IMM

Raumarocks dag 2 åpnet med en mer eller mindre mislykket live-overføring av Gothministers konsert oppe på Romsdalshorn (1 550 moh.). Det var ikke det at vi ikke fikk bilde fra toppen, men sendingen stoppet opp og lyden fulgte ikke etter hele tiden, dårlig forbindelse med andre ord. Uansett så beklaget konferansier dette og lovet en bedre videoproduksjon til neste dag. Les mer om Gothministers opptreden på toppen av Romsdalshorn og nede på festivalområdet under dag 3.

Første skikkelige konsert nede ved havnen på Åndalsnes var det Øresus-bandet Chasm som sto for. De starter rolig og behagelig med en utrolig fengende bassgang. Men låt etter låt med det samme uttrykket, det samme tempoet og de identiske låtene blir litt for kjedelig for min del. De blir litt hardere på slutten av konserten og det bryter heldigvis litt.

Moving Oos fra Trondheims-området var  første band på den store scena på denne festivalen og de ga oss lyttervennlig musikk som fenget veldig godt. Jeg vil gjerne sammenligne dem med Lynyrd Skynyrd og slike 70-talls rockeband med en happy attitude. Når de kjører i gang med orgel så blir hvertfall min konsertopplevelse noen hakk bedre. 

Øresus-bandet JKD er desverre utenfor min musikkatmosfære da de driver med hiphop. Derfor kan jeg ikke si mer enn at de hadde et publikum som virkelig satt pris på det de leverte. De skal ha pluss for å bruke ekte instrumenter og ikke et spor de rappet oppå.

Det knyttet seg litt interesse til Howl sin konsert må jeg innrømme. De låtene jeg har hørt av dem har jeg satt pris på, men om de var like bra live det var det store spørsmålet. Howl er et rockeband med falsett-hyl og da mener jeg virkelig (klem-deg-selv-i-balla-hyl). Jeg synes de leverte en god del bra låter som er radiovennlige og de har et godt driv i musikken de uttrykker. Allikevel så kan jeg ikke si meg mektig imponert av alt de leverer og det er et par anonyme låter her da jeg bare skulle ønske at konserten skulle bli ferdig. Men det som er bra, er til gjengjeld godt nok til å banke all motstand innen sjangeren radiovennlig rock.

Amalee var det første bandet i Øresus-konkurransen som imponerte meg under årets festival. De startet etter det jeg så og hørte litt nervøst, men etter første låte var det bare å kjøre på. De spilte poprock, med en veldig utpreget vokal. Stemmen kan kanskje minnes litt om Alanis Morisette og Dolores O'Riordan fra The Cranberries. Musikken var catchy, lettlikelig og sansen bandet har for gode melodier skal ikke taes fra dem. Disse var en av mine klare favoritter til å vinne hele greia.

Og så var det klart for kveldens mest sjarmerende band. 3 jenter fra Finland som spiller Happy punk`n`roll. Stalingrad Cowgirls kan vel umulig mislikes av andre enn folk som ikke har sans for musikk. Med et livlig publikum hadde de alt de trengte til å levere en eksplosiv konsert og det gjorde de. Med groovy bass, tøff gitar og et driv som førte låt etter låt videre med det ene gode øyeblikket etter det andre. Det ble også plass til den kjente ”Blitzkrieg Bop” som virkelig fikk fart på publikum. Det er rart de bare er 18 år gamle da de virker som at de har spilt sammen i evigheter.

Så var det dags for årets nestsiste Øresus-band, Harsk. Harsk har jeg kjennskap til fra før da jeg så dem på Molde Metalfestival tidligere i år. Jeg må nok si at dette er musikk som passer bedre innendørs da lyden publikum ble gitt forsvant litt fort og den riktige stemningen som bandet hadde på Molde Metalfestival ble litt reservert. Uansett så viser bandet engasjement og låter slik et godt progmetal/progrock-band skal høres ut. ”Lazarus” høres fortsatt like mektig ut og det litt pompøse uttrykket bandet har passer dem godt.

Lukestar hadde jeg ingen kjennskap til før jeg så dem på årets Raumarock. Hele bandet ble litt sært for min del da vokalisten hadde en stemme som man alldeles ikke høres vanlig. Han har en lys, pistrende stemme som selvfølgelig særpreger Lukestar fra alle andre, men er det bra nok? Mitt korte svar er NEI. Mitt lange svar er nei, fordi de låter som et barn av The Darkness og Mika. Det låter altfor sært og en særhet kan faktisk føre til gode låter, men ikke her. Selvfølgelig de har sine hiter, men jeg synes ikke det er noe fin musikk som kommer fra Lukestar. Denne typen musikk appellerer sikkert mer til unge jenter enn andre målgrupper. De tror de spiller hipt og kult, men det eneste jeg vil sammenligne dem med er kremet soppsaus med en liten dusk dill. Der dillen karakteriserer vokalen som det mest spesielle.

Så var det dags for årets siste Øresus-konkurrent. Bentleymusic het bandet og de spilte slik jeg vil høre et melodisk rockeband skal høres ut som. Jeg er stor fan av bandet Rainmakers og likheten med nettopp Rainmakers er ikke å ta feil av. Dette er ikke musikk som er hipt og kult for tiden, men hva gjør vel det når de lager så gode og morsomme låter som de gjør. De appellerer nok mest til den eldre garde og ikke til unge fjortis-jenter med tyggegummi og bleket hår. Dette er dansevennlig rock med fengende melodier. Dette var også vinneren som ble annonsert senere på kvelden. De skulle spille på storscenen på dag 3.

Så var det dags for Madrugada. Et band som har fått mye dekning i pressen etter at Robert Burås døde. Nå har de bestemt seg for å legge inn årene og det er noe jeg vil si er veldig synd. Bandet leverer på Raumarock en utrolig god konsert. Jeg fikk mildt sagt frysninger av låta ”Look away Lucifer” med sin råhet og Nick Cave-aktige vokal. Nå er jeg stor fan av Nick Cave og kompani så når Madrugada skriver og lager tilsvarende musikk må det bare bli bra. Bandet er meget profesjonellt og denne kveldens konsert med dem var ikke en skuffelse. De har såpass mange gode låter slik at det blir underholdning hele tiden.

Hvem har ikke hørt om Raga Rockers? Det er vel et spørsmål jeg håper man slipper å stille før en konsert med dem. Bandet leverer sin rock som de har gjort i minst hundre år nå og publikum er med på tekstene her og der. Det er proppet med folk foran scenen og bandet leverer en gnistrende legendarisk rockekonsert. Bedre glamusikk enn Raga får du ikke andre steder.