lenge, og det funker for dem og.

Albumet inneholder noen høydare som holder liv i den, blant annet ”One Lone Voice” og  ”Master Of Disaster”. Utenom disse blir det mye av det samme gamle, som jeg egentlig har hørt mange nok ganger nå. Dessuten, en sang om en ensom klovn (Tears of a clown, nr 8)? På en heavy-metal cd? En klovn som ingen forstår? Som gråter? Av frykt for lynsjing skal jeg ikke si at Udo er emo…det får bli opp til den som leser dette å bestemme.

Mastercutor klarer uansett å dra seg i land ganske bra med låta ”Crash Bang Crash”, som avslutter plata. Den er kul, rask og skikkelige fengende.

Om du spiller denne plata på en fest, med det rette klientellet (les; metalhuer), vil nok de fleste være fornøyd med musikken. Dessverre tror jeg ikke mange vil spørre om å få høre den om igjen. Litt som grøt egentlig, ja visst er det digg, men kanskje ikke det mest spenstige man kan få servert. De som er storfan av slik musikk synes nok at Mastercutor er skikkelig bra, men jeg faller ikke innenfor den kategorien.

6/10
Magnus Blystad 

Plata åpner med Element of Sorrow som virkelig viser at gutta kan sakene sine. Vokalisten har en god death/black-metal stemme som er bedre enn forskjellige andre stemmer jeg har hørt innen sjangeren. Hvor mye som er fikset på i studio gidder jeg ikke bry meg om. Tekstene er for øvrig om den norrøne tro og den hedenske vikingtid. Ulvhedin har også med en låt skrevet på norsk her.

Om du liker melodisk og mørk viking-metall, ikke nøl med å sjekke ut denne.
Det eneste å trekke litt ned på er variasjonen. Det kunne det vært litt mer av.

Release dato: 30 August 2006
Ledo takas records

Urskumug er intet mindre enn et Latvisk metal band og er for tiden aktuelle med sin andre full-lengder, deres første på det Latviske selskapet Ledo takas records. Musikkstilen er i presseskrivet beskrevet som tribal black metal. Det går unna i et meget høyt tempo når Urskumug setter i gang. Blastingen er dominerende og tilstede i enhver låt, men karene fra Latvia klarer likevel å skape litt variasjon gjennom å kombinere de kjappe partiene med noen roligere partier innimellom. Dette er nødvendig får å klare å holde interessen oppe gjennom hele skiva som tikker inn på drøye 41 minutter.

Det er mye interessant riffing ute å går her, og det er det jeg vil trekke frem som albumets sterkeste side. Riffingen er av den litt spesielle sorten og gjør at det tar litt tid å få tak på denne plata, men når man får gitt den noen runder i spilleren så blir det bare bedre og bedre. Også det vokale er greit utført. Her veksles det mellom en helt vanlig black metal vokal, som er den mest brukte, og en litt mørkere death vokal. For min egen del synes jeg den ordinære black vokalen er den som kler musikken best.

Urskumug benytter seg også av synth, men aldri som noe dominerende og ledende instrument. Her er synthen kun brukt som et stemningsskapende element. Den kan faktisk være litt vanskelig å legge merke til noen ganger ettersom den stort sett alltid ligger langt bak i miksen. Noe som trekker litt ned for min del er at det her brukes trommemaskin. Jeg er ingen stor fan av å bruke trommemaskin ettersom jeg ofte synes det ødelegger litt av dynamikken i musikken. Dette er intet unntak på denne skiva. Hør bare ca 2 minutter å 55 sekunder ut i låt nummer tre. Det finnes mange slike eksempler, men det skal likevel sies at jeg har hørt trommeprogrammeringer som er langt værre en dette!

Alt i alt er dette et meget bra album som vokser for hver gang man gir det en runde i cdspilleren, og det kan trygt anbefales til fans av velprodusert og kjapp black metal med et litt eget særpreg. Det skal bli spennende å se hva Urskumug klarer å få til neste gang!

7/10
Marius Kristiansen

Mer info og coverart..

Plateselskap: Dockyard1/Indie Distribution 

The Fourth Season er australske Vanishing Points fjerde studioalbum. Jeg har ikke hørt noen av bandets tidligere utgivelser, og har derfor ingen sammenligningsgrunnlag der. På baksiden av coveret hevdes det at bandet spiller melodisk progressiv metal, noe som stemmer ganske overens med virkeligheten. Men det er også en del power metal tendenser i lydbildet, med hyppig bruk av doble basstrommer og en del synth. Det kommer blant annet tydelig frem i åpningssporet ”Embodiment”.

Produksjonen er bunnsolid, og musikerne er dyktige. Vokalisten har ikke en unik stemme på noen som helst måte, men han er likevel behagelig å høre på, noe som er helt essensielt for at musikken også skal sitte. Når det gjelder låtene er inntrykket mitt noe delt. Godlåtene er spredt rundt på hele plata, men som helhet blir det for tynt og anonymt i lengden. Men for all del, ”The Fourth Season” er en god plate til tross for at den verken er orginal eller banebrytende. I låter som ”Surrender” og ”I Within I” viser bandet glimt av potensialet som bor i dem. Det er dessverre ikke godt nok til at totalopplevelsen blir av det fantastiske slaget, det er rett og slett for mye grums som må lukes bort.

6/10
Remi Andrè Skaanes 

Vardlokkur – Med døden til følge
Plateselskap: Det germanske folket
Utgivelsesdato: Oktober 2007

 Vardlokkur spiller black metal av den gamle skolen og kommer fra Danmark. Dette er deres første utgivelse og de gir oss her en liten smakebit av hva bandet har å by på i form av en EP på drøye 17 minutter. Bandet er et relativt ubeskrevet blad i metalscenen, i allefall for undertegnede, og er at av mange nye band som Det Germanske Folket har plukket opp den siste tiden.

 Med seg på bass har Vardlokkur nå fått med seg den noe mer anerkjente Ynleborgaz, kanskje best kjent som den kreative hjernen bak Angantyr. Han bidrar dog ikke med bass på denne EP’en, men har komponert introen som er en riktig så stemningsfull affære. Det åpner godt med andre ord. Jeg synes ikke bandet klarer å følge opp denne flotte starten på en like overbevisende måte. Introen glir over i tittellåten, ”Med døden til følge”, som etter min mening er en ganske middelmådig affære. Musikken inneholder godt med driv og et høyt tempo, men riffene er ganske kjedelig. Musikken fungerer bedre de gangene de roer ned litt på tempoet og satser mer på groovy partier og mer interessante riff.

 Bandet følger opp i samme stil på de to neste låtene før de avslutter med den desidert beste låta; ”Nordens fane”. Denne åpner med en flott akustisk intro før den fortsetter med gode og fengende riff. Det er høyt tempo over hele låta og jeg koser meg når jeg hører på den. Den glir også over i en flott og stemningsfull outro.

 Vokalen er standard blackmetal vokal med en anelse høyere pitch enn vanlig. Angående vokalen så er den mikset veldig rart inn i lydbildet, det samme er gitaren. Når jeg hører på EP’en i hodetelefoner hører jeg tydelig at mye av vokalen er panert ut til venstre samtidig som mye av gitaren er panert ut til høyre. Produksjonen er forøvrig ganske old school med mye diskant i lydbildet og nulltoleranse for trigging av trommer, men dette kler musikken godt.

 Vardlokkur lykkes godt når de satser på stemning og atmosfære, men når tempoet settes opp mister jeg mye av interessen da riffene ikke holder god nok standard med unntak av den siste låta. Ved neste korsvei håper jeg bandet satser enda mer på stemningene, de gode riffene og fortsetter der de slapp med den siste låta, så kan dette bli bra!

6,5/10
Marius Kristiansen

Franske Venturia er her ute med sitt debut-album og det vi får er en blanding av prog, heavy, pop og rock. Det høres kanskje litt rart ut med så mange sjangere, men siden det er vanskelig å sette bandet i bås må det bare bli sånn. Det er hvertfall en overvekt av progressiv metall. Med både mannlig og kvinnelig vokalist er dette en plate med mange gode melodier og interessante partier. Det kan til tider høres ut som Symphony X, men det finnes også partier som ikke kan sammenlignes med noe innen metallen i det hele tatt. Man får liksom litt av hvert.

Åpningssporet ”New kingdom” er veldig fengende, med et refreng som setter seg på hjernen åpner dette ei plate som er ganske gjevn. Synes det blir spilt kvalitetsmusikk hele vegen. Innimellom er det ispedd en del artige sekvenser og lyder som jeg ikke har hørt før. Dette er en plate å anbefale alle som liker progressiv metall/rock alà Dream Theater og Symphony X. Ei god førsteplate av Venturia. Medlemmene er flinke, og her finnes godbiter for enhver.

8/10
-skrevet 9. september 2006-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Napalm Records/ Indie Distribution
Release: Ute nå!

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble bekymret da jeg fant ut at Vesania er et polsk black metal-band der to av de tre medlemmene kommer fra Behemoth og Vader. Jeg liker ikke noen av bandene, og når plata i tillegg bar det latterlige navnet ”Distractive Killusions” forberedte jeg meg på en traurig lytteropplevelse.

En sjelden gang er det godt å ta feil. Mens Distractive Killusions langt ifra er noe mesterverk, gir det en fantastisk lytteropplevelse. Jeg er ingen stor fan av beinhard rett-frem svartmetall. Den bør helst være melodisk og inneholde symfoniske elementer. Det er selvsagt ikke en absolutt mal at den perfekte svartmetall-skiva må være symfonisk og pompøs for at jeg skal like den, men det hjelper. Vesania kan trygt sies å oppfylle dette kravet til gangs. De makter i tillegg å unngå de verste klisjeene som ofte preger denne undersjangeren. Melodiene er jevnt over gode, og av og til får vi de fantastiske passasjene hvor parallellene til Dimmu Borgir på sitt beste kommer frem. Vokalen kan også minne om Shagrath sin, noe som ikke kan sies å være negativt. Det er også en del psykedeliske elementer å spore, i ”Rage of Reason” får vi for eksmpel en besynderlig melodilinje midt inni låten, og i ”Narrenschyff” en hysterisk latter. Begge deler kan minne om noe Arcturus ville funnet på.

Distractive Killusions er muligens min black metal favoritt fra plateåret 2007, og kanskje til og med den aller beste metallplaten jeg hadde gleden av å høre. Anbefales helt klart for fans av symfonisk black metal.

8/10
Remi Andrè Skaanes

Plateselskap: Mighty Music/ Indie Distribution
Utgivelsesdato: Ute nå!

 Nå er Vicious Art ute med sin andre full-lengder og jeg må si det svinger skikkelig denne gangen. Selvsagt er det dødsmetall som står på planen også denne gangen. Det låter sykt, brutalt og fengende for enhver sjel som setter pris på dødsmetall på gamlemåten.

 Stemmen til vokalist Jocke Widfeldt er noe for seg selv. Man får faktisk med oss hva som bli sunget og det setter jeg veldig pris på. Når band har en vokalist som høres ut som kassettbåndgrøt og man får ikke med seg mer enn støy så begynner jeg å tenke på å høre på noe annet. Men her er faktisk vokalen jævli rå og tekstene er også noe jeg setter stor pris på her.

 Produksjonen er hundre ganger så bra som på forrige skive og trommene er veldig godt mixet og ikke minst spillt. All honnør til en trommis jeg ikke har hørt så veldig mye om før, Robert Lundin. Jeg tror folk snart må få ørene i riktig innstilling, her er det skikkelig gjennomførte og gode trommepartier hele veien.

 Som enhver dødsmetall-skiva skal være, er tempoet høyt og i likhet med tempoet bør denne skiva også spilles høyt på stereoanlegget. Så får heller du heller spandere på deg høreapparat når du blir eldre.

 
9/10
Kenneth Staurset Fåne 

Plateselskap: Blacksmith Productions

Med knusende riff og hamrende trommer gir Vigilia Mortum fra Estland ut sitt tredje album. Bandet har holdt på siden 1994 og har spilt brutal dødsmetall siden. Det jeg føler med mange dødsmetallplater er at vokalen blir litt slukt av selve musikken. Vokalen er selvfølgelig dødsvokal, men synes den kunne vært litt klarere på en måte. Ellers er trommene på skiva ganske gode, mye variasjoner og det er et must for at jeg gidder å følge med. Trommer som går i et er ikke helt min smak. Ellers så synes jeg ikke akkurat at det tekstmessig er godt nok. Greit at bandet hater ett eller annet og har lyst å drepe gud og hvermann, men jeg synes det arbeides litt med teksten i slike tilfeller. Dette er en middels plate av et undergrunns death metal-band. Kan heller ikke si at varigheten på denne plata er lang, da den kun varer i underkant av en halvtime. Sistesporet som er en cover av AC/DC`s TNT er en rein voldtekt i mine ører, grusomt.

5/10
-skrevet 21. august-
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Scarlet/Tuba

Vision Divine er ikke så flinke til å fornye seg når det gjelder coverart. Enten så har de engler med store vinger eller så har de med et digert vindu på coveret sitt. Dette albumet tilhører sistnevnte. Platecoveret er nesten en kopi av coveret til deres album ”Stream of Unconsciencness” som kom i 2004.

Italienerne liker å kalle det progressiv metal, men her er det ikke mye progressivt å skryte av skal jeg si deg. Om du sier power metal i både høyt og lavt tempo skal jeg være veldig enig med deg, men  rein progmetall kan dere gå litt lengre inn i spaghetti-bakeriet med.

Musikken er god den og de har fått til noen skikkelig gode melodier, men det er ikke særlig nyskapende for å si det slik. Det er sjelden vi får noe innen denne sjangeren som er nyskapende, hvertfall ikke fra Italia.

Som sagt er det mange gode låter på denne skiva, ”Eyes of a child” er en av dem. Den holder et voldsomt høyt tempo og er fengende fra A til Å. Om du liker power metal så er ikke Vision Divine et band du bør gå glipp av, men det er som alt annen power metal fra Italia, spekket med soloer, fengende melodier og high pitch voice. Om du ikke liker kastratvokal så er ikke dette noe du bør handle inn, men om du liker Michael Kiske`ish-vokal så er dette et glimrende valg. Massevis av keyboard (gjerne av piano-typen) er det her også og det er et flott arbeid som er lagt i dette. Ingenting å utsette på produksjonsbiten.

Det er ikke ny-tenkende eller særlig originalt det vi får servert her, men det er godt gjennomført og har det som trengs for å stå som ei god og grei powermetal-skive.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Napalm Records/Indie
Utgivelsesdato: 28.05.07

Når vi i mellomtiden venter på hvem som blir den nye vokalisten i Nightwish får vi Vision of Atlantis. Nightwish er et ypperlig eksempel på hvilket band Vision of Atlantis prøver å etterligne. Jeg må si at dette muligens er den beste etterlignelsen jeg har hørt noen gang faktisk. Det er symfonisk, fengende og storslått. Om Vision of Atlantis får den samme oppfølgingen på promotion vil jeg tro at disse en gang blir like store for dette er bra tro det eller ei.

Dette er symfonisk metal med kvinnevokal som er av kvalitet. Vokalisten høres ikke så veldig forskjellig ut fra Tarja Turunens (ex-Nighwish) stemme, og den kan forveksles. I likhet med de nyeste albumene til Nightwish har denne skiva også med en mannlig vokal i tillegg og det kan jo alltids være en fordel om man blir lei det ene eller det andre vokale på ei skive.

Alt er meget bra gjennomført og det er så likt Nightwish det går ann å bli. Det er null originalitet, men hva gjør vel det når låtene er så godt gjennomført som på denne skiva. Noen av låtene er faktisk bedre enn de Nighwish har laget også. Jeg er ikke så stor fan av Nightwish og jeg har blitt mer eller mindre lei musikken deres, men med Vision of Atlantis øker interessen min litt mer for denne musikkstilen igjen. Det er godt produsert og det er eksplosivt. Det er mye bedre enn det de har gjort før, mer fengende også.

Om du liker Nightwish og Sonata Arctica er ikke disse så forskjellig stilmessig.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Dockyard 1
Utgivelsesdato: 26 oktober, 2007

Når man har vært ute å spilt med storkarer som Steve Vai og Yngwie Malmsteen bør man kunne ha noe skills å fare med. Voyager viser at de har det med Univers. En gjennomført kul progskive. Den er ulik mye annet progmetal spesielt, fordi hele plata er skikkelig upbeat. Man blir liksom i godt humør og lettsindig av den. Higher Existence, som er nummer en, trår rett på gassen med heftig trekkspill-ish synth (som tatt rett fra Finntroll), og det låter ikke så rent ålreit heller.

De skryter riktignok på seg litt vel mye når det hevdes at de blander det beste innen heavy metal spekteret, som det står bakpå promoen, de skryter også av det på hjemmesida, og andre har og sagt. Vel, nja, jeg kan ikke si meg enig. Selv om de her blander inn veldig mange forskjellige elementer så er det fremdeles prog det går i. Original og kul prog riktignok, men prog allikevel. (om det ligner på noe er det Ayreon) Voyager er nyskapende, men jeg vil påstå de er innenfor prog allikevel.

UniVers er fungerer som et friskt pust inn i en sjanger som kan være helt utrolig drepende kjedelig (dette kan vel sies om de fleste sjangre, men jeg synes at pretensiøs selvhøytidelig prog er noe av det stusseligste som finnes), ved å dra inn forskjellige elementer inn hver sang holder de på oppmerksomheten din. Synthen er nok de som varier mest her, fra den tidligere nevnte trekkspill lyden til ren piano, og over i noen av de mer klassiske typene vi kjenner fra blant annet, ja…80 tallet for eksempel. Grunnen til at jeg trekker ut den er at jeg tror ikke UniVers hadde vært noe særlig uten. Da hadde den lett glidd inn i mengden.

Det hadde kanskje hørt bedre om de hadde et mer gjennomgående tema enn om de gikk for den ”se så mye rart vi kan dra ut av synthen vår”-versjonen. Noen sanger har også noen litt rare elementer i seg. (som i ”den fetteren du bare ser hver jul, og allikevel finner ekstremt irriterende”-rar).  Men dette er kommentarer fra et svært kritisk standpunkt, for det er ei bra plate!

8/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Dockyard1/ Indie

Dette bandet er meget merkelig må jeg si. Forrige plata Blood Sample var mer eller mindre begredelig og jeg tok ikke bandet seriøst den gang. Nå er de ute med nytt album og jeg må si at jeg fortsatt kan ta de like useriøst. Makan til graut har jeg aldri hørt.

Musikken til bandet er fortsatt merkelig og da spesielt melodilinjene. Det er som melodiene fra et tv-spill er satt inn her og bare lagt metallen i bakgrunnen. Dette er litt sånn technometall på en måte. Mye synth og rare melodier som går i loop. Det låter veldig thrasha om du hadde tatt vekk synthen og vokalen. Vokalen er clean og veldig pyntet på i mixeren og på datamaskina. Jeg syntes det hele høres ganske falskt ut.

Jeg blir smålig irritert over hele konseptet og låtmaterialet. Det er verken fugl eller fisk for å bruke det uttrykket. Merkelig musikk som ikke falt i smak hjemme i min stue, hvordan andre oppfatter det får være opp til enhver.  Dette er nesten verre en Lordi som kommer fra samme land.

2/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Demolition/ Indie

Gode gamle Wasp er på banen igjen med nytt album. Blackie Lawless er like grim som vanlig og musikken er den samme som vi har hørt av bandet helt ifra starten. Det er 70-80-talls hardrock med en twist of Alice Cooper i seg. Det må sies at Wasp er mange ganger bedre enn Alice Cooper til å være trofast til en sjanger.

Denne plata er ganske ujevn må en si. Alle låtene kan man si høres ut som Wasp og det kun er Wasp som kunne gjort de på denne måten, men noen av låtene er ikke like gode. ”Long long way to go” er en godlåt med litt trøkk i, med gode riff og fengende refreng. ”The burning man” er også en godbit. På spor nummer 5 ”Heavens hung in black” finner Blackie fram penvokalen sin og gjør en brukbar ballade.  Liker du det som Wasp har gitt ut tidligere så liker du denne skiva også, enkelt og greit.

Alt i alt er dette standard Wasp, men jeg har hørt så mye bedre fra dem før.

6.5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Kranky/Tuba Records

White Rainbow er for all del ikke den superkristne versjonen av 70-tallets hardrockband Rainbow. White Rainbow er ifølge promoskrivet et ambient krautrockband og det kan jeg med hånden på hjertet si for sikkert etter å ha snurret denne plata noen ganger. En blanding mellom psykedeliske elementer fra 60-70 tallet og bongotrommer synes jeg det høres veldig sært, men også ganske stilig ut. Det er selvsagt ambient som står i fokus her og det er ikke noe høyt tempo og raske takter. En del av det minner meg om Pink Floyd og en annen del minner meg om krautrock/progrock band som dukket opp på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Jeg kunne kanskje tenke meg at de dro på tempoet litt mer og ga litt mer trøkk i musikken sin, men jeg tar til takke med det jeg får og liker det.

Gjennomført minimalistisk prog, psykedelia, hippie og folk-rock anno 2007 synes jeg høres bra ut og White Rainbow har klart å få til ei skive som det er deilig å høre på når regnet fosser ned og du ikke har lyst å gå ut. Dette er kanskje noe av det særeste vi har fått inn av promomateriale hit i Icon, men så lenge det fenger og det ikke ligger så alt for langt unna progrock, rock og metall så tar vi det imot med åpne armer.

7/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: SPV
Sjanger: Hardrock

Bandet med kanskje den verste hjemmesiden av alle band gir her ut en live-skive. Dette er ikke hvilket som helst live-album fordi her har bandet tatt seg tid til å spille inn fire nye låter i studio som også er inkludert i dette dobbeltalbumet. Det er ikke lenge siden livedvden ”Live in the still of the night” kom ut, og spørsmålet om denne nye plata er nødvendig kan man spørre seg om. Jeg synes hvertfall på en måte det er nødvendig, for her får man to cd-plater spekket med god hardrock med skikkelig luftgitar-rock. Whitesnake har også klart å snike inn to coverlåter av Deep Purple, ”Burn” og ”Stormbringer”. Om du vil ha et nyere live-album av Whitesnake er dette absolutt til å anbefale. Perlene kommer en etter en med ”Love aint no stranger”, ”Is this love”, ”Aint no love in the heart of the city”, ”Fool for your loving”, “Here I go again” og mange fler. De nye studiolåtene er faktisk overraskende gode og er kanskje noe av det beste jeg har hørt av “gamle” bands innspillinger nå til dags. Dette er ei kjempegod liveplate som jeg unner alle.

9/10
Kenneth Staurset Fåne

Mer info og coverart...

Plateselskap: Lasers Edge

Med medlemmer fra Jaga Jazzist, Motorpsycho og Wobbler er White Willow et band som begynner å få et godt fotfeste innen den progressive rock-sjangeren. Den 22. august blir denne plata sluppet, 2 år etter forrige plate ”Storm Season”. Det som er nytt er at gruppa har fått inn en ny kvinnelig vokalist som heter Trude Eidtang og i følge dem selv har materiale fått en mer moderne sound. Etter å ha spilt igjennom denne plata noen runder så kan jeg konstatere at det jeg får høre er kvalitet. Alt fra rolige melankolske partier til partier der tyngre gitarer råder. Vokalen på plata er imponerende bra og jeg kan trygt si at dette er en fin plate å sette på om en vil slappe litt av og bare lytte. Vokalisten høres ut som noe jeg har hørt før, men jeg kommer ikke helt på hvem det minner meg om. De fleste sporene på denne plata er ganske rolige, bortsett fra låt nummer 8 ”Dusk City” som leker med den progressive metallen, og det er bra. 

Plata er produsert av Tommy Hansen (Helloween, TNT, Circus Maximus) og det er ikke dårlig med tanke på at han er en meget dyktig produsent og har jobbet med mange band og artister tidligere. Dette er en plate for dem som vil ha rolig progrock som skal nytes i sin fullhet, ikke bare høre en og en sang. Sett den på fra spor nummer 1 og la plata spinne til den er ferdig. For min del kunne de hatt flere låter som ”Dusk City”, fordi jeg liker mer raske tempoer innenfor progrock/metallen, men jeg skal ikke klage for dette er mer en bra nok musikalsk, produksjonsmessig og teknisk. 

8,5/10
-skrevet 30. juli 2006-
Kenneth

Plateselskap: Cruz Del Sur
Utgivelsesdato: 16/7–07

Iron Maiden har gitt ut relativt bra album i de siste årene. Faktisk er jeg av den oppfatning at både ”Dance Of Death” og ”A Matter Of Life And Death” var begge to veldig bra album. Hva har det med Widow å gjøre? Vel, Widow hviler et par hakk under det sjiktet, selv om de ligger aldri så stødig innen for samme sjanger.

Nightlife er ei veldreid skive og på en annen versjon enn den jeg har, er det lagt med cover av både Van Halen og Kiss. På den måten hyller de noe av inspirasjonen sin mener de. Selv om det nok heller da skulle valgt Iron Maiden, og Mötley Crüe. Slik er nemlig Nightlife. Tidvis bærer den preg av de raske og stødig trommene til gamle maiden hits med klassiske og like taktfaste riff. Mens tekstene er mer sleazy og vulgære enn maidens, a la Mötley Crüe.
F.eks sporet Teacher’s Pet:
Teacher wants to see me after class,
Always winks at me and shakes her ass.

Det er jo et rim ikke en gang en mistilpasset middelklasseungdom med konformitetskomplekser ville vært fornøyd med. Og jeg tror faktisk at det ikke er passende på noe annet sted heller, men her altså, her passer det. Resten av sangen følger på, selv begynte jeg nesten å tenke på Luxus Leverpostei på grunn av tematikken. Det er vulgært, ekkelt og møkkete, slik de som ikke opplevde glam/hair tida på 80 tallet, liker å tro at den var.

Dessverre er det ikke dette albumet preget av allsanger, eller lignende de virkelig gode heavy metal skivene pleier å være. Det er greit nok på en søndags ettermiddag, men ikke på en fredagskveld. Selv om vokalisten prøver seg på noe semigrowling og småskriking her og der, er det ikke akkurat noe å hoppe i taket for. Produktet er fremdeles ca litt over middels på lista, ikke høyere.

Fun fact: Nightlife kan streames gratis gjennom hjemmesiden til Cruz Del Sur! Det vil jeg anbefale alle som liker heavy metal å gjøre. Så ser du om dette bandet har en rett på en plass i hylla di.

6,5/10
Magnus Blystad 

Plateselskap: Metal Massacre

For et dårlig bandnavn må jeg først nevne. De er fra Finland og er her ute med sitt andre album. Jeg trodde ikke jeg ville like dette før jeg satt i skiva, for hardrock og metal fra Finnland for meg har vært mye plageriateri, det er min mening. Jeg har hørt på denne en god stund nå og funnet ut at hardrock fra 1980-tallet er en stor inspirasjonskilde. Det er spekket med vakre melodier og vokallinjer som en kan misunne veldig. Nå sier ikke jeg at alt på plata er bra for det er det ikke. Noe blir litt følelsesløst og kjedelig, men mesteparten får hvertfall en til å tenke på 1980-talls rocken. Originalitet er lik null, men hva gjør det når dette klinger bra. En blanding av power metall, progressiv hardrock ala 1980-tall og heavy metal er en fin blanding som denne skiva kan oppfattes som. Massevis av gitar og synth-onani gjør det bare til en fin opplevelse. Dette er behagelig musikk som jeg hvertfall kommer til å høre mer av, litt mer originalitet så blir dette bra det.

7/10
Tom K. Sørensen

Skal du ha skikkelig retro-heavy må du sjekke ut Wolf. De høres ut som en blanding av Judas Priest, Hammerfall og Iced Earth. Det er ikke så power som Hammerfall, men vokalisten har en stemme som kan minnes litt om Joachim Cans i Hammerfall. Wolf er svensk og ga i 2000 ut sin debut. Etter det har bandet gitt ut 3 skiver før denne som faktisk slår an hos meg. Dette er og heavymetal på den gode gamle måten, bare med et litt mer moderne sound. Etter hvert ute i cden høres noen av riffene ut som de er med i en horror-film, ganske stilig faktisk. Vokalisten har en ganske rå stemme som passer bra til resten. En helt grei heavymetal-plate som er interessant hele vegen. Gode riff og soloer er det som må til, og det er det her. Om du ikke sjekker ut denne, liker du ikke heavy. Dette er råtøft.

8/10
-skrevet 22.august 2006-
Kenneth Staurset Fåne

 Seig som sirup og mørk som sjokolade, men ikke like fett som smør og heller ikke like oppfinnsomt som vaniljesaus. Her har vi med ultratreig doom metal å gjøre og folka i Worship har brukt tid på å pakke inn godsakene i en overraskende rar innpakning. En 6-flipps digipack er nok ikke vanlig kost å se når man går i platebutikken.

 Det starter bra på denne skiva med låta ”Endzeit Elegy”, som er stemningsfull med tunge gitarer og et tempo i sneglefart. De tre neste sporene på skiva høres akkurat lik den første ut og jeg synes det skulle ha vært litt mer variasjon.

 Litt variasjon blir det på spor nummer 5, ”Zorn A Rust Red Scythe” som har et kjempebra midtparti med piano og bass som leder i det litt melankolske lydbilde. Låta er kanskje platas beste i mine øyne. De tre siste låtene er temmelig likt det meste på denne plata. En plate som kunne være tjent med litt mer variasjon. Alt høres så likt ut og hele Dooom kan gjerne ha vært en eneste lang evighetslåt. En evighetslåt som har en god produksjon og en herlig stemning.

 Det er helt klart mange gode underliggende melodier her, men alle er så lik og det har kanskje mye å gjøre med at tempoet på plata er samme hele tiden, men det er vel slik Funeral Doom skal høres ut og fans av sjangeren vil nok trykke dette albumet opp mot sitt bryst. For min del er det kun de to nevnte låtene som sjarmerer og setter inntrykk på meg, de andre er liksom som sirup blandet med sirup, i overført betydning veldig lite variert.

5/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Einheit Produktionen

Med krigstrommene i full marsjtakt beveger vi oss inn i Wrath nye skive, Viking. Det vi får er støyrik blackmetal i litt under middels kvalitet. Kan ikke si at denne skiva gir meg så veldig mye. Man kan ane litt folkemusikk innimellom, men ikke mye. Produksjonen er en svakhet her og det gjelder vel også selve musikken. Det hjelper heller ikke at coveret er fullt av opp ned-kors som prøver å vise at satan er tingen. Dette er like spennende som å se en skilpadde dø av alderdom.

3/10
Kenneth Staurset Fåne

Plateselskap: Lion Music

Det skal mye til at power metal av den melodiske formen slår igjennom i disse dager. Det blir gitt ut plageriater i hauger og dunge, men noen av de er faktisk ganske gode også. Et eksempel på dette er dette bandet.

Mange vakre melodier følger denne skiva som er veldig gitarorientert. Jeg synes det til tider kan minne litt om Power Quest både når det gjelder låter og når det gjelder produksjon. Power Quest er et av mine favorittband og dette bandet gjør en god jobb å etterligne de på en måte, enten de er klar over det eller ikke. I alle fall så er det mange fengende låter på denne skiva.

Jeg hadde ikke så store forventninger så jeg ble positivt overrasket når jeg satte meg ned å hørte på denne. Det er ikke spesiellt mange låter på denne skiva som ikke er godkjent for det er bare hørbare låter her. Trallervennlige låter med kvalitet er det her og låter som ”Into the twilight”, ”I remember”, ”I burn” og tittellåta er låtene jeg likte best. Det var de med mest variasjon, flotteste melodier og de var de låtene som fenget mest.

En ting som ikke var så bra med denne utgivelsen hihatsen på trommedelen, den var litt uklar og spinkel på en måte. Den blir som et teppe i stedet for å holde rytmen, men dette kan ha mye med produksjonen å gjøre da jeg egentlig ikke har så mye peiling på slagverk. Irriterende var den i alle fall.

7/10
Kenneth Staurset Fåne