IMM

Etter gårsdagens pangstart med pyroshow og krutt, var det dags for å roe litt ned uten smell og flammer på festivalens dag 2, men med en mye høyere puddelfaktor til gjengjeld.

Plakaten besto av navn som Europe, Dokken, Teodor Tuff, Hardline og legenden David Coverdale med Whitesnake. Spørsmålet var om bandene ville innfri like mye som bandene på dag 1, eller skulle dette bli en litt laber og rolig kveld? Med mange flere publikummere, lå hvertfall alt til rette for å bli en stemningsfull sistedag på festival. Og fest, det ble det!

Klikk HER for å lese og se omtaler og bildegalleri fra dag 1.

Jeg syntes det var masse mennesker på Kamelot og Dimmu Borgir dagen før, men det var bare barnemat i forhold til mengden som samlet seg foran hovedscena før Europe går på. Torget var fullt, og de stakkars menneskene hvis jobb det var å gå rundt med ølbonger til salgs hadde mer enn nok å henge fingrene i.

Det var jo ikke så rart at Europe hadde en litt større fanskare, med tanke på at de har drevet på i noen år lengre, og har en litt bredere publikumsapell enn banda fra kvelden før, men de har da også en enda større folkemengde å tilfredstille. Etter at Diesel Dahl ønsker svenskene velkommen går Europe på og starter med låta «Last Look At Eden» fra plata med samme navn som kommer august/september i år.

Utifra låtene de spilte fra nye plata live kommer det til bli en veldig catchy hardrockskive, men det var ikke låtene fra den skiva de fleste var kommet for å høre. Om fansen venta på eldre låter under Dimmu Borgir, var denne effekten ti ganger så stor under Europe.

Så syntes det også når de spilte eldre materiale på allsangeffekten og livet som var rundt meg. De lukta åttitallet lang vei, som seg hør og bør. De fleste av låtene var veldig fengende, selv for en som kanskje trivdes best under gårsdagens band. Og de bar jo sterkt preg av erfaring på scena, det var i det hele tatt ikke mye si på showet. Lyden var denne kvelden også veldig god.

Og ja, de spilte The Final Countdown. At Olavstatuen står enda er et mirakel. Hadde de gått av uten å spille The Final Countdown ville de sannsynligvis blitt jagd ned av en gjeng med gærne trøndere og blitt funnet skamfert på festningen tre dager senere.

Det var flest Whitesnake-bandskjorter å se denne kvelden. Klientellet florerte ikke riktig så mye av de svartkledde, de fleste så ut som vanlige folk som var kommet for å gjenoppleve band hvis storhetstid ennå ikke helt var over, men som nok var mest populære for 25 år siden.

Bandet går på akkurat på tida, klokka ti, og torget sto i kok på samme måte som under Th Final Countdown. Denne gangen varte det omtrent gjennom hele settet, men det var også klart synlig og hørbart når de spilte de mest kjente låtene sine.

Puddelrock, da enda litt softere enn Europe, er ikke det som har størst hus i gata mi. Derimot så de ut til å ha temmelig god plass i gatene til alle de andre i folkehavet som Whitesnake kommanderte fra scena. De største låtene var spredt utover settet, og mellom alle låtene tok David Coverdale og småpratet litt med publikum. Hovedsaklig køddet han med vikinger, og kommenterte på at alle her var i slekt. Dessuten syntes han det var hyggelig at vi hadde satt opp en statue av Dio på torget (les: Olavsstatuen) men at den var litt for høy.

Ja, jeg venta på Here I Go Again, og nei, jeg ble ikke skuffa. Den hadde omtrent samme effekten som når Europe dro i gang The Final Countdown, bare at det ble enda mer liv enn tidligere. Den var siste låta i original settet, men selvfølgelig går de på og spiller et par låter til.

At Dokken skulle spille inne på Prinsen Hotell var kanskje en smule upassende. Som sagt er scena på Prinsen inne på et hotell, faktisk i en konferansesal der. Det er ikke akkurat et utested, eller en klubb eller noe som helst man assossierer med hardrockkonserter. Riktig nok hadde de ølservering, men der slutta også sammenligningen. Stedet var litt for hvitt og vaska og rent og pent til at det helt matcha musikken denne kvelden.

Dokken så ikke ut til å være mye affisert av det, og ei heller de som var stilt opp for å se. Stedet var omtrent like pakka som dagen før. Med kveldens hardeste opptreden var det klart for headbanging og relativt kaotiske tilstander like foran scena. Intimkonserten ble satt veldig pris på, og igjen sto jeg der og følte meg litt utafor da jeg også bare hadde kjennskap til noen få låter til dette bandet, i tillegg til da nyeste skiva som jeg anmeldte for en tid tilbake ( trykk her for anmeldelse).

Med betydelig mer tyngde og aggresjon enn alle kveldens tidligere band så trivdes i allefall jeg bedre enn jeg hadde gjort før. Selv om trommene måtte fikses etter «Some technical shit, shits get broken» så var det faktisk jevnt over et veldig godt og variert sett. Jeg må si jeg da fikk et mye bedre inntrykk av dem live, enn det jeg hadde før fra albumet jeg hadde hørt.

Barene der oppe ble temmelig fulle, og det var klart at de mange hundre som var der måtte vente litt på ølen sin, men dette var ikke noe stort element denne kvelden. Allsang og headbanging preget kvelden, lyden var det heller ikke mye å utsette på. Mye av det samme som med Jorn, bare hardere, raskere og mer aggressivt.