IMM

What's Going On?

Det nyoppstartede musikkeksportprosjektet What's Going On starta opp på Blæst fredag 9. Oktober. Planen for denne kvelden var en paneldebatt omkring Trondheims musikkmiljø, og eksportmuligheter med debattanter fra flere forskjellige deler av musikkmiljøet. Etter debatten var det klart for en rekke konserter. Først ut var det en debutkonsert med Øyvind Ryan, etterfulgt av Killamonjambo (UK), The Daily Hum (NO) og til sist Old School Tie (UK).

Etter denne kvelden legger “What's Going On?” ut på turnee i kongeriket med de to engelske bandene og besøker flere lokale steder, med lokale support band. Så skulle du hatt gått glipp av konsertene her i byen, er det flere sjanser.

Omtaler finner du her:

Konsertomtale - Øyvind Ryan, Killamonjambo, The Daily Hum og Old School Tie

Debattomtale - What

http://www.whatsgoingon.no/

I tillegg fikk vi servert artige solopartier av gitaristen her og der, som jeg personlig synes var høydarene. Annet enn det ble det for meg litt for mye av den trivelige sorten, selv om man ble varm i sjela kunne variasjonen vært litt større. Når det også på scena ikke var så mye æksjæn, så ble opptredenen litt kjedelig. Dette da hovedsaklig på grunn av det som jeg kommer til nå...

Killamonjambo. Et morsomt navn på et band ikke sant? Prøv å si det på engelsk med jamaicansk accent. Disse var kveldens første engelske band, og går på scena med 7 menn. To blåsere (en saksofon og et horninstrument) to vokaler og da gitar, bass og trommer.Om jeg husker riktig, og om jeg så riktig. Et mer kaotisk, engasjerende og voldsomt sceneshow skal man lete lenge etter!

Myspace-siden deres gir et inntrykk som ikke matcher helt overens med prestasjonene vi kunne se denne kvelden. Det låt så evig mye mer energirikt, og det var egentlig vanskelig å ikke sitte der å smile og nikke i takt. Selv om funk/rock/soul/ska eller hva for noe de viste fram, ikke er helt min sjanger, så ble jeg rett og slett sjarmert. Låtene var engasjerende, og musikken i fokus og omtrent like langt framme som spillegleden. Som konsert kan jeg ærlig talt ikke huske sist jeg så et band som viste seg fram, og ga så mye, live.

Det gjør det jo desto vanskeligere for neste band å prestere da. Og da var det faktisk nordmenn som sto for døren, i bandet The Daily Hum. Samba-grunge er en beskrivelse jeg har lest om dem. Skal jeg være ærlig har jeg vondt for å i det hele tatt se for meg hvordan samba-grunge skal høres ut, men det kunne kanskje vært litt som konserten på blæst denne kvelden. Denne gangen gikk 8 folk på scena, med trombone, synth og trommeboks.

Selv om det bare var en vokal, noen ganger med megafon, klart de likevel å fenge det økende publikummet denne kvelden. Men det var synd at synth og trombone drukna litt i trommene, for det var jo klart noen av de mest spennende elementene, både å se og høre. Bandet hadde et mye mer rocka preg enn det foregående, uten at det var noe mindre alternativt. De stilte også med en herlig variasjonen i settet, så man kunne plukke ut favorittlåter både her og der. Noe av det kuleste var for min del de hardere og nesten storslåtte partiene.

I det hele tatt var det en glitrende oppfølger til energibomba Killamonjambo stilte med. Senere i turneen vil andre norske band ta The Daily Hum sin plass mellom de to britiske bandene.

Siste band er fra England, som det første, og lyder navnet Old School Tie. «We want to create a mash up of dance/electro/dub/rock happyness» hevder de på sin myspace. En oppgave som ikke kan tas lett på, eller som virker veldig mulig, for mange. Jeg vil tørre påstå at de på mange måter fikk til den oppgaven. Omtrent i allefall. Uansett hva man kaller produktet de fremførte denne kvelden, fulgte den de foregående ved å være en utrolig energirik opptreden.

De var klart min favoritt, ofte ledet an av keyboard, med masse rolige deler, masser av kontraster og oppbygging i låtene sine. Han på keyboard tok seg også av noen minibongotrommer i ekstra nummerene, og det var vel da kvelden virkelig tok av. Når de i deres funky rockete innpakning begynner å rope ut «We Are Your Friends», med et påfølgende kort cover midt inni ei låt, gjort så grandiost at man blir sittende å måpe, så var det en avslutning som slet en helt ut, men fikk en til å be om mer.

Jeg vil med dette påstå at banda valgt ut til å være med på turne rundt omkring i Norge's land, nok kan overbevise selv mest værbitte og fastfrosne av oss at det finnes gode grunner til å smile selv om man går inn imot flere måneder med vinter, kulde og korte dager.

«What's Going On?» er et musikalsk utviklings og eksport prosjekt, og denne kvelden var det klart for en paneldebatt om musikk eksport. Bakgrunnen for denne debatten var en rapport kalt «Ekspander eller dø - en dobling av norsk musikk eksport innen 2015», (utgitt av TONO og IFPI, som representanter for norsk platebransje) som tallfester målene norsk musikk eksport skal ha, i tillegg til andre krav som går på vinning av at norske artister skal vinne enkelte internasjonale musikkpriser. For dette har Trond Giske doblet støttet til Music Export Norway. Denne kvelden besto panelet av Yngve Brox (fra Høyre, kommunalråd i Trondheim Kommune), Bård Flike, (styremedlem i Music Export Norway), Sveinung Sundli (musiker i Gåte, tidligere festivalsjef for Storåsfestivalen, og eier av utestedet Familien), Henning Severud (musikkjournalist fra P3).

Det som skulle diskuteres denne kvelden var hva som skulle til for at artister fra Trondheim, og andre byer i det ganske land hvor eksporten er liten, kunne økes. Hvordan kan nye artister hjelpes ut til resten av verden? Og da hva som trengs i Trondheim for å hjelpe de artistene som er her.

Nå skal det sies at salen langt i fra var fullstappet, selv om det var noen som satt der, og det kom flere gode innlegg og spørsmål, så manglet det jo bandene. De som står på de mindre scenene hver helg her i byen, glimret denne kvelden med sitt fravær.

Etter en kort introduksjon av de forskjellige ble fokuset satt på saken, og det tok ikke lang tid før noen hovedpoeng trådde fram i mylderet. Et som ofte gikk igjen omhandlet nettverk. At de lokale artistene må gjøre seg kjent med andre innen musikk bransjen, og på måten selger seg selv og får en bredere backup. Lokalt har dette vært tilfelle i Bergen, hvor namedropping av andre lokale band i intervju situasjoner og lignende har vært god hjelp.

Dette ble tatt opp igjen senere også; hvor er den lokale identiteten? Det å være stolt av å være trønder, med alt som det innebærer. Det å ha mer enn en band ID, men en lokal musikalsk ID som hvor bandene bygger opp om hverandre. I Trondheim er det ikke mye slik, og ofte er sjangrene veldig segregert. Som tidligere nevnt kan lokalt samhold hjelpe til å løfte opp band, men også da en bredere geografisk identitet.

Denne kvelden handlet jo også om hva som ligger der tilstede for lokale band, og hvordan de hjelpemidlene er tilrettelagt. Dessverre er det slik at støtteaparatet rundt gir favør til de som kan å skrive søknader, som ikke nødvendigvis er de mest musikalske eller artistiske. Så selv om det ligger penger ute til et band, så kan det være vanskelig å nå dem, selv om de har et godt og originalt produkt. De som driver støtte ordninger, trenger mer kjennskap til lokal miljøet, slik at de vet hvor penga bør gå, og hvordan de pengene kan komme seg dit.

Som tilstede i salen prøvde vi å fronte at media også kan hjelpe mer til enn hva er tilfelle idag. At det for eksempel kan være mer skriverier i større medier om lokale happenings. Dette trenger selvfølgelig ikke alltid å være positivt (at man skal skryte hvert eneste lille band som klimprer noen kjipe toner) men at de bør nevnes. For nye band kan slik feedback hver til god hjelp, og det å lese at folk bryr seg kan også gi en liten selvtillitsboost. At ikke alle i publikum bare er venner og familie, som i blant kan være tilfelle på mindre scener i Trondheim.

En annen sak er at dersom mediedekningen ble litt tyngre av mindre band, ville kanskje det også kunne hjelpe til med å danne en sterkere musikalsk identitet i byen. At det kunne bidra til å danne den profilen som kunne samle de lokale artistene, og gi det lokale musikkmiljøet et mer synlig ansikt utad.

I det hele tatt var det mange interessante og gode poenger, og selv om debatten kunne vart litt lenger, var det virkelig spennende å få med seg. Så får vi bare håpe at Herman Ekle Lund og de andre i What's Going On, fikk noe ut av det og.

Vi ønsker dem lykke til!